Inne i en lyd-verden

Det er ingen tvil om at jeg er kommet fra en lydløs verden og til en verden full av lyder. Men de fleste lydene er nokså like. Spørsmålet er om jeg etter hvert vil klare å høre forskjell på stemmer, og om jeg vil klare å oppfatte ord. Jeg er uansett fornøyd med at jeg kan høre det jeg nå hører.
Det ser ut til at de tunghørte ikke er klar over at de har mange fordeler sammenlignet med de helt døve. På samme måte tenker ikke hørende over hvor heldige de er som hører, for det tar de som en selvfølge.
Om en måned vil kanskje jeg ta det som en selvfølge at jeg hører litt, og slutte med å glede meg over det? Mangler vi mennesker evnen til å glede oss over noe i det lange løp?

Ble jeg gudfar takket være CI (?)
En av mine døtre som har fulgt meg spesielt tett den siste tiden, og har bemerket at «pappa, du snakker bedre etter at du fikk CI», kommer en dag og spør: «Pappa, vil du være gudfar når vi skal ha barnedåp?»
Dette kommer helt overraskende på meg. Jeg er far til 6, bestefar til 10 og onkel til 17, men jeg har aldri vært gudfar til noen. – Jeg svarer ja. Dette er jo en stor ære, og en tillits-sak. – Men etterpå tenker jeg: Er det CI som har ført til at jeg plutselig er blitt aktuell som gudfar? Når jeg svarte ja, så var det iallfall pga utviklingen siden jeg fikk CI. Det har gitt meg troen på at jeg nå snakker bra nok til å svare presten forståelig i kirken.

I «hørende-kirke» uten tolk                                                                                                                              Min kone og jeg snakker om å få tolk i kirken til barnedåpen, men det blir ikke til noe. – Dåpshandlingen foregår i en stor «hørende-kirke», Storetveit, med en for meg fremmed prest, som har fått beskjed om at jeg er døv, men vi har ikke avtalt hvordan jeg skal oppfatte hennes spørsmål til meg. Jeg skal som gudfar svare på to spørsmål. 5 barn skal døpes. Mødrene med dåpsbarna sitter på første benk, min kone og jeg bak, uten kontakt med familien. Jeg er nok litt nervøs. Min kone er uvanlig passiv her. Det virker som om hele familien regner med at alt skal gå av seg selv.  – Svakt hører jeg sang/orgelspill, og jeg hører prestens stemme. Jeg ser (som vanlig) på prestens munn. Hun står forholdsvis nær, men hun har dessverre ikke så god «avlese-munn» som min lærerinne på døveskolen hadde. Likevel oppfatter jeg plutselig at hun holder på å lese dåpsbefalingen! Jeg gjør meg klar, og til rett tid flytter jeg fram og overtar dåpsbarnet. Hun skal ligge på venstre arm, med hodet ved albuen.                                                Det er så godt å bære den lille jenta opp og fram til døpefonten i følge med fadderne. Kirken er fullsatt. Jeg ser at presten spør om barnets navn, og jeg svarer: «Anna Sofie.» Så spør presten om jeg ønsker at hun skal døpes, og jeg svarer «ja». – Anna Sofie sover søtt, men hun kvepper når hun får vann på hodet. Så sover hun videre.

Snakket jeg tydelig?
Vi blir til gudstjenesten er slutt. Den er dobbelt så lang som en døvegudstjeneste, og med hele 7 salmer. Jeg hører at tonene stiger og synker rundt meg, og jeg tenker tilbake på en gang jeg som hørende gutt, 9 år gammel, var med en faster i kirken hjemme. Jeg sang så høyt at hun flere ganger hysjet på meg. Da vi kom hjem, fortalte hun at stemmen min kunne høres over alle de andres.
Gudstjenesten er over. Min datter sier: «Pappa, du var den eneste som snakket så tydelig at alle kunne oppfatte det!» – De andre nikker: «Ja, det stemmer.» (Det var kanskje bare flaks.)
Min kone (med høreapparat) skryter av lydforholdene i kirken. «Jeg oppfattet faktisk alt som presten sa!» sier hun begeistret. – Det har vært en stor og fin dag for oss i en «hørende-kirke». Vi drar til dåps-middagen.

Mange CI-barn på RH
Jeg reiser til Rikshospitalet for kontroll og justering av apparatet. Der nevner jeg at det er etterklang i apparatet, og tekniker Arne jobber med å få den bort. Jeg har ikke tolk nå, for Tove er like flink som en tolk, og stort sett klarer jeg å forstå Arne, som tidligere en tid var ansatt på hos Hørselhemmedes Landsforbund på Briskeby.
Jeg synes det rent vrimler av CI-barn på hørselssentralen denne dagen. De synes det er morsomt at også jeg har CI.
Jeg føler mer og mer at CI gir et fellesskap. Alle har mor med, men en innvandrer-gutt har derimot sin far med. Gutten sier at faren er «nokså flink» med tegnspråk.
Moren til en større jente (12 år?) peker på meg og sier til datteren: «Vet du hvem han er? Han heter Thorbjørn, og han skriver mye i Døves Tidsskrift.» – Datteren nikker og forteller at hun heter Guro og hvor hun bor. Hun har både høreapparat (fra hun var liten) og CI, og hun forteller at hun synes hun hører best med høreapparatet. Jeg sier: «Hvis du øver mye, så kanskje du vil høre best med CI.»
Hun svarer: «Ja, jeg skal øve mye. Jeg vil bli flink til å snakke, da blir det lettere for meg å gå i butikker!» (Et nytt argument for CI!)
Moren sier: «Husker du meg? Jeg var en av deltakerne i panelet ved avslutningen av konferansen om to-språklighet på Universitetet i fjor. Du hadde et veldig godt innlegg der.»
«Takk, det var hyggelig å høre», sier jeg.
«Jeg mener det helt ærlig», sier hun (og bruker det tullete «ærlig»-tegnet som er blitt så populært, nesten som å trekke ut tungen). – Jeg sier: «Men den konferansen fikk jo en dårlig avslutning da Arnfinn Vonen fikk siste ord og benyttet anledningen til å harselere over mine synspunkter.»
«Å ja, han!» – svarer hun.

«Typiske døve-feil»
Marit Hoem Kvam kommer for å ta opp en ny taleprøve. Jeg synes det er for tidlig, for jeg har ikke fått noe hjelp til å rette på min tale siden jeg fikk lyden på for 5 uker siden. Men opptak blir det. Marit og Eva-Signe, som også kommer, mest av nysgjerrighet, er spent på om det kan merkes noen forandring bare fordi jeg nå kan høre min stemme (uten at jeg kan høre hva jeg sier).
De mener allerede før opptaket at det er blitt endring til det bedre, slik min datter har sagt. At jeg kan høre stemmen min, har ført til at jeg snakker mer og legger mer merke til hvordan jeg snakker, mener damene.
Etter opptaket diskuterer de min stemme og tale. Jeg har en del «typiske døve-feil». Jeg slurver slik at noen ord og stavelser liksom blir borte. («Det er typisk for tegnspråkbrukere!») Så snakker jeg litt i nesen, og jeg uttaler mange ord med trykk på feil stavelse. (Damene er til og med så frekke at de mener noen av mine feil skyldes odals-dialekten jeg lærte som barn.)
Mange av feilene jeg gjør er vanlige blant tunghørte og døvblitte. Konklusjonen er at det egentlig ikke skal være så vanskelig å rette på meg slik at folk flest vil forstå min tale.
(Jeg burde kanskje blitt litt fornærmet på de frittalende damene, men jeg synes bare at deres vurderinger er interessante.)

Kunstig eller naturlig hørsel?
Mange snakker nedlatende om CI og kaller det «bare kunstig hørsel». Jeg diskuterer dette med Tove og Arne. «Er hørsel via høreapparat mer normal hørsel?», spør jeg. – «Nei», mener ekspertene.»Høreapparatet gir også en form for kunstig hørsel, hvis vi vil bruke det uttrykket.» Men hva er normal hørsel? De hørende oppfatter ikke alle lyd-inntrykkene likt. Hørsel er egentlig noe individuelt, og mange oppfatter den hørselen de får gjennom høreapparat og/eller CI som tilnærmet normal.

Har jeg baby-hørsel?
Tove og jeg driver litt høretrening igjen. Vi blir mer og mer klar over at vi har et lite problem som skyldes at jeg har vennet meg til trykk på feil stavelser i ordene. Det ville vært betydelig lettere for meg å høre forskjell på navn og ord hvis vi uttalte dem på samme måte. «I tillegg har du vel det problemet at dine barn snakker bergensk?» – sier Tove. – «Ja, de er så opptatt av å være bergensere at de er bekymret for sin bror, som bor i Oslo og blir uheldig påvirket av omgangen med Oslo-folk», svarer jeg.
Tove maner meg til å være tålmodig. Det vil ta lang tid før hjernen min venner seg til lyd-inntrykkene. «Husk, du er egentlig i samme situasjon som et lite barn som hører lyder, men ikke kan skjelne lydene fra hverandre. Etter hvert begynner barnet å forstå litt, og så mer og mer», sier hun.
Jeg spør: «Og når blir jeg voksen?» – «Kanskje om et år», smiler Tove.

Read More

«Straffen» delvis opphevet?

Jeg har vært i to begravelser etter at «lyden ble satt på». Også som hørende smågutt var jeg (delvis) med i to begravelser.
Først var det bestemor til mine tremenninger på nabogården som skulle begraves. Det var en varm dag, og jeg satt barfot på dørterskelen hjemme. Da hørte jeg at de sang hos naboen før de kjørte til kirken: «Å tenk når engang samles skal de frelstes menighet.. – » Tonene føltes så gjennomtrengende. Jeg følte at sangen gikk rett inn i meg. Så lærte jeg den salmen.
En tid senere døde min egen bestemor, som bodde hos oss. Hun var veldig glad i meg, og jeg pleide å synge for henne. Da hun lå for døden, ble jeg oppfordret til å synge for henne. Jeg satt på kjøkkenet. Døren til rommet hennes sto åpen. Jeg valgte en salme som bestemor var glad i, og jeg sang alle versene av «Så ta da mine hender og før meg frem…» De som satt hos henne fortalte etterpå at «da åpnet hun øynene for siste gang før hun sovnet inn».
Så kom begravelsen, og mine tanter prøvde å overtale meg til å stå ved kisten og synge alene før de kjørte til kirken. Men det var for mye forlangt av en 9 år gammel gutt. Jeg løp og gjemte meg på loftet, og der lå jeg og gråt mens jeg hørte at de sang og så kjørte bort.
3 måneder etter ble jeg døv. Jeg tenkte senere ofte at dette var Guds straff for at jeg ikke ville synge i bestemors begravelse.
Og nå, med litt CI-hørsel – det er kanskje delvis opphevelse av «straffen»?

Jeg har fått pedagog!
Som før nevnt, fikk jeg beskjed på Rikshospitalet om at det var viktig med oppfølging i form av høre-/lytte-trening. Da logoped Siri på Hunstad vegret seg fordi hun bare hadde erfaring med barn, ba jeg om hjelp fra Oslo. Rikshospitalet tok kontakt med hørselssentralen på Haukeland, og der viste det seg å være en audiopedagog, Magda, som har som oppgave å trene med CI-opererte voksne. Hun hadde fullt opp å gjøre med de som var operert på Haukeland, men «maset» fra Oslo førte til at hun sa seg villig til å ta meg etter arbeidstid, hvis det ble godkjent av trygdekontoret.
Denne godkjennelsen viste det seg å være vanskelig å få. Det varte og rakk, men Magda tok sjansen på å begynne uten at det var godkjent, i vissheten om at trygdekontoret ville bli nødt til å gi seg til slutt.

Hyggelig møte med døv jente!
Første gang jeg kommer til hørselssentralen ser jeg noen som bruker tegn. Jeg går rett bort til dem og sier: «Hei!» – og de smiler. Det er en dame og to jenter. Den største jenta, kanskje 12 år gammel, har høreapparat, og hun setter i gang og prater til meg med en gang, som om vi skulle være kjente. Hun bruker tegn og tale. Jeg spør om den andre jenta er hennes søster, men det er en hørende venninne, og så er det mamma. Jeg blir imponert: Alle tre snakker så naturlig med «tegn og tale». Jeg spør hvor de er fra. Jenta svarer. Det er et sted med langt navn. Moren sier: «Du må bruke håndalfabetet til ham», og jenta staver navnet. Jeg spør hvor hun går på skole. – «Jeg går på skolen hjemme, sammen med hørende, for jeg vil bli flink til å snakke, men jeg besøker døveskolen av og til», svarer hun.
Jeg klarer ikke å la være å le. Jenta er så spontan og utadvendt. Moren ser på meg som om hun venter en reaksjon, og jeg sier til jenta: «Ja, det er sikkert best for deg å gå på skolen hjemme.» (De har kanskje behov for min moralske støtte…)
Jeg viser fram mitt CI-apparat. Jenta sier: «Jeg skal kanskje også få sånn, for det er kanskje bedre enn høreapparatet.»
Moren mener at hun har sett meg før, som foreleser på foreldrekurs på Ål, og på video. – Ja, det er nok riktig.
Jeg blir i kjempehumør av å snakke med disse folkene.

Så treffer jeg Magda
Å treffe fremmede, «nye» mennesker, er alltid spennende, synes jeg. Å treffe Magda er spesielt spennende, for hvis det går etter planen, så vil hun få innvirkning på min utvikling. Hun er fullstendig fremmed for meg. Jeg vet ikke engang om vi kan klare å kommunisere.
Kommunikasjonen blir ikke noe problem. Magda kan faktisk litt «for mye» tegnspråk, tydeligvis påvirket av en eller annen ekstrem tegnspråklærer. Etter bare noen minutter begynner det å klø i fingrene mine etter å plukke av henne noen unoter. Men hennes tegnforråd er godt. Vi kommuniserer utmerket på norsk med tegnstøtte, og bruker stemmen hele tiden begge to.
Magda sier at hun har lest min CI-historie på Internett. Det er en overraskelse, men så sparer vi tid.
Hun begynner med å «kartlegge» meg. Hun vil ha nøyaktige opplysninger om alt hva jeg kan høre, og hun noterer alt. Tiden går fort. Jeg øver på å høre forskjell på 1-, 2- og 3-stavelsesord, og det går ganske fint. Vi er fornøyd begge to med første dag.

Er hun altfor optimistisk?
En uke etter kommer jeg igjen til Magda. Denne gangen er det ingen på venterommet. Når jeg kommer inn til henne, blir jeg forvirret. I dag snakker hun til meg uten stemme! Hva sier hun? Jo, nå oppfatter jeg det. Hun sier at det blinker over øret mitt. Batteriene i apparatet mitt er døde, det er derfor det blinker.
Tenk: Her kommer jeg for å få høretrening akkurat når jeg er blitt stokk døv, og jeg har ikke reservebatterier med meg.
Magda redder heldigvis situasjonen. Hun får låne batterier til meg på sentralen.
Treningen blir vanskeligere denne dagen. Vi trener på å høre forskjell på vokalene. Hun uttaler dem: a, e, i osv., og jeg konsentrerer meg så godt jeg kan. Jeg uttaler dem også selv for å høre dem med egen stemme. Nei, dette er vanskelig.
Kanskje jeg hører såvidt forskjell på a og i, men jeg er ikke sikker. – «Det må mye øvelse til», sier Magda, men hun er overbevist om at jeg skal klare det med tiden. «Husk, det er veldig lenge siden du kunne høre.» – Jeg synes hun er altfor optimistisk, men hun har jo hatt trening med mange andre. Jeg spør: «Er det noen som har gitt opp?» – «Nei!» Magda forteller at det er søkt om 25 øvingstimer for meg. Flott! Jeg har ikke tenkt å gi opp…

Det var nære på at tårene kom…
Jeg besøker min sønn, og mens vi sitter og drikker kaffe ber han datteren Thea om å hente fløyten sin, «for nå kan bestefar høre». Og Thea spiller mens hun ser spent på meg. Da er det nære på at tårene kommer. Jeg hører jo at det låter. For første gang kan jeg applaudere sammen med de andre uten å føle meg som en dum skuespiller. – «Ja, jeg hørte det», sier jeg til Thea.
Tenk, heretter slipper jeg å klappe bare av høflighet, bare for å være hyggelig. Det er et kjempestort framskritt! Jeg er blitt nær normal….

På danseoppvisning og konsert!
En kveld er det danseoppvisning i døveforeningen – magedans av en hørende gruppe. Som døv har jeg aldri hatt glede av dans, for jeg hører jo ikke musikken, og jeg har alltid vært kritisk til at DØVE må ha musikk på fester. Det er ikke «døvekultur». Egentlig beviser det bare at det store flertallet i døvemiljøet er tunghørte.
Denne kvelden blir en stor overraskelse for meg. Jeg hører tydelig rytmen i musikken og ser hvordan dansetrinnene og kroppsbevegelsene harmonerer med rytmene. Oppvisningen blir en fin opplevelse, takket være mitt CI.
En av mine døtre synger i koret «Sola Fide». Min kone (med høreapparat) har i flere år gått på korets konserter. Jeg har selvfølgelig aldri vært med. Nå skal det være kor-konsert igjen, og min datter spør forsiktig: «Pappa, skal du bli med mamma denne gangen?» – Jeg sier ja.
For første gang i vårt 50 år lange ekteskap går min kone og jeg sammen på en konsert. Vi setter oss på første benk. Jeg føler meg som en kultur-person. Det er jo bare «fine folk» med sans for kultur som går på konserter.
Når lederen for koret ønsker velkommen, hører jeg stemmen hennes godt. Hun bruker mikrofon. Men når det 30 personer store koret begynner å synge, hører jeg nesten ingenting! Jeg skrur opp følsomheten på apparatet, og jeg trykker magnetskiven inn mot hodet. Det blir bedre, men kvelden blir ikke akkurat en stor opplevelse, bare sånn passelig.
I en pause setter den kvinnelige dirigenten seg ved siden av meg, og jeg blir litt nervøs. Hvis hun snakker til meg, hva skal jeg si? Skal jeg si, som vanlig: «Unnskyld, jeg hører ikke, jeg er døv»? Da vil hun vel synes at jeg må være idiot, en døv som går på konsert! – Hun lar meg heldigvis sitte i fred.

«Hjelp – jeg har fått CI!»
En kveld holder jeg foredrag med dette emnet i Bergen døvesenter. Det er fullt hus, og jeg får en utrolig oppmerksom forsamling. Jeg kan glede meg over at det ikke er noen som prater i bakgrunnen. Det er fantastisk å ha et så oppmerksomt publikum.
Jeg får selvfølgelig en del spørsmål etter foredraget. Det mest «spennende» kommer Anne F. med.
Hun spør: «Hva kaller du deg nå: Døv, tunghørt eller?»
Det har jeg ikke tenkt over. Uten apparatet er jeg fremdeles fullstendig døv, som før.
«Kanskje tunghørt», sier jeg.
«Sterkt tunghørt», foreslår Anne. Javel. Kanskje vi senere kommer til å si «CI-døv»?
Det er noen lærere fra Hunstad skole til stede. To av dem kommer og takker meg for foredraget. Det er jo hyggelig, spesielt fordi jeg er meget kritisk til døveskolenes/kompetansesentrenes behandling av barn med CI.

Hvorfor skriker de til min kone?
Jeg oppdager at mine barn og svigerbarn snakker høyere til min kone enn til hverandre. Hvorfor gjør de det? Når jeg spør, får jeg til svar: «Det har vi alltid gjort, siden vi var barn!» – Den gangen brukte ikke min kone høreapparat, så det var nødvendig å snakke høyere til henne. Nå forklarer jeg: «Mamma bruker høreapparat for at dere IKKE skal behøve å snakke høyere til henne!»
Mitt CI har nå ført til at hele familien (og hele slekten?) er blitt/blir mer normalisert. Men det forundrer meg at ingen har gjort oppmerksom på dette før og at min kone ikke har oppdratt sine omgivelser. Hun har isteden skrudd ned lyden for å tilpasse seg de som har gjort seg høyrøstede for hennes skyld.

Nye lyd-erfaringer
Jeg bruker nå min PC uten å merke ubehagelige lyder fra tastaturet og printeren. Tekniker Arne anbefalte å skru ned følsomheten på apparatet og/eller bruke «det mørkeste» programmet. Jeg har gjort begge deler. Følsomheten står på «klokka 11», som er det svakeste.
Jeg oppdager at renholderen banker på døren når han kommer for å tømme papirkurven min. Har noen fortalt ham at jeg «hører»?
På sykehuset er det fire heiser. Når jeg står og venter, er det viktig å være våken, så jeg oppdager at det kommer lys over den første heisen som kommer, ellers kan jeg miste den. Nå oppdager jeg at det også er lyd-varsling, og lyden kommer litt før lyset. Med min CI-hørsel kan det altså bli lettere for meg også når jeg skal bruke heis!

Men stemmene – og stemmen min?
Det er litt over en måned siden jeg fikk lyden på, og selv er jeg godt fornøyd med utbyttet. Men jeg kan ikke høre forskjell på stemmer. Jeg kan ikke oppfatte ord. Jeg synes likevel det er positivt å høre at folk snakker til meg med stemme, selv om det jeg hører ikke gjør det lettere å oppfatte hva de sier. Om det blir bedre senere, vet jeg ikke. Men det er noen som sier at jeg allerede SNAKKER bedre nå, at CI etter så kort tid har hatt positiv innflytelse på min stemme og uttale. Dette er i så fall kommet så å si automatisk, som et resultat av at jeg kan høre min egen stemme. Jeg føler meg styrket og oppmuntret.

Read More