Ingen vanlig tur til hovedstaden

Jeg har fått innkalling til Rikshospitalet for utskifting av mitt gamle CI-apparat, eller -prosessor, som det egentlig heter. Dette har jeg ventet på lenge. Det er «en ny generasjon» av MedEl-prosessor med benevnelsen Opus-2. Den skal være lettere å regulere, og lydkvaliteten skal være noe bedre. Det blir altså en spennende tur…

I rulletrappen opp til kontrollen på Flesland er det en som napper meg i jakken. Jeg snur meg. Det er en dame, og ja, jeg drar kjensel på henne. Hun gjør det lettere for meg ved å minne meg om at vi satt rett overfor hverandre under festmiddagen ved døves kulturdager for noen år siden. Hun er CI-operert, men bruker ikke apparatet. Jeg tenker å begynne å skjenne på henne for det, men hun skynder seg å opplyse at hun ikke tåler det, det er noe med irritasjon av huden, eller… Det er forresten en veldig koselig og spesiell dame. Hun har vært i Bergen sammen med sin hørende mann på et jobb-seminar. De bor i Østfold. – Hun blir borte i mengden…

Jeg har tatt med meg en bok på denne turen. Jeg bestemte meg for at denne gangen ville jeg ikke ta med noe faglig, og blant de mange uleste bøkene mine valgte jeg en som jeg hadde kjøpt på loppemarked: Jonas Lie: «Dyre Rein», trykt 1896, det året min mor ble født. Jonas Lie bodde for det meste på Kongsvinger, og bokens hovedperson er ansatt hos sorenskriveren, som også er storbonde og har fem gifteferdige døtre. Boken skildrer livet i dette miljøet for vel hundre år siden, da det var viktig å gifte seg fornuftig. Forfatteren har tydeligvis levd i nær kontakt med det miljøet han skriver om. Mange av skikkene husker jeg selv fra min barndom, så lesingen byr på en del aha-opplevelser.

Hver gang jeg lander på Gardermoen tenker jeg på at det er bare vel en halv times kjøretur til mitt fødested i Sør-Odal, hvor jeg fremdeles har tre søsken. – Flytoget liksom glir gjennom det snødekte landskapet. Når vi kommer inn i byen må jeg som vanlig søke med blikket etter Harald Hårdrådes plass. Like ved der bodde min faster «Maja» med mann og sønn. Da jeg lå på Rikshospitalet sommeren 1945 besøkte hun meg hver eneste dag i over to måneder. Det er pussig å tenke på at hennes sønnesønn i dag har tannlegepraksis i Stavanger, og at min yngste datter giftet seg med en Stavanger-mann hvis familie brukte og bruker nettopp denne tannlegen.

På Oslo S går jeg rett fram og ut gjennom det gamle «Oslo Ø». Der blir jeg stoppet av en mann som smiler, sier «hei» og tar meg i hånden. Han er døv og minner om en uteligger. (Det er mulig at han er godt integrert i et uteligger-miljø. Jeg har sett ham før i dette området.) Når jeg sier at jeg er på vei til sykehuset, blir han alvorlig og lar meg slippe forbi. Kanskje jeg burde tatt meg tid til å snakke med ham og spurt om jeg kunne hjelpe ham med noe…

Oppover Karl Johan og til høyre mot Stortorget. Jeg tenker å mimre litt foran døren til Domkirken, men hele fasaden er tildekket av plastfolie. Kirken, som før het Vår Frelsers kirke, har Bergprekenen ii tekst og bilder (relieff) på inngangsdøren. Der sto jeg en gang, 10 år gammel, sammen med to tanter og leste: Salige er de som…. Gjennom årene som siden har gått, har jeg av og til vendt tilbake til denne kirkedøren. Salige er de som hungrer og tørster etter rettferdighet… er det som jeg husker best. Det er bare frustrerende å tenke på at vi må vente lenge på rettferdigheten… og saligheten som følger med. Når jeg møter ordet «salig», ser jeg for meg (salig) døveprest Hammer med tegn for «glede-i-himmelen». Det skal stå for overjordisk (himmelsk) glede.

Trikkestoppet utenfor Glasmagasinet viser seg å være flyttet litt lenger opp i gaten, nærmere der Norges Døveforbund har kontor, men neppe derfor. Der tar jeg trikken som har endestasjon Rikshospitalet. Det er mye snø. Oppover Pilestredet er det tett med biler parkert langs fortauet, og det virker som trikken barberer snøkanten. Plutselig kommer jeg til å tenke på at den døve kjendisen Henning Dahl hadde et lite hus i Pilestredet. Er det mulig at huset står? Jeg snur meg mot høyre, og akkurat DER står det lille rødmalte trehuset inneklemt mellom tre høye murhus. Trikken har stoppet på stoppestedet Dalsbergstien.

Jeg overnatter på Gaustad «sykehotell». Neste morgen blir det spennende. I god tid går jeg mot sykehusets hovedinngang. Jeg har fått melding om at det er ordnet med tolk for meg, og nå ser jeg en ung dame «som ser ut som en tolk». Hun går inn like foran meg, og jeg henger meg på. Ja, hun går riktig vei hele tiden, svinger også inn til resepsjonen på ØNH, men så fortsetter hun mor venstre, så jeg tok feil likevel.

Jeg setter meg og venter på å bli innkalt. Det sitter en ung dame der, og plutselig sier hun: «Jeg er tolk. Jeg har sett deg før, i Trondheim, du holdt foredrag der i fjor.» – Så begynner vi å prate, og det blir en uventet samtale. Det viser seg at vi begge driver med slekstforskning. Hun har til og med hatt hjelp av «Tore på sporet» for å finne slektninger av sin far. Og hun har vært på elgjakt i min «hjem-kommune» Sør-Odal! – Da blir vi avbrutt av en mann som kommer inn i stor fart. Han henvender seg til tolken og sier at han er blitt forsinket og ber henne hjelpe ham med å forklare dette i resepsjonen. Hun spretter opp, og straks etter forsvinner de to forsinket til en time. Jeg sitter igjen som et levende spørsmålstegn. Var det ikke min tolk?

Litt etter kommer «min mann», og vi klarer oss bra uten tolk. Jeg får ingen forklaring på at det ble bestilt tolk til meg uten mitt vitende, og at jeg fikk bekreftet på at tolken ville stille opp, men likevel ikke gjorde det. Det spiller ingen rolle. Jeg får skiftet CI-prosessoren. Den nye, Opus-2, er mindre, virker mer kompakt, har innebygget telespole, og den er enklere å regulere. Jeg synes den gir bedre, mer naturlig lyd. – Jeg får også treffe en «ny» lege. Han har et etternavn som tyder på at han er polsk. Han kan tydeligvis mer enn 10 tegn, og han snakker veldig tydelig. Vi har ikke problem med å kommunisere. Han undersøker det andre øret mitt, som jeg gjerne vil ha operert. Det kan han ikke love meg. Han sier at øret er OK, men med et dypt hulrom som må renses av lege 2-3 ganger i året. – Og så kan jeg dra hjem…

Read More