«Vi forfekter samme syn!»

Det er tydelig at mitt forrige kapittel har laget bølger og er blitt livlig diskutert innen døvemiljøet. Jeg har fått noen hilsener av typen: «Hei, jeg er en pingvin som ikke kan fly!» – og i diskusjoner har det hendt at noen er blitt stående fast, og så har unnskyldt seg med: «Jeg kan jo dessverre ikke fly, jeg er en pingvin» – med et sideblikk til meg.
Ved en anledning fikk jeg – i en forsamling hvor vi diskuterte noe helt annet – plutselig «kniven på strupen» i form av et ganske skarpt spørsmål om hva jeg mente med å sammenligne døve med pingviner. Det var et overraskende angrep, og jeg var litt sliten etter en 10 timers arbeidsdag. Men jeg har jo vært ute en vinterdag før, som vi sier, og stormen løyet ganske raskt. Det så ut som min sammenligning og forklaring ble godtatt. Døve flest er riktignok gode skuespillere, så det kan jo hende at diskusjonen døde bare fordi noen syntes det var umulig å diskutere med meg. Jeg nevnte spesielt at det er viktig for døve barn å ha gode forbilder, så de blir motivert til å jobbe hardt med f.eks. å lære norsk (med sikte på å kunne hevde seg i hørendes verden og innhente ubegrensede kunnskaper på egen hånd). – Jeg behøver ikke her å gjenta hva jeg skrev i forrige kapittel.
Fra andre har jeg fått veldig positive reaksjoner, også fra folk høyt oppe i systemet, med sterke oppfordringer om å stå på! – En ung, sterkt hørselshemmet dame, Liv, kom med et langt brev, som begynner slik: «Jeg har nettopp vært inne og lest de to siste kapitlene dine, og for første gang er jeg helt sikker på at vi forfekter samme syn.»…… «Godt at vi har samme synet, for jeg tror det trengs noen røster nå, noen som tør å stå fram med sitt syn på saken og fremme dette synet på en oppegående måte.
Det er sterke krefter vi skal motstå her.»

Bestefar er ikke så dum lenger!
Det er klart, som jeg også har vært inne på før, at jeg er blitt et mer normalt menneske etter at jeg fikk CI. Før var det ofte slik at hørende (og tunghørte) hysjet på meg. Nå hender det oftest at det er jeg som hysjer på dem, og mest på min kone.
Jeg ser ikke ofte på TV-programmer. Det er mest tekst-TV som interesserer meg. Før irriterte jeg folk med at lyden sto på mens jeg så på tekst-TV. Stadig fikk jeg beskjed: «Slå av lyden!» (Jeg visste ikke at lyden var på.) Nå er det gjerne jeg som ber folk slå av eller dempe lyden, særlig min kone, for hun bruker T-slynge og får lyden inn på en annen måte.
Det beste er at jeg kan hjelpe de små barnebarna mine med lyden. Når de tidligere skulle se barne-TV, hendte det ofte at lyden var slått av, og jeg visste ikke hva jeg skulle gjøre. Jeg måtte hente hjelp, og det virket jo veldig dumt. Nå ordner jeg det selv. Jeg slår på apparatet og regulerer lyden for småbarna, slik en bestefar skal kunne gjøre. Bestefar er ikke så dum som han var før!
Hørselsopplevelsene mine er dessverre ikke bare positive. I min døvhet trodde jeg at vi hadde et ganske kultivert publikum i døvemiljøet. Med mitt CI har jeg fått en ganske annen oppfatning. Det er mye forstyrrende lyd og sjenerende bråk under foredrag o.a. Det er ofte pinlig når vi har hørende gjester og foredragsholdere.

CI – en fare for sex-livet?
Jeg har hørt mange meningsløse historier og fått mange rare spørsmål om CI. Folk er stadig «merkelig» uvitende, og jeg er overbevist om at dette mest skyldes bevisst desinformasjon fra folk som er imot CI. Mange tror tydeligvis f.eks. at apparatet er plugget inn i hodeskallen. Denne oppfatningen er antakelig et resultat av det misvisende tegnet som brukes for CI. Jeg har i mange år vært opptatt av hvordan hørselshemmedes forståelse av ord og uttrykk blir påvirket av uheldige/misvisende tegn. Jeg observerer daglig hvordan tegnspråkbrukere ved sitt valg av tegn røper at de ikke er fortrolig med betydningen av ordene.
Det hittil mest originale spørsmålet jeg har fått, fikk jeg fra en middelaldrende mann. Han trakk meg til side, fortalte at han gjerne ville få litt hørsel, som meg, altså ta operasjon, men han fryktet at det skulle gå ut over sex-livet, og for ham var sex viktigere enn hørsel!
Jeg måtte be ham forklare nærmere hvordan han mente CI kunne få uheldig virkning på akkurat det området. – Jo, han fryktet at lydene ville gjøre det «vanskelig å konsentrere seg i sengen», som han sa.
Mannen ble veldig lettet da jeg viste ham hvor enkelt det er å ta av seg CI-apparatet. – «Og så er du stokk døv og kan konsentrere deg om hva du vil», sa jeg.
Kanskje denne mannen nå er blitt operert, eller står i kø et sted for å bli operert? Eller kanskje han er så sterkt opptatt av å konsentrere seg om annet, at han ikke får tid til å tenke mer på CI…

Høreapparat «farligere» enn CI
Så er det de som snakker om at CI-apparatet er farlig. Barn med CI kan ikke svømme, har jeg hørt, «for da blir det rust på ståltråden inne i hodet deres». Folk vet ikke at elektrodene (ledningene) til sneglehuset er fullstendig lukket inne, og CI-apparatet legger man naturligvis fra seg før man hopper i vannet. – Andre snakker med bekymring f.eks. om at CI-barn ikke kan spille fotball, «for apparatet kan bli smadret så de får hodeskader».
Det er naturlig å legge fra seg CI-apparatet før en skal spille fotball, men ellers er det nok «farligere» å drive sport med høreapparat enn med CI-apparat. Blir høreapparatet smadret, kan det oppstå skader både inni og på/bak øret. Slik jeg ser det, er det mindre risiko for skader med CI enn med høreapparat. Uansett, så er risikoen liten.

Hodet mitt sprakk ikke!
Når jeg er ute på løpeturene mine, har jeg ikke CI-apparatet på meg. Jeg ønsker ikke at det skal bli vått av regn eller svette, så jeg lar «hørselen min» ligge hjemme. En dag blir jeg svært glad for akkurat det. Det er glatt på fortauene, så jeg må løpe forsiktig. Min kone er dårlig forberedt på å bli enke. I en nedoverbakke skal jeg krysse gaten, og min oppfatning er at gaten er bar. For sent oppdager jeg at det er blank is. Jeg glir, faller og slår bakhodet i asfalten så jeg mister bevisstheten. Det er trolig bare for et øyeblikk jeg er borte, men når jeg så åpner øynene, lurer jeg på om bakhodet mitt har sprukket. Pysete som jeg er, våger jeg ikke å kjenne etter. Jeg setter meg opp. En bil har stoppet, og sjåføren spør tydeligvis om jeg trenger hjelp. Jeg vifter ham bort og reiser meg forsiktig. Jeg tør fremdeles ikke å ta på bakhodet mitt, og fordi jeg er omtrent midtveis på løpeturen, begynner jeg å løpe videre. Det renner iallfall ikke blod nedover nakken min.
Tilsynelatende kommer jeg hjem i god behold, tøyer ut som vanlig, og ringer på. Min kone åpner, og jeg ber henne se etter hvordan det står til med bakhodet mitt. Hun mener det er helt normalt, så jeg går i dusjen. Jeg er likevel ikke trygg. Kanskje CI-greia inne i hodet mitt har tatt skade av «jordskjelvet»… Jeg er derfor engstelig mens jeg dusjer, spiser middag og venter på at håret skal bli tørt. Så setter jeg på meg CI-apparatet. Hurra! – det fungerer akkurat som før!

Når blinkingen svikter!
Jeg har nevnt tidligere at CI-apparatet har ført til at jeg kan konsentrere meg bedre om arbeidet på kontoret, uten å skjele til lampene som varsler at telefonen ringer. Den nye situasjonen går ut på at jeg hører ringelyden, faktisk meget godt, og så ser jeg at lampene, to som er plassert på strategiske steder på hver sin vegg – den ene med tanke på at jeg sitter foran PC-en, den andre beregnet på at jeg sitter ved skrivebordet – begynner å blinke. Det er et system fra tiden før jeg fikk CI Dette blinkanlegget svikter av og til. En dag hører jeg telefonen flere ganger, men det kommer ingen blinking. Lenge tror jeg at
det må være telefonen på kontoret ved siden av, men jeg blir etter hvert mistenksom, og det viser seg å være lampene som ikke fungerer.
Det tar flere dager før lampene blir ordnet, men disse dagene blir ikke noe problem for meg. CI-apparatet fungerer så fint at jeg egentlig ikke trenger blinklampene lenger. De er likevel bra å ha de gangene «min assistent» Skjalg er alene her på rommet. For min del er de blitt overflødige. Huseieren kunne spart de utgiftene hvis jeg hadde fått CI tidligere!

Vet de hva de gjør?
Min kone fant for en tid siden en annonse i en utenbys avis, og som hun klippet ut til meg. En kommunal skole «ute på landet» averterte etter tegnspråklærer, og i annonsen sto det bl.a.: «Stillingen gjelder undervisning i tegnspråk som førstespråk.» Annonsen forbauset meg litt, så jeg ringte og fikk en prat med skolens rektor. Mitt første spørsmål var: «Har skolen virkelig døve elever?»
«Vi har en sterkt tunghørt gutt», svarte rektor.
«Skal han virkelig gå i vanlig skole når han skal ha tegnspråk som førstespråk?»
«Foreldrene har valgt det slik, og det er de som bestemmer.»
«Jeg er klar over at foreldrene bestemmer, men hvem har gitt dem råd om dette?»
«Det er fylkesaudiopedagogen. Men hvem er du?» spør rektor.
Jeg sier mitt navn (det burde jeg jo ha gjort straks) og føyer til: «Jeg har vært redaktør for det meste som er laget av tegnspråkmateriell, bl.a. Barnas tegnordbok i tre bind.»
«Da kan du jo søke på stillingen!» sier rektor. (Jeg ringte samme dag som søknadsfristen gikk ut, og ingen hadde søkt.)
«Nei, jeg bor altfor langt borte fra skolen din. Men etter min mening bør denne gutten få norsk som førstespråk, altså norsk med tegnstøtte, eller gå på døveskole hvis han hører så dårlig at det er riktig med tegnspråk som førstespråk», sier jeg.
«Foreldrene vil ha det slik», gjentar rektor, som ikke svarer på mitt spørsmål om skolen eller foreldrene har hatt kontakt med kompetansesenter eller foreldreforening, men mener at gutten vil fungere i normalskolen med tegnspråk som førstespråk og likevel utvikle bra talespråk.
Jeg avslutter med å beklage at jeg kanskje har virket litt provoserende, og jeg ønsker lykke til.
Og her sitter jeg med inntrykket av at verken foreldrene eller skolen vet hva de gjør. Kanskje jeg burde reise en tur og bli litt kjent med gutten. Hvorfor sitter jeg nå med følelsen av at jeg har ansvar for denne gutten og hans framtid?

Stor opplevelse i liten blomsterbutikk
Fra jeg var en liten guttepjokk, var far mitt store forbilde. Jeg la nøye merke til alt han gjorde. Far var veldig sosial. Han pratet med alle han traff, uansett om det var vilt fremmede mennesker. Jeg husker godt første gang jeg ville prøve å kopiere ham. Det var før jeg hadde begynt på skolen hjemme. Jeg hadde akkurat lært å sykle, og jeg syklet en liten tur sammen med Bob, sønnen til jernbanetelegrafisten på Sander stasjon. Jeg hadde lånt mors sykkel. Da vi skulle skilles, sa jeg (jeg var litt større enn Bob): «Nå må vi prate litt, slik som de voksne gjør!» – Og så ble vi stående en stund. Vi kunne ikke finne på noe å prate om. Jeg fikk «jernteppe». Bob syklet sin vei, og jeg følte mitt forsøk på å være «voksen» som en stor fiasko. Den fiaskoen sitter fremdeles i kroppen min, og jeg fikk ikke sjanse til å rette opp dette, iallfall ikke overfor Bob. Vi kom aldri på noen ny sykkeltur. Han flyttet til Lillestrøm, og jeg ble døv.
Som døv har jeg i alle år senere følt meg veldig hemmet ved at jeg ikke har kunnet slå av en prat med folk jeg treffer (bortsett fra døve og noen få hørende). Jeg tror dette var en medvirkende årsak til at jeg tok CI-operasjonen, kanskje som et siste forsøk på å følge i fars fotspor.                                                        En dag skal jeg kjøpe blomster. I den lille blomsterbutikken er det en dame i 30-årsalderen som ekspederer. Hun har en kunde, så jeg må vente. Jeg ser at de får et problem. Kunden betaler med en 500-seddel, og det er ikke nok vekslepenger i kassa. De diskuterer hva de skal gjøre, ser på klokka, men kommer ingen vei.
Da griper jeg inn: «Kan jeg hjelpe dere? Jeg skal ha blomster for 300 kroner, og jeg kan betale på forhånd», sier jeg og rekker fram tre 100-sedler. De oppfatter det straks. Jeg har løst deres problem. Måten kunden takker meg på forteller meg at hun skjønner at jeg er «døv». – Jeg morer meg med tanken på at hun sikkert kommer til å fortelle folk at hun hadde et problem i blomsterbutikken, – «…men så var det en eldre DØV mann der, og HAN løste problemet…»
Så er det min tur. Jeg sier at jeg skal ha en bukett, ikke for høye blomster, til en dame som fyller hundre år (det er sant), og det skal være for 300 kroner, medregnet gratulasjonskort. – Ikke noe problem med å bli forstått. Mens damen lager til buketten, studerer jeg et bilde på veggen. Det er det lille huset med butikken, tatt i 1917, og med trikken utenfor. Jeg peker på bildet og sier: «Jeg har reist med trikken forbi her, har du?»
Hun smiler og ryster på hodet: «Nei.»
«Trikken gikk videre oppover til Fridalen, og snudde der», fortsetter jeg.
Hun får ikke tak i «Fridalen», så det må jeg gjenta, men ellers føler jeg besøket i blomsterbutikken som en stor suksess, og som jeg aldri ville ha oppnådd uten mitt CI og timene hos logopeden. Jeg går derfra fylt av glede og takknemlighet. (Tenk at noe «så lite» kan føles så stort!)
Og damen i blomsterbutikken… Hun vil vel fortelle sjefen sin, og hun vil vel fortelle hjemme, at «i dag hadde jeg en kunde utenom det vanlige, en (koselig?) eldre DØV mann med et rart apparat bak øret. Han snakket litt rart, men først løste han et problem for meg, og etterpå fortalte han om trikken som gikk forbi butikken i gamle dager. Han kunne altså snakke, så han var ikke døvstum…»

Hvorfor fikk jeg bare 3 boller?
Nå må ikke du som leser dette tro at jeg er blitt så flink til å snakke at hvem som helst kan forstå meg. Det har hjulpet med timene hos logoped, og det hjelper jo litt at jeg med CI-apparatet kan høre stemmen min, selv om jeg ikke kan høre hvordan jeg uttaler ordene. I alle årene som døv har jeg vært uten tilbud om hjelp til å rette på min stadig dårligere tale, så logopeden har nå en veldig vanskelig oppgave. Jeg er blitt litt bedre, og dermed «modigere» overfor hørende, men…
En dag handler jeg i en brødbutikk. Slike butikker er døves skrekk, for det er ikke selvbetjening. Når døve MÅ i slike butikker, går det vanligvis ved å peke og vise antall med fingrene.
«Jeg skal ha 10 boller», sier jeg.
Damen tar en liten pose og putter 3 boller i den. Så spør hun om jeg skal ha noe mer.
Jeg later som om jeg tenker meg godt om, og så sier jeg: «Jeg tar 7 boller til!»
Neste gang hos logopeden spør jeg: «Hvorfor oppfatter folk at jeg sier 3 når jeg mener at jeg sier 10?
«Gjør de det?» svarer Olav og ser overrasket ut.
«Ja, i går skulle jeg kjøpe 10 boller, og jeg fikk 3, så jeg måtte si «7 til» for å få 10, så noe må være galt. Slikt har jeg opplevd flere ganger før også, ikke bare når jeg kjøper boller.»
«Jeg synes du sier «10» tydelig nok», sier logopeden.
Timen min er slutt, og med et «takk for i dag» skynder jeg meg tilbake til kontoret, uten å være blitt klokere. Men kanskje folk synes at 10 boller er for mye for meg, slik at de velger å tro at det skal være bare 3?

Read More