Jeg prøver nye øreleger

Jeg kom til yrkesskolen for døve gutter i Bergen, og skolestyrer Eng ordnet med timer hos ørespesialisten dr. Natvik, som skulle følge opp behandlingen etter instruks fra Rikshospitalet. Han var ikke akkurat lett på hånden, så besøkene hos ham var pinefulle. Jeg fryktet hele tiden at han skulle stikke istykker noe, kanskje ødelegge balansenerven eller synsnerven. Og jeg ble ikke bedre. Ørebetennelsen fortsatte som før..

Penicillin-kur, til ingen nytte
En dag så jeg i avisen at en Bergens-lege hadde gode erfaringer med et nytt legemiddel – penicillin – mot ørebetennelse. Jeg bestilte time hos ham. Først sendte jeg ham min «sykehistorie». Da jeg så kom dit med store forventninger, sa han (skrev han) at han var blitt litt misforstått i avisen. Det var små sjanser for å helbrede kronisk ørebetennelse, men hvis jeg ønsket det, så ville han forsøke.
Ja, jeg ønsket et forsøk, så jeg gjennomgikk en penicillin-kur, men dr. Tryggesets behandling var til ingen nytte.

Jeg lærte å svømme!
Legenes advarsel om ikke å få kaldt vann i ørene hadde ført til at jeg ikke lærte å svømme. Det var flaut. Jeg var aktiv i idrett året rundt, i fotball, friidrett, langrenn, skøyter. Men å kunne svømme var egentlig det viktigste av alt, for om sommeren hendte det at vi ungdommer dro for å bade, gutter og jenter, og da var det fryktelig pysete å bare bade på grunt vann, når de andre stupte uti og boltret seg i vannet.
– Vel, jeg lærte å svømme, men det var også litt pysete å ikke kunne stupe. Jeg måtte bare vasse ut i vannet og så svømme pent med problem-ørene mine godt over vannet, og passe på så jeg ikke fikk vannsprut mot ørene. Jeg måtte være meget forsiktig.

Så ble jeg likevel gift!
Det var ikke så lett å unngå jenter, og så ble det «fast følge» med ei jente som mente det var noe tull at jeg skulle dø før jeg var 25 år. Hun fridde, og jeg kunne jo ikke si nei. Etter et års forlovelsestid giftet vi oss da jeg var 23 år. Da var jeg blitt litt optimistisk og hadde utvidet min antatte levealder til 30 år. Det var forresten en vikarprest som viet oss, og jeg misforsto slik at jeg svarte «ja» en gang for mye.
Min kone overtok å skylle ørene mine! Jeg kan ikke huske at akkurat det var med i våre planer for ekteskapet, men slik ble det.
I årevis skyllet min kone ørene mine med lunkent borvann minst en gang om dagen. Det var ikke det morsomste vi drev med, og det ble ingen bedring.

På sykehuset igjen
Årene gikk. En dag, på arbeidsplassen, mistet jeg fullstendig balansen. Jeg kunne ikke gå. Drosje ble tilkalt. Jeg ble kjørt til sykehuset, og der over til ØNH-avdelingen og operasjon – ny totaloppmeisling på høyre øre. Dermed fikk jeg tilbake balansen, og var lykkelig over det.
Jeg lå på sykehuset under Norges Døveforbunds landsmøte i Drammen, og det er det eneste landsmøtet jeg har «skoftet» i løpet av alle årene fra 1948 og til langt inn i min pensjonisttilværelse. Jeg fikk forresten to store blomsterbuketter fra landsmøtet. Jeg var redaktør i forbundet.
Det jeg ikke visste, var at legene hadde forsøkt å sette inn kunstige trommehinner på meg. Ja, trommehinnene kom på plass, men de ville ikke gro og falt ut igjen. Jeg hadde fremdeles åpne ører. En dag en liten flue krøp inn i det ene øret mitt før jeg fikk den vekk, lurte jeg på om den skulle komme ut igjen i det andre øret.
Etter denne operasjonen begynte jeg å gå i fast rute på ØNH-poliklinikken på Haukeland sykehus, hos dr. Møller. Det var timer som jeg alltid gruet meg til, for det virket som om legen rotet inne i hjernen min.

Til spesialist i Oslo
I disse årene tenkte jeg aldri på muligheten av å få hørselen tilbake. Det eneste jeg håpet på, var at jeg en dag skulle få oppleve å bli helbredet for den plagsomme ørebetennelsen.
En dag leste jeg i avisen noen uttalelser fra en som ble presentert som en av landets aller fremste spesialister på øresykdommer, professor dr. med. Leegaard i Oslo. – Jeg skrev til ham om min ørebetennelse og ba ham se på meg. Jeg fikk positivt svar, med time hos ham, men først måtte jeg til time på sykehus for hørselsmåling, for legen krevde at jeg skulle ha med meg audiogram når jeg kom til ham.
Jeg gjennomgikk altså hørselsmåling, og da skapte jeg litt oppstyr.
«Hører du absolutt ingen ting?» spurte audiografen og så vantro på meg.
«Ja, det er riktig, og slik har det vært siden jeg var 9 år.»
«Men hvorfor kommer du da hit?»
«Fordi dr. Leegaard krever det.»
Det etterfølgende besøket hos dr. Leegaard ble en skikkelig nedtur. Han sa rett ut at det var ingenting å gjøre. Legevitenskapen var ikke kommet så langt at kronisk ørebetennelse kunne helbredes. Men han forklarte litt om hva det var, og jeg oppfattet ham slik at jeg kunne regne med et normalt langt liv. «Adjø, og ha det bra!»

Endelig et godt råd!
Jeg var formann i NDFs tegnspråkutvalg, og en dag fikk utvalget et nytt medlem, Eva-Signe Falkenberg, hørende, audiopedagog fra Oslo. Det var døvekonsulent John Vigrestad som hadde oppdaget henne: «Hun er et funn!» sa John. Da jeg spurte hva han mente, nevnte han hennes store kunnskaper, hennes objektivitet, og særlig hennes fine holdning til døve.
En dag spurte hun hvorfor jeg hadde bomull i ørene, og jeg forklarte, men jeg likte jo ikke spørsmålet. Så sier hun: «Men det blir aldri bra så lenge du bruker bomull. Prøv uten!» – Jeg mente det var umulig, men hun klarte å overbevise meg om at jeg burde prøve.
Det viste seg snart at dette var et av de beste rådene jeg har fått i mitt liv. Med luft i ørene ble det raskt bedre. Jeg trengte ikke bomull. Jeg var ikke lenger «han med bomull i ørene». Og dette rådet kom altså ikke fra en lege…
Eva-Signe ville heller ikke godta at jeg var blitt døv som følge av skarlagensfeber. Hun ordnet time for meg på ØNH på Ullevaal sykehus, og der ble den klare konklusjonen at jeg var blitt døv av hjernehinnebetennelse. Fra den dagen sluttet jeg å si at døvheten min skyldtes skarlagensfeber. Og egentlig var dette første gang jeg fikk vite at jeg hadde hatt hjernehinnebetennelse!

Jeg får ny lege
Da ØNH på Haukeland flyttet over i nybygget (sentralblokken), flyttet jeg med. Det vil si at jeg begynte å gå til kontroll på den nye poliklinikken der, men etter det gode rådet fra Eva-Signe var betennelsen blitt så beskjeden at legen fant det nok med 3-4 kontroller i året.
På den nye poliklinikken fikk jeg også ny lege, Ola Lind. Han snakket ganske tydelig og viste at han kunne noen få, enkle tegn. (Jeg bruker vanligvis ikke tolk hos lege.) Jeg fikk høre at jeg var heldig, «for Lind er den beste ø-n-h-legen på Haukeland». Jeg har senere ikke hatt grunn til å tvile på det. Jeg fikk fort tillit til den mannen.

Et mirakel!
For ca. 8 år siden ble mitt høyre øre helt tørt. Jeg turde lenge ikke tro at det var sant. Jeg ventet og ventet at det skulle begynne å renne litt igjen, men miraklet var et faktum. Dr. Lind kunne bare bekrefte at det var tørt.
For alle andre døve er det en selvfølge å ha to vanntette, tørre ører. For meg var opplevelsen av å få ett tørt øre som å vinne en million i Lotto. Det var et mirakel!!!

Read More

Min «ørelidelses-historie»

Jeg tror det er best at jeg forteller litt mer fra min «ørelidelses-historie», selv om mye er gammelt.
Jeg kom altså hjem etter en mislykket operasjon på Rikshospitalet på forsommeren 1938. Da var jeg blitt 10 år gammel.
Min 10 års fødselsdag ble forresten en av de sørgeligste dagene i mitt liv. Jeg har vel aldri følt meg mer utenfor og overflødig enn den dagen, da det kom ganske mange for liksom å feire at jeg hadde overlevd.
De konstaterte nok at det var lite å feire, for jeg var blitt bare en skygge av den gutten jeg hadde vært…

Mislykket behandling
Mor overtok stellet av ørene mine hjemme. Hun var blitt instruert av legen og hadde kjøpt utstyr på apoteket. Hver morgen og kveld sprøytet hun varmt borvann inn i ørene mine. Trommehinnene var borte, så borvannet ble sprøytet langt inn. Av og til ble det sprøytet slik at det ble trykk på likevektsnerven (balansenerven). Da føltes det som om øynene gikk trill rundt i hodet mitt, og jeg kunne miste bevisstheten i korte glimt. Dette kaltes «å skylle ørene». Materien fra betennelsen ble skyllet ut.
Vi ventet på at ørene mine etter en tid skulle bli tørre, altså at betennelsen skulle gå over, men behandlingen hjalp ingen ting.

Til døveskolen
Høsten 1938 begynte jeg i 3. klasse på døveskolen i Oslo (Skådalen), etter en lang og tårevåt historie, som jeg her skal hoppe over. Der overtok en inspektrise jobben med å skylle ørene mine, mens andre elever så på. Det var en lidelse, og det hjalp ingen ting. Etter et par år ga hun opp, uten at jeg fikk noen forklaring.
Livet på døveskolen ble for min del preget av at jeg var «gutten med bomull i ørene». Jeg var den eneste. Av og til ble jeg ertet pga dette. Jeg måtte alltid passe på at jeg hadde ren bomull i lommen, så jeg kunne bytte når det var nødvendig. Noen ganger ble bomullen i ørene mine gjennomvåt. Det hendte også om natten, og da ble det gulgrønne flekker på puten. Da snudde jeg puten så ingen skulle se det. Jeg måtte være på vakt natt og dag.

Ny mislykket operasjon
Skolelegen var, merkelig nok, mest interessert i øynene mine. Han oppdaget at det var forskjell på størrelsen på pupillene, og han kunne ikke forstå at jeg kunne se like godt på begge øynene. Igjen og igjen foretok han synsprøver, men han ble ikke klokere av det. Han trodde det hadde sammenheng med min sykdomshistorie og døvhet.
En dag kom bestyreren med beskjed om at jeg skulle på sykehus og bli operert – i nesen! Jeg hadde begynt å «snakke i nesen», og legen mente det kom av at nesebenet mitt var skjevt. – Jeg ble operert. Litt av nesebenet ble skåret bort. Ingen nevnte senere at talen min var blitt bedre, så jeg oppfattet operasjonen som bortkastet.
Da en lege mange år senere undersøkte nesen min, opplyste jeg at jeg var blitt operert i nesen da jeg var skolegutt. – «Ja», sa legen, – «jeg ser at du har hatt en mislykket nese-operasjon. Du har lite ben i nesen!»
(Og jeg som er blitt kjent nettopp for å ha mye «bein i nesa»!)

«Normal tale»
På døveskolen var jeg med på felles artikulasjons-øvelser (stemme-øvelser) i klassen. Av og til sa vår utmerkede lærerinne, frøken Bjørset: «Du behøver ikke å være med på dette, Thorbjørn.» Det var fordi stemmen min var normal. Men det hendte at hun rettet litt på min uttale, selv om jeg snakket «bymål» så godt jeg kunne, slik som jeg husket fra en Oslo-tantes hyppige besøk hjemme hos oss. Av og til kom det besøk i klassen av grupper som ville se/høre på undervisningen, og de var imponert over min tale. I en geografi-time fikk vi besøk av noen diakonisser. Da hadde vi akkurat lest at ris var nasjonalretten i Kina, og frk. Bjørset spurte oss: «Har vi en nasjonalrett i Norge?» Jeg var raskt oppe med hånden: «Sild og poteter!» Det ble stor munterhet.
– Jeg var ikke blant de  flinkeste til å munnavlese, men fordi jeg var sterk i norsk kunne jeg «fylle ut» riktig der øynene mine ikke oppfattet ordene. Så fikk jeg i alle fall  «Godt» i det spesielle døveskolefaget munnavlesnings-dyktighet på avgangsvitnesbyrdet mitt. På vitnesbyrdet mitt sto det også at min tale var «normal». Jeg opplevde at ingen hørende hadde problemer med å forstå meg, bare hvis jeg snakket for lavt.
Så ble jeg konfirmert i Oslo døvekirke, selvfølgelig med bomull i ørene og med reserve-bomull i lommen på konfirmasjonsdressen.

Total-oppmeisling
Jeg var hjemme på gården det siste krigsåret, og jeg hadde bl.a. sammen med min yngre bror ansvaret for våronna mens far satt i tysk fangenskap på Grini. Det ble bestemt at jeg skulle begynne på yrkesskolen for døve i Bergen høsten 1945.
Men under slåttonna fikk jeg plutselig voldsomme smerter i hodet. Jeg ble sendt til nærmeste sykehus og derfra i hast til Rikshospitalet, hvor jeg ble operert, en såkalt total-oppmeisling, på høyre øre, en ganske stor operasjon. Etter 2-3 uker ventet jeg å bli utskrevet, men en dag kom en sykepleier for å barbere meg rundt venstre øre. Jeg protesterte, for jeg hadde ingen smerter på den siden. Mine protester var forgjeves.
Jeg følte meg fortvilet og hjelpeløs da jeg ble kjørt til totaloppmeisling også på venstre øre. Jeg fikk ingen forklaring, men det ble nevnt en gang at årsaken til at jeg hadde fått hodesmertene og måtte opereres, var at jeg hadde fått kaldt vann i ørene under bading i Glomma. Jeg måtte passe på så jeg aldri fikk kaldt vann i ørene. «Husk at du ikke har trommehinner!»
Etter disse operasjonene ble jeg på Rikshospitalet i to hele måneder, mens hele landet feiret den store «freds-sommeren».
Hver dag ble ørene mine skyllet og penslet med et stoff. Jeg forsto det slik at legen på denne måten endelig skulle stoppe ørebetennelsen, men det ble ingen bedring.
En dag fikk legen vite at jeg skulle begynne på skole i Bergen. Da ble jeg utskrevet, på betingelse av at en ørespesialist i Bergen kunne fortsette behandlingen.

Read More

Min «døvehistorie»

Etter at jeg bestemte meg for CI-operasjon, begynte det å gå mange rykter om dette. Jeg fikk mange spørsmål som f.eks.:  «Tror du at du skal bli hørende?», og: «Skal du melde deg ut av døvemiljøet?» Det ble slitsomt å svare på alle disse spørsmålene, så jeg tenkte det ville være bra om de interesserte kunne følge med i en «dagbok». Så satte jeg i gang, og jeg syntes det var best å begynne med begynnelsen.

En normal gutt…
Først vil jeg fortelle litt om min bakgrunn: Jeg er født som «en normal», hørende bondegutt, og jeg begynte på folkeskolen hjemme – på Sander skole i Sør-Odal kommune, sør i Hedmark. Jeg var den eneste i klassen som allerede kunne lese, og jeg var flink til å synge. Jeg kunne «alle» sangene fra før. Når klassen skulle lære «nye» sanger, så foregikk det slik at vår lærerinne, frøken Christoffersen, først spurte om noen kunne den. Vanligvis var jeg den eneste som rakte opp hånden,  og så sang hun og jeg sammen, og de andre fulgte etter når de fikk tak i tekst og melodi. – Jeg hadde bestemt meg for at jeg skulle være best i klassen. Hjemme i familien var jeg også midtpunktet, for jeg var odelsgutt. Mine foreldre hadde først fått tre jenter, så det var stor stas med meg. Jeg ble nok bortskjemt…

Men så ble jeg syk – dødssyk…
Da jeg gikk i 2. klasse, ble jeg meget syk en natt. Det var like etter nyttår 1938. Jeg våknet og følte at noe var galt. Jeg famlet meg fram til mine foreldres soverom og ropte på mor, men jeg hørte ikke min egen stemme, så jeg trodde at jeg hadde mistet stemmen. Mor fulgte meg tilbake til sengen, og jeg sovnet igjen. Neste morgen forsto vi at jeg var blitt døv. Legen kom, men jeg ble bare mer syk. Først mente legen at det «bare» var skarlagensfeber. Det gikk en epidemi. Men så hovnet halsen min opp – jeg fikk en stor kjertelsvulst, og jeg fikk i tillegg nyreproblemer.
Legen var ikke klar over det verste, at jeg hadde hjernehinnebetennelse. Etter noen dager sa han at det var ingenting å gjøre, men jeg måtte isoleres. Jeg ble sendt til sykehuset på Hamar. Det merket jeg ikke. Jeg lå i koma. Alle hjemme ventet på dødsmelding fra sykehuset.

Overlevde, ble «lesehest»…
På sykehuset merket jeg såvidt at svulsten ble operert. Etter flere dager våknet jeg igjen. En sykepleierske ropte inn i øret mitt, og så skrev hun: «Hørte du?» – Jeg svarte: «Litt.» Men jeg hørte ingenting. – I fire måneder lå jeg i sengen der, isolert. Det eneste jeg kunne gjøre, var å lese, og det eneste lesestoffet jeg fikk, var ukeblader. De tenkte nok at jeg kunne ha litt moro av å lese tegneserier som «Knoll og Tott» og «Nils og Blåmann» i disse bladene, men jeg leste ALT, til og med kjærlighetsromaner.
Jeg var blitt en 9-årig lesehest. Før jeg ble utskrevet hadde jeg også fått min første bok.

Hjem til mareritt!
Da jeg endelig kom hjem, forsto jeg min tragedie. Jeg var blitt et helt annet menneske. Jeg var satt utenfor det sosiale fellesskapet. Stemmen min var blitt «rusten» etter at jeg ikke hadde snakket på fire måneder. Jeg kunne ikke synge lenger, og jeg ville ikke leke, for jeg bare dummet meg ut. Jeg kunne ikke fortsette på skolen. MEN alle trodde – iallfall håpet – at jeg skulle få hørselen tilbake. Alle syntes synd på meg. Min beste skolekamerat kom på besøk, men vi kunne ikke snakke sammen, så han forsvant fort og kom aldri tilbake. Jeg var blitt ensom. Klassens lyseste hode var blitt et null. Jeg var blitt en «tomsing».

Mislykket operasjon
Hver uke kom nå en lege for å rense ørene mine. Det gjorde vondt. Jeg hadde fått kronisk ørebetennelse. Så en dag anbefalte legen å dra til ørespesialist i Oslo. Mine foreldre var enige. En snill tante i Oslo fant fram til «Norges beste» ørespesialist, Lindemann, og dit kom jeg. Han brukte bl.a. stemmegaffel ved siden av ørene mine og spurte om jeg hørte noe. Jeg svarte som vanlig «litt», men jeg hørte ingenting. Han undersøkte meg, og tante skrev den gode nyheten: «Du har polypper i ørene. Du skal opereres,
så får du hørselen tilbake!»

Var jeg «som Rikka»?
Jeg var veldig redd for den «enkle» operasjonen, og jeg protesterte voldsomt, men jeg kom til Rikshospitalet. Der ble det foretatt nye undersøkelser. Tante prøvde å «tolke» for meg ved å skrive hva legene sa. Jeg husker en setning som brente seg inn i meg: «Han spør om du er sånn som Rikka.» (Rikka var en såkalt «åndssvak» kusine.) – Jeg ble neste dag kjørt inn til operasjon.
Da jeg våknet igjen, hørte jeg fremdeles ingenting. Da legen senere hadde fjernet bandasjen, snakket han til meg. Jeg gjettet på at han spurte om jeg kunne høre, så jeg sa: «Litt.» – Men jeg var like døv som før operasjonen.
Da jeg kom hjem igjen, hadde både mine foreldre og jeg mistet den siste gnisten av håp om at jeg kunne bli et normalt menneske igjen.

Read More