Mobbere på offensiven…

Jeg har tidligere vært litt inne på emnet MOBBING av CI-brukere. Jeg har vært forsiktig og tenkt – og håpet – at tendensen til å mobbe var bare noe som enkelte dumme mennesker drev med av ren uvitenhet, og at de ville gi seg «når de ble voksne». Jeg tenkte også at det i døvemiljøet er så mange fornuftige mennesker som ville gripe inn, at mobbingen snart ville ta slutt. Etter å ha vært på Døves kulturdager i Trondheim, må jeg nok revidere min oppfatning. Mobberne ser ut til å være på offensiven, og de får utfolde seg på scenen. Det ble bl.a. vist en video, som det sikkert var lagt mye arbeid i, men hvis formål var å mobbe CI-brukere.
Det er skremmende og ødeleggende at personer innen det lille, sårbare døvemiljøet bruker ressurser på å mobbe andre innen samme miljø. Og det er skremmende at mobberne får plass i programmet for Døves kulturdager.
Tidligere har vi bl.a. sett at høreapparatbrukere er blitt mobbet på samme måte, like hensynsløst. Tegnspråkteateret (Teater Manu) er dessverre heller ikke fritt for å drive med slik geskjeft.
En kan jo begynne å lure på om intern mobbing er en prioritert oppgave innen døvekulturen. Jeg har hørt så mange klager etter kulturdagene i år, både fra døve (også døve som ikke er tilhengere av CI) og fra hørende, at det ikke kan være tvil om at noen bør ta fatt i problemet. Norges Døveforbund har her et hovedansvar.
I kampen mot diskriminering bør vi kanskje begynne med å feie for egen dør.

Hurra for Hunstad skole!
Kanskje det gikk et lys opp for noen da Hunstad skole fikk prisen for beste forestilling ved årets kulturdager. Det var publikums dom! Og Hunstads forestilling var en alvorlig advarsel mot nettopp mobbing, hva mobbing kan føre til. Hurra for Hunstad skole! Og hurra for publikum, som belønnet det som var positivt, meningsfylt og dermed verdifullt!
Jeg er dessverre ikke sikker på at mobberne tok lærdom av dette. Noen blir aldri voksne! Jeg tror det er nødvendig at de som sitter i styrer og har innflytelse griper inn og veileder våre «kulturarbeidere» før de gjør mer skade.

«Du er døv, uansett!»
På vei til teatersalen ble jeg en dag stoppet i trappen av en fremmed ung dame. Hun hadde lest min CI-historie, og hun hadde noen alvorsord til meg: «Selv om du har CI, så er du DØV!» var hennes klare melding til meg.
Jeg begynte å forklare hvordan CI fungerer, men det var ikke nødvendig, for det visste hun. Hun var selv CI-operert! Og hennes erfaring var at hun til tross for CI-apparatet var døv, så hun hadde for lengst sluttet å bruke apparatet.
Jeg spurte hvor lenge det var siden hun ble operert. – Det var 14 år. Hun visste at både operasjon og apparatur er blitt forbedret siden den gang, men poenget hennes var at en person med CI er døv, uansett.
Jeg prøvde igjen: «UTEN apparatet er jeg helt døv, men MED apparatet hører jeg mange lyder, også stemmer. På kontoret hører jeg at telefonen ringer, at det banker på døren, at printeren arbeider, jeg vil også høre evt. brannalarm. Jeg får altså nytte av CI-hørselen, og det er jeg glad for. Jeg er ikke slik døv som jeg var tidligere.»
«Jo, du er døv!» fastholdt damen.
Jeg sammenlignet med en mann som ser så dårlig uten briller at han fungerer som blind. Hvis han får briller som gjør at han har gangsyn, skal vi likevel si at han er blind? – Den sammenligningen godtok hun ikke.
Jeg fortalte om CI-opererte personer som jeg kjenner og som nå hører så bra at de kan bruke vanlig telefon og høre nyheter i radio. Er de likevel døve?
«Ja, de er døve, uansett!»
Jeg kom ingen vei med den unge damen, så jeg avsluttet med å si: «OK. Jeg liker unge mennesker som har meninger, og jeg synes egentlig det er morsomt å diskutere med deg, selv om vi ikke blir enige. Vi har ulike definisjoner på hva det vil si å være døv».
Så spurte jeg etter hennes navn, og da hun sa navnet sitt, utbrøt jeg: «Er det du? Vi er jo nesten i slekt. Husker du ikke at vi var sammen i bryllup da du var liten? Jeg hadde din mor som borddame ved middagen!»
Men den unge damen husker ikke det, og hun virker ikke spesielt glad over at vi er «nesten i slekt». Hun får det travelt og forsvinner, og jeg ser henne ikke mer. Jeg ønsket at vi skulle snakke mer om andre ting enn CI. Senere finner jeg ut at hun må ha vært 7-8 år gammel da hun ble operert «for 14 år siden». Den operasjonen kom jo altfor sent, så det er ikke rart at hun ikke bruker CI-apparatet.

Han gidder ikke, så…
På kulturfesten er det et par som stopper meg. Mannen peker på CI-apparatet mitt og sier: «Jeg har også CI, men jeg bruker det ikke. Jeg har droppet det!» – Han sier det på en noe provoserende måte.
«Hvorfor bruker du det ikke?» spør jeg.
«Jeg gidder ikke å trene!»
Jeg tenker: Denne mannen er kanskje blitt mobbet til å slutte med CI-apparatet, men jeg får ikke anledning til å undersøke hva som egentlig er grunnen.
I en brosjyre fra firmaet Medisan heter det: «Motivasjon er en viktig faktor på veien til økt livskvalitet.»
Den som lever i et tett døvemiljø, et stemmeløst tegnspråkmiljø, hvor en til og med risikerer å bli mobbet for å bruke CI (eller høreapparat), blir selvfølgelig ikke motivert til å bruke utstyret.
Når det stadig er kø for å bli operert, og derfor lang ventetid, bør man kanskje vurdere og prioritere søkerne mer ut fra det miljøet de lever i…

Samlet mot mobbing?
Jeg opplevde noe bemerkelsesverdig på den festen: Noen unge med CI holdt sammen som en gruppe det meste av tiden. Var det et resultat av mobbe-programmene? Det ble iallfall snakket om det i gruppen.
Til tross for den store aldersforskjellen følte jeg meg velkommen blant dem. Vi spøkte og hadde det riktig morsomt, så jeg glemte at jeg var mye eldre enn dem. Jeg ble også sittende sammen med dem etter at jeg hadde hilst på nesten alle de andre på festen.
Jeg har aldri før opplevd maken, og dette ga meg mange tanker etterpå. Hvordan blir situasjonen om 10-20 år, når et stort flertall av de unge har CI?

Halvparten hadde CI!
Jeg ble nylig «overtalt» til å delta på et likemannskurs for døvblitte. Kurslederen, Harald, sa: «Du har jo egentlig fungert som likemann for døvblitte lenge, du!» Og jeg svarte: «Ja, og jeg har nesten hele livet fungert som likemann for døve, og nå fungerer jeg også som likemann for CI-brukere…»
Det var 15 deltakere på kurset, og til min store overraskelse var vi 7 med CI. I tillegg var det en som «står i kø» og skal opereres i april.
Overraskende var det også at nesten alle på kurset kommuniserte brukbart med TSS. Jeg har vært på flere kurs/møter med døvblitte de siste årene, men aldri opplevd maken til greit kommunikasjons-miljø.
Årlig er det rundt 100 voksne som mister hørselen i Norge, og, som det ble dypsindig sagt på kurset: «Det er ikke bare selve personen som mister hørselen. Hele familien mister den døvblitte sin hørsel!»
Ved middagen en dag skal serveringsdamen ta bort tallerkenen min. Hun har fletter, og når hun bøyer seg fram, forsvinner CI-hørselen min. Det oppstår litt forvirring. CI-apparatet mitt har hoppet over på spennen hun har på fletten! Spennen hennes har altså størst tiltrekningskraft på magneten.
Ved avslutningen av kurset får jeg tildelt likemannsbevis. Jeg er godkjent som «likemann for sterkt tunghørte/døvblitte», og med taushetsplikt.
Like etterpå blir jeg litt skremt. Den erfarne likemannen Hilde forteller at hun av og til blir vekket midt på natten av noen som trenger å prate om sine problemer. Jeg må være forberedt på at denne gratistjenesten som medmenneske kan bli litt av en påkjenning…

Klokkene ringer
Jeg var i sommer i begravelse i den kirken hvor jeg er døpt, Strøm kirke i Sør-Odal. Avdøde var en tremenning (som jeg aldri møtte i livet), men jeg bestemte meg altså for å dra i begravelsen. Mine søstre ble med, og jeg ble sittende mellom dem. Jeg var spent på hva min CI-hørsel ville gi meg av opplevelse i «min» kirke. Det ble skuffende. Kirkeklokkene lød ikke så fint (i mitt CI-øre) som klokken i Bergen døvekirke. Vi satt så langt bak at jeg ikke hadde noen nytte av å se på presten. Ingen satt slik at jeg kunne få litt hjelp av å se på munnene når salmesangen begynte, forspillet forvirret meg og
lyden var ikke god. Jeg kunne ikke følge med i salmesangen!
Det eneste jeg kunne følge med i, var sangen ved selve graven: «Så ta da mine hender…» – Og da ble jeg grepet av høytid, der forsamlingen sto rundt graven. Det var som om tonene steg opp mot den solblanke himmelen. Det var meget varmt. Mannen som sto nærmest meg i skjorteermene var gjennomvåt av svette på ryggen.
I høst dro jeg til en annen begravelse, i Fyllingsdalen kirke. En hørende dame som for lenge siden arbeidet på Døves Trykkeri AS, skulle begraves. Dessverre var jeg den eneste av hennes tidligere arbeidskamerater som møtte fram, og jeg hadde ikke tolk. Kirkelokalet minnet om døvekirken. Tidligere døvekapellan Jan Helge forrettet, men han brukte jo ikke tegn.
Her kunne jeg følge godt med i salmesangen, men det var da jeg kom ut, at jeg fikk den fine hørselsopplevelsen. Klokkene kimet så vakkert en lang stund. Jeg sto stille og gledet meg over min CI-hørsel.

Read More

Vanskeligere å lure meg!

Jeg vet ikke hvor ofte jeg er blitt lurt som følge av at jeg er døv, men jeg VET at det har forekommet mange ganger. – Det er så mange måter å lure døve/tunghørte på, som når hørende skal gjenta (eller tolke) noe. De kan jo si noe helt annet, til og med det motsatte av det som er blitt sagt. Og vi er prisgitt «luringene». Av og til blir vi kanskje lurt på denne måten av ren godhet. Folk vil spare oss for ubehagelige ting som er blitt sagt. Vi er vanligvis omgitt av vennlige mennesker som vil skåne oss for verdens ondskap, skittprat, sladder. Så «siler» de informasjonen. Det kan være positivt på den måten at vi blir lite innblandet i konflikter i «de hørendes verden». Vi er «venner med alle». Jeg må rett som det er tenke på den naboen som sa til min kone en gang vi skulle flytte: «Så synd at akkurat dere skal flytte. Dere er de eneste her som ikke har uvenner!»
At hørende barn utnytter sine foreldres døvhet til å lure dem, er alminnelig kjent. Det har trolig ikke ført til så mange alvorlige problemer, men det er ikke akkurat pent å utnytte den situasjonen at en har døve/sterkt tunghørte foreldre. Verre er det når voksne utnytter situasjonen til å manipulere. Det er vel lett å falle for fristelsen når man kan styre den informasjonen vi får, ja til og med informasjonen begge veier, samtidig som formidleren har egeninteresser å ivareta. Døve selv er lite klar over hvor risikofylt deres handikap er.

Lettlurt, jeg?                                                                                                                                             «Thorbjørn er lettlurt, han!» – sa en gang en hørende dame til en større forsamling. Den damen var sjefen for Rådgivningskontoret for hørselshemmede i Oslo, og det var ved markeringen av kontorets 20 års jubileum. Jeg hadde holdt en tale, der jeg nevnte eksempler på kontorets effektive rådgivning. Siste eksempel var et råd jeg hadde fått av sjefen selv, Ragnhild, riktignok utenfor kontortid, men i festtalen gjorde jeg et stort nummer av det, som et typisk eksempel på kontorets rådgivning. Rådet jeg hadde
fått var at når jeg merket at en forkjølelse var i anmarsj, skulle jeg drikke en flaske Solo, så unngikk jeg forkjølelsen». Jeg fortalte at det rådet hadde jeg fulgt, og at det virkelig var effektivt!
«Ja, Thorbjørn er lettlurt, han!» sa Ragnhild, som forøvrig er en av mine gode venner. – Jeg følger forresten fremdeles det rådet jeg fikk av henne. Er det noen som blir lurt, så må det være de forkjølelsesbasillene som går til angrep på meg. Jeg er nok ikke lettlurt. Mange mener at jeg tvertimot er litt for skeptisk. Og nå har jeg erfart at min CI-hørsel gjør det litt vanskeligere å lure meg!

Da jeg kjøpte gjøk-ur…
I sommer dro min kone og jeg som vanlig over grensen til Sverige for å se etter antikviteter (og rariteter). Vårt favorittsted er en låve et stykke utenfor Charlottenberg, Eda Antik. Der er det så mange fristelser at det er umulig for oss å dra dit uten å legge igjen noen hundrelapper. Denne gangen var det spesielt et gjøk-ur som fristet meg sterkt. Tenk så morsomt å ha ved besøk av småbarn! – «Pass på, nå kommer snart gjøken ut!» Så sitter barnet og venter spent. Plutselig spretter gjøken ut med sitt «ko-ko» så barnet skvetter, ler og klapper i hendene… Jeg liksom så denne situasjonen for meg mens jeg studerte uret og prislappen, 450 kroner. Ville det bli opplevelser verdt prisen?
Uret var altså en antikvitet, men ikke svært gammelt. Jeg lurte på om det virket, og nå var jeg i den situasjonen at antikvitetshandleren kunne prøve å lure meg når han skjønte at jeg var døv. – «Virker det?» spurte jeg og pekte på uret. – «Ja!» Han trakk det opp og førte langviseren fram til like før full time. Snart spratt den lille «gjøken» ut, og med min CI-hørsel oppfattet jeg ganske klart et «ko-ko». Én ting er at døve selvfølgelig kan se at fuglen kommer ut, men tenk om fuglen er «stum»… Min CI-hørsel var altså avgjørende for at jeg kunne føle meg trygg på at jeg ikke kjøpte «katten i sekken». – Selgeren godtok 400 norske kroner, og jeg følte meg storfornøyd med handelen.
Vel tilbake i «Dala», begynte jeg å se meg om etter en passende plass til gjøkuret. Min kone hadde dessverre andre planer. Hun ville ta det med hjem til Bergen! – «Vi kan ikke ha det her, for våre hørende gjester vil bli vekket hver time om natten!» sa hun. – «Da kan vi bruke det til å bli kvitt de gjestene som vi ikke liker!» svarte jeg. – Hun så strengt på meg: «Vi har aldri hatt noen uvelkomne gjester her!» (Jeg prøvde jo bare å være morsom, men mine morsomheter faller ikke alltid i god jord.)
Når jeg skriver dette, er det 4 måneder siden gjøkuret ble kjøpt. Det står fremdeles i «Dala», og er ikke pakket opp. Jeg tror det kommer til å henge på en vegg der neste sommer, men ikke på et gjesterom.

Den gangen ble jeg lurt!
Du synes vel historien med gjøkuret var en bagatell, men hvis du gjennom et langt liv har følt på kroppen hvilken utrygghet det ofte gir å være døv, så skjønner du kanskje hvorfor jeg setter pris på den beskjedne CI-hørselen jeg har fått. (Min CI-hørsel er tydeligvis mer beskjeden enn hos de fleste andre som har fått CI de siste årene.)
Det heter så fint at «tiden leger alle sår», men en del opplevelser blir sittende som sår som aldri blir leget. Vi bare fortrenger dem. Døve forteller ikke hørende om slike opplevelser, så hørende får aldri vite hvordan det virkelig er å være døv.
I 1957 ble jeg uttatt som den ene av to ledere for Norges tropp til døves friidretts-OL i Milano. Etter mesterskapet dro vi til Roma, og derfra var jeg med i en liten gruppe som tok en snartur til Capri. Som hørende smågutt hadde jeg lært den populære slageren «Det er fra Capri jeg har dette minne…», så jeg var spesielt tent på en tur til den berømte øya utenfor Napoli.
På Capri fikk jeg anledning til å oppfylle det viktige løftet jeg hadde gitt min 4-årige datter: Å kjøpe en italiensk dukke som kunne si «mamma». Utvalget av dukker var stort, men hvordan skulle jeg som stokk døv finne ut om den dukken jeg valgte kunne si «mamma»? – Vel, italienerne er flinke til å kommunisere på «tegnspråk», og jeg er flink til å gjøre meg forstått på et «internasjonalt tegnspråk». Jeg holdt fram dukken, pekte på den, sa «mamma» og satte opp et tydelig spørrende ansikt. – Mannen nikket ivrig, pekte på dukken og gjentok «mamma». En tunghørt Oslo-mann som var med, bekreftet også at dukken kunne si mamma. Jeg følte meg trygg og gledet meg til hjemkomsten. Men dukken kunne ikke si «mamma», og min datters skuffelse var nesten ikke til å holde ut.
Dette var for 46 år siden, men det er fremdeles sviende vondt å tenke på. Jeg håper inderlig at ingen i framtiden skal oppleve noe lignende. Det er én av mange grunner til at jeg i dag er en varm tilhenger av CI-operasjoner og i det hele tatt tilrettelegging for best mulig utnyttelse av den hørselen det er mulig å gi døve/tunghørte.
Det er fra Capri jeg har dette minne…

Landsmøte med 5 CI-opererte
Hvis jeg husker rett, var det fem CI-opererte med på Norges Døveforbunds landsmøte i Stokmarknes i vår. Det kan vel noteres som en foreløpig rekord, og kanskje den aldri blir slått. Det avhenger av hvordan holdningen til CI vil utvikle seg innen døveorganisasjonen i årene som kommer.
Av de fem var hele tre fra Bergen, en fra Østfold og en fra Nordland. De to siste var nye for meg, men damen fra Østfold påsto at vi kjente hverandre, vi hadde til og med hatt en lang samtale for noen år siden, mente hun. Det var pinlig for meg, for damen er både pen og litt spesiell, så hvordan kunne jeg ha glemt henne? Er jeg blitt SÅ gammel?
Denne damen fortalte noe som skuffet meg. Hennes CI-apparat lå hjemme i en skuff. «Det virker ikke, det er trolig ødelagt, så…» Hun synes ikke hun har bruk for det heller. Hun ville ikke love meg å få det ordnet og ta det i bruk igjen. Det var forresten ganske mange år siden hun ble operert. – Jeg syntes dette var trist å høre, men damen var ikke trist, iallfall ikke under festmiddagen. Det var en fornøyelse å ha henne rett overfor meg ved bordet. Hun har sans for humor!
Så var det Trude, som kontaktet meg da hun så mitt CI-apparat. Hun avslørte at hun også hadde CI-apparat, godt skjult under håret. Hun er voksen-døvblitt, men har tilegnet seg et stort tegnforråd og glidd godt inn i det lille døvemiljøet på Helgeland. Hun er fornøyd med sitt CI og har jobb på Nasjonalbiblioteket i Mo i Rana, så vi hadde mye å snakke om. Hun hadde gode tips til meg som arbeider med historie, og som jeg kommer til å benytte meg av. Ettersom hun også er en sjarmerende dame, var det sikkert mange som mistenkte meg for å snakke om alt annet enn faglige ting. – Men Trude og venninnene hennes var også noen riktige spilloppmakere, og før jeg visste ordet av det, dro de meg med på ablegøyer, så jeg nesten mistet pusten.
Jeg la merke til at Trude valgte å sitte slik under landsmøteforhandlingene at hun kunne følge med på skrivetolkingen sammen med en liten gruppe døvblitte.
Kjetil, med verdens mest synlige CI-apparat, ble valgt som varamedlem til forbundsstyret. Tiden vil vel vise om dette skal bety at CI ikke er noen hindring for å bli valgt til oppgaver innen døveorganisasjonen. Jeg håper jeg ikke får grunn til å klage over at personer med CI blir diskriminert i NDF, særlig i en tid når det utad føres en kamp mot diskriminering av funksjonshemmede. Jeg tror det er behov for å være på vakt!

Hun leser bøker!
En annen dame som gjorde så spesielt inntrykk på meg under landsmøtet, at jeg vil nevne det her, var lederen i Vestfold Døveforening. Jeg så henne sitte på bussen. Hun tok opp av tasken sin en bok, bladde til et bokmerke og begynte å lese. – Jeg vinket til henne: «Sitter du og leser i en bok???» – «Ja, jeg liker å lese», svarte hun. – «Hva slags bok er det?» – «En kriminalroman.» – Jeg så beundrende på henne, men så tenkte jeg: Hun har sikkert ikke gått på døveskole! – Der tok jeg feil. Hun HADDE gått på døveskole! Til tross for tegnspråkmiljøet hadde hun klart å komme over den vanskelige terskelen og inn i det norske språkets verden, slik at hun har glede av å lese og tar med seg en bok på reiser, slik vi kan se hørende gjør på tog, fly, buss.
Hvordan har Cathrine funnet nøkkelen til bøkenes verden? Hvis hun hadde vært 20 år eldre, ville jeg ikke blitt så overrasket. Men hun er for ung til å være fra «den orale perioden». Denne oppdagelsen tok jeg med meg som en god oppmuntring. Det styrker min tro på at døve kan oppnå slike gjennombrudd,
når de blir nok motivert, og det er jo flott når miljøet i en døveskole ikke hindrer en slik utvikling. Takk, Cathrine!

Møte med en antikvitetshandler
En dag i «ferien» besøkte min kone og jeg to nye antikvitetsbutikker, denne gangen i Charlottenberg sentrum. I den første butikken var jeg nær ved å kjøpe en prektig gyngestol, men min kone klarte å forhindre det. «Den er så stor at vi ikke får plass til den i bilen!» sa hun, og det hadde hun rett i. Jeg må nok bytte til en større stasjonsvogn neste år.
I den andre butikken var det svært mange fristelser. Innehaveren av butikken, en myndig eldre dame, la nok merke til CI-apparatet mitt, for etter en stund tok hun kontakt og spurte på «tegnspråk» om jeg var døv. – Ja, jeg forklarte som vanlig, «du ser jeg har CI, jeg hører stemmer, men får ikke tak i ordene, jeg er likevel glad for det jeg kan høre, tidligere var jeg fullstendig døv…» – Dette var ikke nytt for henne: «Her i Sverige er det også mange med CI…»
Jeg måtte selvfølgelig spørre hvordan hun hadde lært tegnspråk. Hun fortalte at hun har et døvt barnebarn som for tiden går på «døvegymnaset» i Örebro. «Men tegnspråk kan jeg ikke», påsto hun, «jeg har bare lært litt ‘tecknad svenska'». Det var likevel veldig lett å snakke med henne. Jeg nevnte at jeg en gang var på studietur i Sverige (sammen med den første rektoren på Ål folkehøyskole), bl.a. til skolen i Örebro.
I denne butikken vurderte jeg å kjøpe en flott, gammel feltflaske i skinn. – «Hva kan jeg bruke den til?» spurte jeg. – «Du kan f.eks. fylle den med konjakk når du skal på jakt!» svarte damen. – Jeg liker ikke konjakk, og jeg kan ikke tenke meg å gå på jakt. Men feltflasken kjøpte jeg. Jeg drømmer jo om å skape litt av et museum i «Dala», og feltflasken passer inn i mine planer. Foreløpig er den ikke pakket opp.

Skremt av TV-program
En dag utpå høsten fikk jeg e-brev fra en fremmed dame, Evy, som viste seg å bo i Sør-Odal, kommunen hvor jeg er født og hvor vi har feriestedet «Dala». Evy kontaktet meg for å få opplysninger om CI. Hun var blitt anbefalt operasjon, men det var så lite opplysninger å få, og så hadde hun sett en CI-operasjon på TV, og var blitt skremt.
Dette brevet kom dagen før min kone og jeg skulle dra på en ukes «høstferie». Jeg følte meg veldig modig da jeg sendte svar og foreslo at vi skulle treffes på et navngitt konditori «i overmorgen kl. 11». For at hun skulle finne meg, ga jeg følgende signalement: «Jeg har brun skinnjakke, passe sivilisert gråbrunt skjegg, og det er lett å se det svarte CI-apparatet over mitt høyre øre.»
Evy kom, sammen med sin hørende mann, og vi følte oss snart som gamle kjente. Hun var født sterkt tunghørt, hadde gått det meste av tiden i hjemmeskolen, avbrutt av et par år på Vikhov tunghørtskole, et år på Alm skole, som i en del år var teoretisk framhaldsskole for døve og tunghørte, og hvor hun hadde lært seg en del tegnspråk. Dessuten hadde hun gått på Briskeby skole. Samtalen mellom oss «døve» gikk så livlig ved bordet at Evys mann «falt utenfor». Han satte seg til å lese VG. – «Vanligvis er det jeg som er utenfor, nå er det du som er utenfor», sa Evy ertende.
Jeg demonstrerte CI-apparatet, forklarte om operasjonen og fortalte om mine erfaringer. Vi hadde det riktig hyggelig sammen. Vi snakket om familieforhold også. Det viste seg at Evy kjente en av mine nevøer og hans kone, og en av mine nieser!
Da vi skiltes, sa Evy: «Nå er jeg ikke nervøs lenger!» – Senere har vi hatt fin kontakt på e-post.
Jeg skriver dette dagen før hun skal på Rikshospitalet for nærmere vurdering før evt. CI-operasjon.
Jeg synes det er både morsomt og spennende at jeg etter å ha fått CI også har fått en rekke nye bekjentskaper.

Read More