Så ble musikken bedre !

Mange CI-opererte har uttrykt glede over at de kan høre musikk igjen, eller kan høre den bedre enn før. Jeg har vel vært litt misunnelig, for det har vært svært lite jeg har oppfattet av musikk og sang. Jeg har lurt på om det har vært bare mangel på trening…
I høst ble jeg innkalt til hørselssentralen på Haukeland for CI-kontroll. Det var første gang jeg fikk innkalling derfra etter at jeg hadde bedt om å bli overført fra Rikshospitalet. Jeg var jo blitt operert på Rikshospitalet, men det var så tungvint å reise dit for kontroll, kostbart også, for det medførte til og med hotellopphold. Ved et CI.-treff i Bergen fikk jeg tilfeldigvis vite at jeg bare kunne be om å bli overført.
Ingeniøren på Haukeland, Kjell, er litt vanskeligere å forstå enn hans kollega på Rikshospitalet, men han fikser det raskt ved å bruke PC-en og skrive når jeg ikke oppfatter, så kommunikasjonen går greit. Jeg ønsker å få justert elektrodene, og jeg nevner at jeg er skuffet over at jeg hører musikk så dårlig. Jeg mener at det er ”de mørke lydene” som er for svake.
Kjell kontrollerer den ene elektroden etter den andre. Jeg skal si fra når lyden blir passelig høy, altså høy, men ikke så høy at det gjør vondt. Vi tar det rolig. Og jeg merker at det blir bedre. Men jeg klager over at mitt MedEl ikke har innebygget telespole, slik som de nye modellene har. Derfor kan jeg ikke dra nytte av teleslyngeanlegget vi har hjemme. Jeg har forstått det slik at vi som har den gamle typen skal få skiftet den ut. Når kan det bli?
Kjell kan dessverre ikke love utskifting av apparatet mitt med det første, kanskje sent neste år, men han gir meg en TeleMic, som kan koples til og fungere som telespole. Den kan også brukes som mikrofon. Han instruerer meg om hvordan den settes inn og brukes. Med denne skal jeg få bedre lydoppfattelse fra teleslynge.
En annen sak jeg tar opp, er at apparatet mitt så lett faller av når jeg bøyer meg. Det kan han fikse. Han varmer opp plastbøylen, tar en smal nebbetang og former bøylen så den passer bedre til øret mitt. Hvorfor har ingen opplyst at dette lar seg gjøre? Jeg har bare hørt at jeg kan få en propp i øret, og det ønsker jeg ikke.
Jeg er ganske fornøyd når jeg drar hjem, og samme kveld prøver jeg TeleMic-en til musikk på TV. Og nå får jeg betydelig mer glede av musikken, såpass at jeg kan kose meg. Det er bare så irriterende å måtte klundre med Tele-Mic-en, så det blir ikke så ofte jeg gidder å bruke den. Først klundre med å sette den inn, så klundre med å få den ut igjen. Og hvor skal jeg feste klypen?
På skjorten går det jo an, men ledningen kommer stadig iveien. Jeg finner det best å feste den i skjegget, men da synes min kone at jeg ser så dum ut…
Det er min kone som har fått installert teleslynge i huset, og det er mye enklere for henne som bruker høreapparat. Det er bare å slå på og av T-innstillingen.
Noen har tydeligvis merket seg at jeg nå er blitt i stand til å glede meg over musikk, for blant julepresangene jeg fikk i år var det noen CD’er: ”Gloria – himmelsk velklang” av Bach, Vivaldi, Mozart, Händel og Mendelssohn. Du store verden!!!
Isteden var det ingen bøker til meg denne gang. Jeg fikk altså mer typiske ”hørende-presanger”. Virkelig artig.
Men den beste musikkopplevelsen denne julen fikk jeg da nesten 11 år gamle Tora spilte på kornett. Jeg undres over om det er hornmusikk jeg oppfatter best med min CI-hørsel.
Det sies at vi blir snille av å høre på god musikk. Døve må altså påvirkes av noe annet for å bli snille. Det blir spennende å se om noen kommer med bemerkninger om at jeg er blitt snillere etter å ha lyttet til god musikk i julen…

Read More

På julekonserter

Det er ikke vanlig at døve går på konserter – for å høre på sang og musikk. Min sterkt tunghørte kone, med høreapparat, har gjort det i mange år, men ikke jeg. Etter at jeg fikk CI, har jeg blitt med henne noen få ganger. Jeg har stadig lurt på hvordan det forholder seg for de mange andre CI-opererte, for akkurat dette har jeg hørt veldig lite om…

Er det tullete?                                                                                                                                                   Noen synes naturligvis at det er tullete når hørselshemmede går på konserter, der hele poenget er de vakre lyd-opplevelsene, og hvor man må ha normal hørsel for å få det fulle utbytte. Det er naturlig å tenke litt på om vi får et utbytte som står i forhold til inngangspengene. Men noen går uansett, kanskje mest for å glede barn eller barnebarn som er aktivt med i sang, spill, ballett, dans eller annet. Men litt tullete er det når man hører lite eller ingenting, og så sitter og applauderer sammen med de mange som har fått fullt utbytte. Hvis vi er sammen med flere (hørende) familie-medlemmer, så er det naturligvis litt bedre, for vanligvis er det hyggelig å være sammen med familie, selv om ”kultur-opplevelsen” kan være svært ulik.

På julekonsert I                                                                                                                                                  Vår datter Anne-Kristin synger i koret ”Sola Fide”, og vi kjøper billetter til en konsert i Skjold kirke. Etter at jeg i høst fikk oppjustert ”de mørke lydene” har jeg fått bedre sang-/musikk-opplevelse med mitt CI, så jeg regner med å få ”mer for pengene”, altså bedre utbytte av den CI-hørselen som jeg har fått «med Guds hjelp og med dr. Teig på Rikshospitalet som mellommann». Denne gangen tar jeg også Tele-Mic-en med meg, for jeg regner med at det er teleslynge i kirken.                                                        Jo, lyden er betydelig bedre enn før, men fomlingen min med Tele-Mic-en er forgjeves. Min kone opplyser at teleslyngen ikke er i bruk, så… De synger, men hva synger de? Jo, Bare 5 av 16 sanger er på bokmål, 2 er på nynorsk, 2 på svensk og hele 7 på engelsk! – For meg er det likegyldig hvilket språk de synger på, for jeg oppfatter ikke ordene, uansett hvilket språk. Det er bare syngingen og pianospillet jeg hører, rytmen, tonene som stiger og synker og bruser, av og til nesten uhørlig, av og til så kraftig at taket nesten løfter seg. De legger tydeligvis hele sin sjel i sangen, og de får kraftig applaus etter hvert nummer. Jeg er med og applauderer, ikke bare av høflighet, ikke bare for syns skyld, men som takk for det jeg hører. Kanskje min applaus også er ment som takk til dr. Teig & Co. på Rikshospitalet… Konserten avsluttes med ”Deilig er jorden…”, og så kommer vi ned igjen på vår deilige jord, etter å ha svevet i høyden i halvannen time.

På julekonsert II                                                                                                                                                Tre dager etter drar vi igjen på julekonsert, denne gang til Gimle for å høre på vår 15 år gamle sønnedatter Thea i Bjørgvin Jentekor. Hele 19 sanger står på programmet, og også her er det sterkt innslag av engelske sanger. Det er imponerende å se at de ikke har så mye som en huskelapp i tilfelle de skulle glemme noe av teksten. Dirigenten er tydeligvis stolt av jentene. Også her applauderes det kraftig etter hvert nummer.                                                                                                                                            Også her avsluttes med ”Deilig er jorden…” Jeg fester blikket på ei jente som har spesielt gode munnbevegelser. Det går fint å følge med i versene mens jeg hører sangen stige og synke slik som jeg husker fra min fjerne barndom som normalt-hørende gutt. Det er en herlig opplevelse. Jeg følger så godt med at jeg merker at jenta jeg ser på gjør en feil i 2. vers. Når de begynner på setningen ”Fred over jorden…”, så begynner hun på ”Aldri forstummer…” Hun oppdager fort feilen og vrir det til: ”Aldri o-oooo jorden…”, og så er hun på rett spor igjen. Og jeg er den eneste i hele verden som merker dette, fordi jeg tilfeldigvis følger akkurat henne, og fordi jeg lærte munnavlesning på døveskolen i Oslo, og fordi jeg lærte denne sangen som liten gutt, og fordi jeg er til stede som bestefar til Thea, og fordi, fordi…              Så er de glade jentene ferdig, etter å ha gledet en stor forsamling. Jeg sitter en stund og ønsker så inderlig at hørselshemmede også kunne få lære å synge, og kunne delta i et kor. Kanskje det etter hvert blir mulig, at det om 10-20 år til og med kan bli naturlig. Barn med dobbeltsidig CI og god oppfølging bør kunne få mer og mer glede av egen stemmebruk, og det å kunne synge ”av full hals” bør vel være en menneskerett, ikke bare for de med helt normal hørsel…

Read More