«Fattige» lyd-opplevelser?

Vi står like foran julehøytiden, og Rune Anda (intervju med meg i Døves Tidsskrifts julenummer) er som mange andre opptatt av om jeg for første gang på mange, mange år skal få oppleve å høre julesangene igjen. Jeg har til og med fått en julehilsen fra USA hvor jeg blir ønsket lykke til med å få høre Christmas Carols (som de kaller julesangene på engelsk), og Reidun i Trondheim fant et julekort som skulle passe til situasjonen. Det er rørende, men sang er vanskelig for meg å oppfatte, så jeg tror det er andre lyder jeg vil glede meg mer over, som f.eks. den lyden jeg hørte i dag morges da jeg hentet avisen: Det knaste så nydelig under skosålene mine! Etter mildvær i går, var det 5 kuldegrader i morges, så det var en blanding av sprø snø og is. Som døv har jeg kunnet FØLE knasing når jeg har gått på snøføre i kaldt vær, men også å kunne HØRE lyden er en annen opplevelse. Det er en forskjell som kan sammenlignes
med å se svart/hvitt kontra farge-TV. Jeg fikk lyst til å gå lenge rundt bare for å høre denne nyoppdagede lyden. For hørende er naturligvis dette «ingenting». De er blitt bortskjemt og sløvet av for mange andre og «viktigere» lydopplevelser. For meg – med CI – er det en herlig gjenopplevelse av lyd fra min barndoms jul.

Treffer de ingen som meg?
Jeg må få gå litt tilbake til den moren fra Lofoten som jeg traff såvidt i Trondheim. Hun spurte om hvor lenge jeg hadde brukt CI, og om jeg var født døv. Jeg snakket til henne slik jeg vanligvis snakker til hørende som kan litt tegn, altså på norsk, med stemmen og med tegnstøtte.
Jeg har senere tenkt over hennes reaksjon. Hun var tydeligvis mest opptatt av min tale. Hun hadde antakelig aldri truffet en voksen døv som snakker slik som meg. Når jeg tenker etter, så har jeg egentlig i de siste årene hatt følelsen av at noen bevisst jobber for å unngå at foreldre til døve barn treffer slike som meg. Jeg er vel ikke «den rette voksen-modell» etter skolenes læreplan i dag.

Bok om mitt CI-liv?
Tilbake i Bergen deltar min kone og jeg for første gang i selskap arrangert av «Lutefiskens (døve) Venner». Der blir mitt CI samtaleemne nesten hele kvelden. Astrid S. mener i fullt alvor at jeg bør følge opp mine kapitler på Internett med å utgi bok! – Nei, det har jeg ingen planer om. Hun er forresten veldig optimistisk mht hvordan jeg vil komme til å utvikle min CI-hørsel. Hun er sikker (!) på at jeg med tiden vil oppfatte ord, ikke bare stemmer, så min CI-hørsel vil gjøre det lettere å oppfatte folks tale.
Edvard har fått tilbud om CI-operasjon, og han lurer på om han vil kunne høre bedre med CI enn med høreapparatet han nå bruker. Først må han gjennom prøvestimulering. Han har ikke bestemt seg. Klement snakker til meg med stemmen (uten tegn), og han lurer på om jeg forstår ham. Jeg svarer: «Jeg forstår deg ikke, du har vel fått dårlig stemme etter så lang tid i tegnspråkmiljøet på Ål…» Men dette er bare spøk. Jeg kan jo ikke høre forskjell på stemmer.
«Liker du musikken?» spør Gunn K. når jeg sitter og nyter lutefisken. – «Er det musikk her?» – spør jeg, for jeg har ikke merket noe. Derimot hører jeg stadig noen som ler høyt, spesielt ved ex-redaktør Ingeborgs bord. Men så hører jeg plutselig musikk, ganske sterkt. Det viser seg å være fra diskoteket i lokalet under oss. Kanskje det er slik ungdomsmusikk som passer best for mitt CI-øre? På veien ut til bilen blir jeg plutselig døv igjen. For annen gang har CI-apparatet mitt hoppet over og klamret seg til stangen på paraplyen min…

Studenten var døv, så…
På siste trening hos Magda før jul, er det igjen en audiopedagog-student som observatør. Nå skal jeg ikke gjøre samme tabbe som sist og anbefale henne å bli logoped.
Men jeg får meg en overraskelse. Studenten, Elin, er døv, og hun begynner med å presentere seg: «Ila (pek: jeg), Sandaker (pek: jeg).» – Jeg stopper henne og spør: «Kan du ikke bruke TSS?» – «Jo.» Hun skifter såkalt «kode» og bruker norsk med tegnstøtte.
Det må jo være det naturlige for en døv student som har gått på Ila. Men det er altså ikke tale om å oppfordre henne til å utdanne seg til logoped. Det er et studium som krever normal hørsel.

Ønsket han å bli døv?
Det er styremøte i Designtrykkeriet AS. Før møtet er Einar K.(hørende) nysgjerrig og ber meg forklare hva CI er. Jeg forklarer litt, og så sier jeg: «En av de store forandringer CI har ført til for meg, er at min kone og jeg nå snakker sammen med stemme og tegn, og at vi på den måten forstår hverandre bedre enn før. Det blir ikke så mange misforståelser mellom oss.» Einar: «Jeg kunne godt tenke meg å få et apparat som kan føre til at min kone og jeg forstår hverandre bedre. Men i enkelte situasjoner tror jeg nok det kan være en fordel å være døv.»
Jeg: «Ja, og det er lett å oppfylle dine ønsker. Først tar du en operasjon for å bli døv. Når du er blitt døv, tar du en CI-operasjon, og da oppnår du nok at du og din kone forstår hverandre bedre. Og når du vil være døv, så tar du av CI-apparatet. Så enkelt er det!»
Ragna (fra NDF): «Du skulle vært med på CI-konferansen som ble holdt i Oslo nylig. Hvorfor var du ikke med?» – Jeg: «Jeg visste ikke om den. Det var vel noen som ikke ønsket at jeg skulle være med, fordi jeg er positiv til CI.»
Eivind: «Jeg husker at tidligere generalsekretær i NDF uttalte at det er bedre å være døv enn tunghørt. Du synes visst ikke det?» Jeg: «Nei, han var vel forpliktet til å si det, for det var NDFs politikk den gangen, og er det delvis fremdeles. Jeg ser jo masse fordeler ved den lille hørselen jeg har fått.»
Denne dagen har jeg også for første gang en meningsfylt direkte samtale med Ragna. Det er opplagt et resultat av CI-hørselen min.

Avhengig av CI-hørselen min!
En kveld jeg er på kontoret ringer det flere ganger på telefonen, men lysene blinker ikke. Det må være telefonene på nabokontorene, tenker jeg. Der er det ikke folk denne kvelden.
Når jeg kommer hjem, klager min kone over at hun flere ganger har ringt til meg uten å få svar. Hun lurer på om jeg har vært et annet sted? – Jeg forsikrer at jeg har vært på kontoret hele tiden, men dette virker litt skummelt.
Neste morgen forstår jeg at det er blinklysene hos meg som ikke virker, så jeg er blitt helt avhengig av hørselen. (Når dette skrives, har det gått to uker, og blinklysene er ennå ikke ordnet. Jeg er altså stadig avhengig av CI-hørselen min for at noen skal få tak i meg på telefonen.)
En kveld er jeg på besøk hos min sønn. Hans sønn har elektrisk gitar, og jeg blir med inn på rommet hans for å få en skikkelig musikkopplevelse. Magnus gleder seg visst til at jeg skal få høre på ham. Men akkurat i det øyeblikket er batteriene i CI-apparatet utladet, og jeg er stokk døv når han skal begynne. Jeg har ikke med reservebatterier, og der står vi…..

Jeg går på julekonsert!                                                                                                                                    Min tunghørte kone pleier hvert år å gå på julekonsert, sikkert spesielt fordi vår datter Anne-Kristin synger i det populære «Sola Fide»-koret. Min kone har kjøpt billett, uten å spørre om jeg vil være med. Jeg blir litt sur. Jeg vil være med denne gangen, og jeg skaffer meg billett.
Skjold kirke blir stappfull. Det er bare sang i nær to timer, inkludert ekstranumre. Jeg hører ikke så mye, men nok til at jeg har glede av det. Og så er det så fint å være her sammen med familien. I tillegg til at vår datter synger, er hennes mann og baby til stede, pluss to av våre barn og svigerbarn og en nær venn av familien. Det gir meg en veldig god følelse å være med på dette. Samhørigheten i familien er blitt klart bedre med mitt CI. Uten CI ville jeg ha sittet hjemme eller på kontoret.

 

Read More

«Har fått hørselen tilbake…» (?)

En ting som er litt «kjedelig» med CI, er at folk snakker om at jeg «har fått tilbake hørselen». Jeg har fått flere julekort fra slektninger og venner som gratulerer med at jeg har fått hørselen tilbake. Det er et altfor sterkt uttrykk. Det riktige er at jeg har fått litt hørsel. Noen tror også at jeg plutselig kan synge igjen som da jeg var et normalt-hørende barn, og at jeg vil oppleve å høre julesangene som for over 60 år siden. Det er jo ikke riktig, men jeg er glad for den lille hørselen jeg har fått.
Akkurat nå er jeg også veldig avhengig av denne CI-hørselen, for blinklysene her på kontoret er i ustand. Det er strålende at jeg kan HØRE telefonen ringe!

Sløv kontroll på flyplassene…
Jeg skal ut på min første flytur (til Trondheim) etter at jeg har fått CI-apparatet. Etter 11. september skal kontrollen være blitt skjerpet, så jeg er forberedt på litt problemer med CI-metallet inne i hodet mitt. Min svigerdatter, som nylig reiste fra Bergen til Tromsø, måtte levere fra seg en liten neglsaks og en heklenål!
Heldigvis har jeg fått ID-kort, som forklarer det forventede utslaget på måleinstrumentene. Jeg har kortet klar i hånden når jeg går gjennom kontrollen på Flesland, men ingen bryr seg om det!
Slik går det også på tilbakeveien, så kanskje jeg ville sluppet gjennom også med en pistol?

«Dramatisk» på flyturen
Det er varslet liten storm på kysten, men flyet går pent helt til vi nærmer oss Værnes. Da begynner det å riste, og det blir verre og verre. Jeg har aldri opplevd maken. Jeg hører at det snakkes i høyttaleren, men hva? Jeg føler at flyet liksom går i ring og i ring, men så begynner det å gå rett fram igjen. Jeg hører igjen høyttaleren, og folk tar fram lesestoff. Da skjønner jeg at landingen på Værnes er gitt opp. Altså går flyet videre, til Bodø, tenker jeg.
Nå kontakter jeg sidemannen min: «Jeg hører ikke. Hva ble det sagt i høyttaleren?» – Jeg klarer å avlese: «Vi går til Kristiansund, og derfra må vi ta buss.»
Jeg er smart og spør om han også skal til Trondheim, og da han svarer ja, tenker jeg at nå skal jeg bare «henge på» ham.
Det er sikkert ikke alle som skal dit, så jeg kan bli ledet på villspor. Det går likevel ikke så lett. Etter landing blir det kaos, og jeg mister min «kontaktmann». Mange stiller seg i kø foran billettskranken, mens andre går i ulike retninger. Jeg får tak i min koffert, og så stiller jeg meg i køen. Kanskje vi får en ny løsning, et fly som snart vil gå til Trondheim?
Jeg spør en mann ved siden av meg i køen. Han skal også til Trondheim. Da er jeg altså på rett sted. Jeg slapper av. Men plutselig går mannen ut av køen og forsvinner. Hva skal jeg gjøre? – Da får jeg øye på min første kontakt, og jeg spør om det er nødvendig å stå i køen. Han svarer nei. Jeg går ut av køen og følger etter ham og en kompis av ham. Vi går og setter oss på kafeteriaen.

De tror sikkert at jeg er tunghørt…
Vi tre sitter altså ved et bord. Jeg synes det er rart at vi er nesten alene i lokalet. Hvorfor er ikke alle de andre her? – Jeg spør om bussen, og jeg oppfatter at det blir en halv time å vente. Nå føler jeg meg trygg, men tanken på de som venter på meg er litt plagsom. Jeg har avtale om et prosjektarbeid på Møller kompetansesenter i Heimdal.
Det er kanskje tankelesere jeg sitter sammen med, for en av dem spør om jeg ikke skal sende beskjed «til familien min» i Trondheim. (De tror altså at jeg har familie der. Kanskje jeg snakker som en trønder?) Jeg svarer at jeg kan ikke ringe, for jeg hører ikke. Da tilbyr han seg å ringe for meg på sin mobil. Så omtenksomt!
Jeg finner kortet til Tone E. Der er det bare teksttlf.nr., men jeg har også tlf.nr. til Møller ks. – Så sier jeg: «Ring DET nummeret, og be dem gi beskjed til Tone E. – hun er døv – om at jeg er forsinket osv.» Og mannen ringer. Jeg ser at han gir en lang forklaring om situasjonen, og så sier han til meg at det er i orden. – Jeg smiler litt «inni meg». Jeg har en rar følelse. Det er så tydelig at de to oppfatter meg som tunghørt. Vi har klart hele kommunikasjonen på flyet og her uten å skrive et ord. Jeg merker at jeg liksom virkelig begynner å bli tunghørt, selv om jeg egentlig ikke har fått ut av hodet at jeg er fullstendig døv. En stund etter sitter vi på bussen på vei til Trondheim.

Men så blir jeg misforstått
Når bussen stopper i Trondheim, er jeg en av de første som kommer meg ut. Jeg løper og får tak i drosje før de andre. Det blåser kraftig. Sjåføren bare sveiver ned vinduet, og jeg sier: «Til døveskolen i Heimdal.» Han sier noe, og da jeg oppfatter «Heimdal», sier jeg «ja» og setter meg inn. Han kjører.
Etter bare ca. 500 m stopper drosjen. Da jeg ikke reagerer, peker sjåføren på et skilt og sier noe. Jeg ser etter. Heimdal Trafikkskole, står det. – Jeg rister på hodet. «Nei, jeg skal til DØVESKOLEN i Heimdal!»
Han kjører igjen, og nå er han på rett vei. Men jeg ergrer meg. Jeg snakket altså ikke tydelig nok, eller kanskje ordet «døveskolen» blåste bort i den sterke vinden?
Jeg kommer til Møller ks. like før arbeidsdagen er slutt. Likevel kommer jeg tidligere enn Tone E. hadde ventet, etter den beskjeden hun hadde fått. Vi nøyer oss med litt planlegging. Så sier Tone at jeg kan sitte på med noen foreldre som er på kurs og skal til samme hotell.

Jeg er opptatt av talen min…
Jeg finner ikke de foreldrene som er på kurs for å lære tegnspråk. Mens jeg leter etter dem, treffer jeg alltid vennlige Eli N., som sier at jeg isteden kan følge en gruppe russere. Slik blir det. De er hørende, fra døveskolen i Murmansk. Jeg setter meg ved siden av sjåføren og kommer greit til hotellet.
Vanligvis pleier jeg å vise mitt kort når jeg skal sjekke inn på hotell, men etter at jeg fikk CI er jeg blitt svært opptatt av å prøve om folk forstår talen min. Her går det glatt, og jeg er fornøyd.
Straks etter skal jeg til styremøte i Rødbygget. Det haster, så jeg ber resepsjonen om å bestille drosje. I drosjen sier jeg:
«Til Bispegata.» – Sjåføren sier noe. Jeg gjentar, høyere: «TIL BISPEGATA». Han sier noe igjen, og nå blir jeg virkelig frustrert, så jeg forklarer at «jeg er døv, vil du være så snill å skrive?» – Og han skriver: «Hvilket nummer?» – Han hadde altså oppfattet gatenavnet, men han ville vite gatenummeret også. «9 B», sier jeg, og det går greit.

Styremøte med TSS og stemmebruk
Til møtet i museumsstyret viser det seg at det ikke har vært mulig å få tak i tolk. Vi er tre døve og to hørende. Sissi, som leder møtet, sier at vi får prøve med stemme og tegn, og det går helt greit.
Jeg synes det er litt rart å høre stemmene. Det er første gang jeg hører stemmer på styremøte her. Dette er også en ny situasjon for meg som referent. Det forstyrrer meg når noen sier noe mens jeg skriver, for da tenker jeg at nå er det noe som jeg ikke får med meg. Så forstår jeg at når jeg blir vant til dette, blir hørselen et pluss. Jeg kan si «stopp» hvis jeg hører at det blir sagt noe uten at jeg følger med. På den måten kan jeg heretter sikre meg bedre mot at jeg går glipp av noe.
Når Sissi senere holder en takketale uten stemme, merker jeg ikke at hun har begynt, så jeg mister begynnelsen og sitter en stund og lurer på hvem hun snakker til, og om hva… «Har du mistet stemmen, Sissi?» spør jeg. «Nei, møtet er hevet», svarer Sissi. – Da er det ikke så viktig at alle forstår hva hun sier, og da er det greit at hun sier det på tegnspråk, uten stemme?

Hvorfor lærer de tegnspråk?
Ved frokosten neste morgen ser jeg forgjeves etter russerne, for jeg tenker å kjøre sammen med dem til Møller. Det er flere foreldre og mange barn i spisesalen. Jeg tenker at dette kanskje er de foreldrene som Tone snakket om, men jeg ser ikke at voksne eller barn bruker et eneste tegn, så jeg gir opp.
En stund etter er jeg klar, og jeg bestiller drosje. Mannen i resepsjonen peker og sier at «de skal også til døveskolen». Han snakker til en dame. Hun kommer og sier på nybegynner-tegnspråk at de skal til døveskolen. Det står biler utenfor, og hun sier at jeg kan følge henne. Det gjør jeg.
Det er en riktig pen dame, fra Lofoten. Hun har en datter og overtaler datteren til å sitte sammen med meg «så dere kan snakke tegnspråk», som hun sier. Jenta har høreapparat. Jeg viser henne at jeg har nesten det samme. Men jenta vil ikke bruke tegn.
Jeg spør henne hvor gammel hun er, og hun svarer med tynn barnestemme (det hører jeg): «Fire år.»
Det ser ut til at mor og datter forstår hverandre fint uten tegn, så jeg lurer på hvorfor de er kommet for å lære tegnspråk uten stemme. (Jeg stiller forsiktig spørsmål om dette senere på dagen, men forstår at dette ikke er tema på Møller.)
Moren spør meg om hvor lenge jeg har hatt CI, hvor mye jeg kan høre med det, og om jeg er født døv.
Familien er, sammen med flere andre familier, på Møller for å lære tegnspråk

Det blir færre og færre elever
Vi får en meget effektiv produksjonsdag på læremiddelavdelingen, der Tone og Gøsta styrer opptak av døvehistoriske emner. Samarbeidet fungerer knirkefritt.
Ved lunsjen kommer Synnøve U. til bordet «vårt». Hun har fått litt hjelp av meg til en oppgave hun arbeider med, og hun har funnet en del nytt stoff som har stor interesse for meg. Hun har også funnet fram til noen etterkommere av kjente døve, og hun ønsker å bli medlem i Norsk Døvehistorisk Selskap.
Synnøve var rektor på Møller da byggearbeidet pågikk, så vi kan si at hun fullførte Trygve Skjølbergs verk. Hun er vel også den eneste rektor i døvehistorien som har fungert med tannregulering. (Jeg synes hun var pen før den reguleringen også. Det var neppe mye å rette på.)
Neste oppgave for Synnøve er å organisere en ny klasseinndeling på Møller. Ikke minst pga CI blir det nå så få elever at klassene blir for små. «Vi må antakelig slå sammen noen klassetrinn», sier hun. Det blir kanskje slik at grunnskolen får bare tre klasser.
Her oppdager jeg endelig hvem Finn E. er. Jeg kjenner jo hans lærer på skolen i Kristiansund, hvor Finn gikk integrert. Gjennom henne fulgte jeg med i hvordan det gikk med ham på skolen. Det er artig å prate med ham når jeg kjenner hans bakgrunn. – Finn kan godt tenke seg CI-operasjon, men han venter på mer avansert teknikk, og det er han visst ikke alene om.

Jeg får irettesettelse…
Straks jeg hadde sendt forrige kapittel, fikk jeg brev fra Eva-Signe, som har irritert seg over noe jeg skrev. Jeg bør ikke oppfordre studenter på audiopedagog-linjen (hvor hun har et betydelig ansvar) til heller å utdanne seg til logopeder. Logopedene lærer ikke noe om døves situasjon, og taleopplæring av døve er så spesiell at det krever spesiell utdanning. Det er derfor audiopedagogene som har de beste forutsetninger for å undervise døve i tale, ikke logopedene. Dette må jeg opplyse leserne om (ellers får vel ikke Eva-Signe en god jul).
Hun opplyser også at studentene på audiopedagog-linjen nå blir utdannet (nesten som i gamle dager?) til å lære hørselshemmede barn både tale- og skriftspråket. De lærer også hvordan de kan gi talekorreksjon til tunghørte og til døvblitte som har fått redusert sine tidligere taleferdigheter. – En tid har riktignok dette vært tatt bort fra pensum i audiopedagog-utdanningen, men nå er det altså kommet tilbake. Det vil også komme tilbud om etterutdanning (kurs) for de som ikke har fått dette i utdanningstiden, opplyser Eva-Signe. Dette er nytt for meg. Jeg har i flere år hørt at våre skoler nesten ikke har igjen en eneste audiopedagog kvalifisert til å gi elevene taleopplæring. Er situasjonen bedre enn jeg trodde, så ber jeg gjerne om unnskyldning.

Må vi enten subbe eller trampe?
Jeg sier en dag til en datter: «Etter at jeg fikk CI, får jeg ikke til å gå slik som jeg ønsker. Slik jeg hører meg selv gå, så enten subber jeg med føttene (og det er det bare gamle, sløve folk som gjør), eller så tramper jeg -«klakk-klakk-klakk» – så det høres lang vei. Jeg finner ikke en mellomting.»
Min datter har ikke noe råd til meg. Hun bare smiler og trekker på skuldrene, som om dette skal være normalt.
Jeg husker en gang døvepsykiateren Terje Basilier kommenterte døves måte å gå på. Han hadde studert dette og funnet ut at de fleste døve subber med føttene. Han mente dette skyldtes døvheten. Døve kan ikke høre sine fottrinn, og som kompensasjon for dette subber vi med føttene, egentlig for å dekke behovet for bakkekontakt!
Ja, glupe folk kan finne ut om årsaker og virkninger.

Read More

Er jeg blitt tunghørt?

Før jeg ble operert, var det flere døve som spurte, med litt engstelse i ansiktet: «Når du får hørsel, skal du melde deg ut av døveforeningen og inn i HLF (tunghørt-forbundet)?» Og jeg svarte spontant: «Å nei, jeg fortsetter sammen med dere akkurat som før.»
Også min eldste søster virket litt bekymret, «for du har jo alle dine venner blant døve», sa hun. (Hun visste altså ikke at jeg har mange hørende, og selvfølgelig mange tunghørte og døvblitte venner.)
I intervju med meg i Døves Tidsskrift kom Rune med spørsmålet igjen: «Hva kaller du deg nå?» Og jeg kunne ikke gi et klart svar. Men når jeg tenker over hva jeg opplever nå for tiden, så er det vel riktig å si at jeg føler meg som sterkt tunghørt. Det høres rart ut. Omtrent som da lærerinnen min i folkeskolens 1. klasse ropte gjennom vinduet: «Thorbjørn!» – og jeg lurte på hvem hun ropte på, for ingen hjemme kalte meg Thorbjørn. Jeg hadde et «kjælenavn» som alle brukte, og som alle der hjemme bruker fremdeles.

«Mislykket» og «bortkastet»
Jeg deltar (sammen med min kone) på et kurs for døvblitte. Temaet er: «Bedre livskvalitet». Der treffer jeg bl.a. Elin fra Stavanger, som var tunghørt på forrige kurs. Nå er hun døv! Hun forteller at hun har hatt en mislykket CI-operasjon, men hun virker merkelig nok ikke deprimert likevel, og hun fleiper med «goddag mann, økseskaft»-opplevelser. Men hun skal opereres på nytt, og da regner hun med å få bedre CI-hørsel enn den hørselen hun hadde før. Hun er full av optimisme! Tøff dame!
Så er det Rita fra Østfold. Hun er fornøyd med CI-apparatet. «Men», sier hun, «de to første årene syntes jeg det var bortkastet. Jeg var skuffet og hadde mest lyst til å kaste apparatet. Men så, etter 2 1/2 år, skjedde det en stor forandring, og nå er jeg meget fornøyd!», kvitrer Rita, som tidligere var med i døvemenighetens tegn-kor i Østfold.

«Momentant» fornøyd
Annerledes er det med Gerd, som er hordalending, nesten stril. Hun har skrevet om sin CI-opplevelse i «Din Hørsel», en riktig solskinnshistorie til å få gledestårer av. Hun kunne nyte fuglesangen som nesten «normalt hørende» etter kort tid.
Gerd er en drivende kraft i HLF’s døvblittarbeid og i samarbeidet med NDF’s døvblittseksjon.
Oskar, som er sterkt tunghørtblitt etter larmskade på arbeidsplassen og har et døvt barnebarn, stiller meg spørsmålet: «Ville du tatt operasjonen hvis du hadde visst det du vet i dag om CI?» – Jeg svarer: «Ja, selvfølgelig!» – Det er sjelden jeg får et så lett spørsmål å svare på.

«Jeg hater Thorbjørn»
Jeg har en litt uheldig start på kurset, under presentasjonen. Denne gangen tar jeg imot tilbudet om å bruke mikrofonen. Jeg er vel blitt litt «beruset» av å høre at «nå snakker du mye bedre». Jeg begynner med: «Jeg heter Thorbjørn….»
Jeg holder på å miste motet når jeg leser på skjermen hva skrivetolken har oppfattet: «Jeg hater Thorbjørn.» Men så spruter jeg i latter, og hele forsamlingen ler så hotellet rister. Resten går greit, men jeg bruker tegn til talen, så jeg vet ikke hvor mye skrivetolken støtter seg til tegnene mine.
Skrivetolken kommer senere og ber om unnskyldning. Han forsikrer at han bare hadde slått på feil tast.

Bokmål med odals-dialekt?
Dagen etter kommer ex-døveprest Asgeir med foredraget «Goddag mann – økseskaft». Det passer jo godt i denne forsamlingen.
For døvblitte (og alle andre hørselshemmede) er det viktig å lære å leve med mange misforståelser. Vi må prøve å le av oss selv og ikke ta oss selv altfor høytidelig.
Jeg tar ordet etter foredraget, bruker mikrofon og altså stemmen sammen med TSS (tegn som støtte). Det går bra, men jeg vet ikke hvor mye stemmen min medvirker til det. – Etterpå kommer Asgeir og sier at jeg snakker bedre enn før, og at det er lett å høre at jeg er fra Odalen! «Odals-dialekten slår igjennom», sier han.
Jeg funderer: Snakker jeg bokmål med Odals-uttale, slik også Eva-Signe og Marit har antydet?
Vil det si at folk i min hjembygd kan forstå meg bedre enn f.eks. bergensere?

Overført fra RH til Haukeland ..
Jeg har ny time hos Magda, denne gangen sammen med en ingeniør som har fått overført mitt CI-hørselsprogram fra Arne på Rikshospitalet. Det vil si at mitt CI-apparat kan justeres her, og etter en del prøving, ender det med at program 2 blir oppjustert 10 %. Vi blir enige om at jeg inntil videre skal finne ut hva som er best, program 2x eller 3x (x = høyeste styrke) og helst med følsomhetsinnstilling «kl. 3».
Denne dagen har vi en student som observatør. Hun utdanner seg til audiopedagog. Jeg anbefaler at hun heller utdanner seg til logoped. «Det blir en vekst-næring», sier jeg, «for taletrening er et veldig forsømt område innen døve-/tunghørtmiljøet».
Nå sier også Magda at talen min er blitt bedre. Vi diskuterer hvordan hørselsinntrykkene mine høres ut. Jeg mener at det er noe som ikke er riktig. «Stemmene gjaller, skingrer», sier jeg. – Senere lurer jeg på hvordan jeg kan vite hva disse uttrykkene betyr.
Er det mulig at jeg lærte slike uttrykk og den rette betydningen av dem før jeg mistet hørselen 9 år gammel, og at slik kunnskap kan sitte etter så mange år?

CI-lua er oppfunnet!
Det er litt kjedelig stadig å passe på at CI-apparatet ikke blir vått. Jeg er nøye med det, så når det regner, smyger jeg under paraplyen straks jeg går ut av døren eller bilen.
En dag finner jeg en gammel, men riktig tøff (synes jeg) lue. Den er vid og med store øreklaffer, helt ideell som CI-lue, og nå er den lua blitt min faste følgesvenn. Jeg trenger ikke paraply!
Kort etter demonstrerer jeg denne CI-lua for Sunniva, som også har CI. Hun har i tillegg FM og dermed en lenger ledning.
Sunniva sier at hun ikke har behov for lue. «Hvis det regner, så bare tar jeg av apparatet og putter det ned på brystet», sier hun. Og hun demonstrerer. Men det hjelper ikke meg. Jeg har ikke slik ledning, og jeg har heller ikke slike bryst som apparatet kan kose seg mellom.
Kaffemaskinen kan snakke!
Hjemme har vi en fast ordning som går ut på at jeg lager frokost på lørdager, søn- og helligdager. – Det er utrolig mange lyder når jeg lager frokost, og jeg må lære hvor lydene kommer fra. En morgen står jeg lenge musestille for å lokalisere en merkelig, morsom lyd. Jeg oppdager at det er kaffemaskinen. Det putrer/bobler.
«Hurra, kaffemaskinen kan snakke!» sier jeg senere til min kone. «Først sier den noen få «ord», så flere «ord», og til slutt forteller den en lang «historie» før den tier stille. Da er kaffen ferdig», sier jeg.
Men bosspannet og papirkontaineren, begge på hjul, oppfatter jeg som to fæle «skravlekjerringer». Når jeg trekker dem opp til veien på den ujevne asfalten, da skramler det helt forferdelig, og enda verre når jeg trekker dem ned igjen, tomme …

Snakker jeg virkelig bedre?
En dag vår sønn Tor (lærer) er på kaffebesøk, spør min kone: «Synes du ikke pappa snakker bedre etter at han fikk CI?» – Og vår veloppdragne sønn hever øyenbrynene og svarer: «Pappa har da alltid snakket bra!» Så tilføyer han: «Men han snakker lavere og lavere etter at han fikk CI.» – Så blir samtalen avbrutt, og min kone og jeg er like kloke etter besøket.
Jeg sier til henne: «Det er sikkert vanskelig for en som vi treffer så ofte å merke forandringer.»
En annen dag spør jeg Tor om det virkelig er klar forskjell på uttalen i Odalen og i Bergen. – «Ja, også i uttalen av navn», sier han, «som f.eks. Sander. En bergenser vil ikke uttale det slik som de gjør det i Odalen, og i Odalen sier de dessuten Sanner».
Jeg har dette i bakhodet når vi i Bergen Døvesenter får besøk av senterleder Varden ved Vestlandske kompetansesenter. Han har jo sitt arbeid i «døvemiljøet», så jeg tenker han skal forstå meg uten stemmetolk. Men han ber straks om tolk, mens vår døvblitte bergenser Helge klarer seg fint uten. Er det bare min odalsdialekt som gjør det vanskelig for bergensere? – Jeg har nok en lang taletrenings-vei å gå…

Bedre enn Sissel Kyrkjebø?
Som barn var jeg veldig glad i å synge. Jeg har jo lyst til å prøve meg igjen. – Ved minnesamværet for Wenche i døvekirken blir jeg med i sangen. Jeg kan de tre salmene som synges, og jeg synger, men svært lavt. Jeg vet ikke hvordan det høres ut, men jeg trøster meg med at «enhver fugl synger med sitt nebb». Og hvis min kjære Wenche hører meg, så synes hun sikkert at det er bra nok.
Lørdag kveld sitter min kone og jeg og følger konserten fra Drammen Teater, der Sissel Kyrkjebø synger med stort orkester. Når vi så skal legge oss, går jeg på WC og tisser midt ned i skålen. Det er kanskje synd å si det, men jeg synes denne «musikken» er finere enn det jeg hørte fra Drammen Teater. – Når jeg neste morgen går på WC igjen, tisser jeg på siden av skålen, slik som kultiverte herrer skal gjøre, for jeg har ennå ikke tatt CI-apparatet på meg, og da kan det ikke bli noen koselig lydopplevelse uansett hvordan jeg gjør det. Straks etter har jeg tatt på meg CI-apparatet, så jeg kan høre kaffemaskinens koseprat før frokosten.

Read More