Jeg minnes, fra «mitt første liv»

Av og til tenker jeg at jeg har lyst til å skrive en trilogi, altså tre bøker, en bok for hvert av mine tre liv: 1. Mitt liv som hørende. 2. Mitt liv som døv. 3. Mitt liv som CI-bruker. Jeg har egentlig begynt på den første boken, og den tredje boken er på en måte nesten ferdig, med de mange kapitlene jeg har skrevet som min CI-historie, og som mange har lest. Jeg har fått mange oppfordringer om å utgi den i bokform, men det blir neppe noe av.

 

I går (når jeg skriver dette, var det i går) var jeg i fødselsdagsselskap hos en niese. Der var også Rakel, som jeg gikk i klasse med på folkeskolen før krigen, altså den gangen jeg var en normal, hørende gutt. Det ble en hjertelig klem, og hun forsøkte å snakke tydelig til meg. Hun hadde pene tenner også, men jeg oppfattet ingen ting av hva hun sa. Jeg måtte ha hjelp. Min kone, min søster og min niese hjalp til. Vi mimret om klassekameratene våre fra 1. og 2. klasse på Sander skole, den gangen jeg altså var en hørende bondegutt og Rakel var ei blid jente som jeg husker best fordi hun var skjeløyd. Kanskje hun ble ertet for det. (Ordet mobbing var ikke oppfunnet.)

 

Hvem lever og hvem er døde av våre klassekamerater fra før krigen? – Det merkelige er at jeg som er døv og bor i Bergen vet mye mer om hvordan det har gått med våre (hørende) klassekamerater enn Rakel som bor i nabokommunen og som burde hatt mye lettere for å følge med. Jeg gikk bare halvannet år sammen med dem før jeg ble døv og måtte flytte over til døveskolen. Rakel ble konfirmert sammen med dem, mens jeg ble konfirmert ett år senere (i Oslo) fordi døveskolen var 8-årig, folkeskolen 7-årig.
– Å, er Ingeborg død? – Rakel er overrasket. Og Arne, Oddveig og Kåre! – Annie, Oskar og Marit lever helt sikkert, sier jeg. Andre er jeg usikker på. Men det er så rart at jeg vet mye mer enn henne om disse hørende som ble konfirmert sammen med henne.

 

Jeg gikk til skolen sammen med tvilling-jentene på nabogården. På skolen delte jeg pult med Oskar, som liksom ble min beste kamerat. Han ble gift med den ene av tvillingene, og nå er han enkemann.
Ja, så gikk det slik at jeg også traff Oskar denne sommeren, og den gjenlevende tvillingen, Marit, i en begravelse. Det var Marits bror og Oskars svoger, min tremenning Bjarne som var død og ble begravet på Vestre gravlund i Oslo. Jeg var så heldig å få tolk, så jeg fikk snakket med mange slektninger i begravelsen.

 

Det var artig å treffe dem. Marit var den første jenta jeg kysset! Da var jeg 9 år og hun 8, og det skjedde spontant og ”i full offentlighet” på gårdsplassen hjemme. Min far så det, og da ble jeg flau. Jeg husker det godt, men Marit husker det vel ikke. Jeg lekte mye sammen med tvillingene den gangen. De var så like. Noen mente at jeg var den eneste som kunne se forskjell på dem. Men da jeg mistet hørselen og kom på døveskolen, mistet jeg kontakten med dem. Det ble ingen ”oppfølging” av mitt første kyss… Marit er gift for annen gang. – Og Oskar, han var min nærmeste kamerat. Da jeg kom hjem etter et langt sykehusopphold og var blitt døv, kom han på besøk. Men vi kunne ikke snakke sammen, så etter en liten stund syklet han sin vei, og han kom aldri igjen. Nå er han enkemann og går med stokk. Jeg snakker litt med ham gjennom tolken. Oskar har en sønn som er blitt en stor finansmann i Geneve, omtalt på førstesiden i Dagens Næringsliv minst en gang.
– Så underlig at denne tremenningen min skulle dø akkurat på et tidspunkt som førte til at jeg traff to gamle klassekamerater fra ”mitt første liv”!

 

I dag har min kone og jeg vært på spasertur. På veien traff vi et annet par som gikk spasertur motsatt vei, Oddvar og hans kone. Oddvar var med i en liten gjeng gutter, som også jeg var med i når jeg var hjemme på ferie i skoletiden. Vi spilte fotball sammen og gikk en del på skiturer, men jeg prøvde aldri å snakke med ham. Det var for vanskelig. – Oddvar har senere drevet stort med potetdyrking og levert til Maarud, til potetgull.

 

Vi stopper i et lite veikryss. Her var det i min barndom en liten slette, hvor tatere pleide å slå opp telt og overnatte. Jeg husker ei lita taterjente som gikk omkring på gårdene og tigget penger. Det vil si: Hun sang, og så ville hun ha betaling for sangen. Det var en liten, enkel sang:

 

Å gifte seg er til inga nytte,
å komme bort i ei fattig hytte,
der det er filler og tomme fat
og onga skriker og vil ha mat,
og onga skriker og vil ha mat.

 

Merkelig at jeg husker den taterjentas sang etter over 70 år. – Mor ga henne 10 øre. Hun kunne få mye sukkertøy for de pengene i butikken – hos landhandleren, men det var sikkert faren som hadde sendt henne ut for å ”tjene” penger.