Og klokkene ringer…

Siste gang jeg som normalt hørende hørte kirkeklokkene, var julaften 1937, da jeg var 9 år gammel. Jeg sto ute og lyttet. Langt, langt bortefra hørte jeg ganske svakt at klokkene ringte i Strøm kirke, omtrent en halv mil fra mitt barndomshjem. I den kirken var jeg døpt. Der skulle jeg også bli konfirmert, sannsynligvis også bli viet, og ganske sikkert bli gravlagt en gang i en fjern framtid. – – – Men slik skulle det ikke gå. Aller minst var det noen som kunne tenke seg at dette var siste gang jeg hørte disse kirkeklokkene. Bare en halv måned senere var jeg fullstendig døv, og jeg skulle måtte leve i stillhetens verden helt til jeg var kommet et stykke inn i pensjonist-alderen. – Helt riktig er det kanskje ikke å si det slik, for i alle disse årene «hørte» jeg stadig en mengde lyder – meningsløse lyder – for jeg hadde samtidig med hørselstapet fått tinnitus – øresus – en lidelse som er blitt beskrevet bl.a. som «djevelens orkester». – Når jeg i dag ser tilbake på mitt liv, kan jeg bare sammenligne det med et eventyr. Jeg fikk en helt håpløs start, og jeg kan ikke forstå – og ikke forklare – at jeg har klart meg så bra gjennom livet. Men hovedgrunnen er iallfall at jeg hadde lært så mye i løpet av mine første 9 år.

Noen ganger, som voksen, har jeg gått meg vill, både i skogen og på fjellet. Og da har jeg tenkt på en sang jeg lærte før jeg ble døv: «Jeg gikk meg vill og jeg fant ei frem, av elven drakk jeg og bær jeg gnaget…» Det er kanskje ingen som kan den sangen i dag. Den handler om en liten pike som altså gikk seg vill i skogen. Hun sov der også – på en «seng» av mose, «mens ulven tasset i skogens bryn». Men ulven rørte henne iallfall ikke, og utpå neste dag hørte hun kirkeklokkene. Da gikk hun etter lyden og fant fram – «i hverdags-kjolen på kirkeveien». Og sangen slutter med: «Nu kan vi takke og love Gud, som ringte henne av skogen ut».

Ja, det er klart et stort handikap å være hørselshemmet om du går deg vill. Jeg har hatt den ovennevnte sangen i bakhodet når jeg har ferdes i skogen. Jeg liker å gå i skogen, men ikke alene. Jeg vet veien til en god molte-myr, men jeg tør ikke dra dit alene. Også når jeg vil plukke blåbær eller tyttebær, ønsker jeg selskap av minst en som har normal hørsel, og jeg passer på å gå slik at jeg alltid kan se den/de andre, for de kan ikke rope til meg, og jeg kan ikke høre dem.

Nå vil leseren kanskje bemerke at jeg har fått cochlea-implantat, slik at jeg nå kan høre lyder omkring meg, «nesten som i min barndom». Det er sant. Men det er bare på det ene øret, og det vil si at jeg ikke har retnings-hørsel. Hvis jeg, som den lille piken, går meg vill i skogen og så hører kirkeklokkene, så kan det i beste fall føre til at jeg virrer omkring, hvis jeg da ikke begynner å gå i den motsatte retningen. Et viktig argument for at voksne skal få rett til CI på begge ørene, er at det kan gi retningshørsel. Det er viktig å vite hvor lydene kommer fra. (For meg er det uansett ikke mulig å få CI på det andre øret, fordi det er for store skader inne i øret.)

«Klokkene ringer til kirke, og gjøken ringer til skogs…» Dette er også en gammel sang. Med CI hører jeg ganske godt kirkeklokkene, også i Strøm kirke, men hittil har det bare vært i begravelser, og slik blir det nok dessverre også i fortsettelsen. Kirkeklokkene gjør ikke forskjell. Den fineste kirkeklokkeklangen jeg har hørt med min CI-hørsel, er i Bergen døvekirke. Det er litt merkelig, for den kirkeklokken er en skipsklokke fra en gammel damp-rutebåt.

Hvis du er normalt-hørende, vil du kanskje lure på hvorfor det er kirkeklokke i en døvekirke. Men det er nesten ingen som er helt døve. Selv om en person kaller seg døv, så hører nok hun/han kirkeklokken i døvekirken. Jeg opplevde imidlertid i døvekirken i Oslo for noen år siden at en klokker-vikar ringte så hardt at noen hørende i kirken måtte holde seg for ørene. Han var nok døv!

En helg var jeg i Trondheim. Jeg hadde vært på åpningen av det flotte døvemuseet lørdag, og søndag skulle jeg på et møte kl. 12. Jeg tok meg en spasertur før møtet, og det var naturlig å legge turen tilWaisenhuset, den store rødmalte trebygningen ved siden av Domkirken. Jeg har et spesielt forhold til den bygningen fra den tiden jeg samarbeidet med pensjonert rektor Trygve Skjølberg om utgivelse av to bøker, først historien om pionéren Andreas Christian Møller og deretter historien om døveskolen i Trondheim (Norges første). Jeg fikk ham til å skrive bøkene og jeg klarte å finansiere utgivelsen av dem. Skjølberg gjorde en kjempejobb med disse bokprosjektene, som også var de første seriøse bøkene om norsk døvehistorie. Senere ledet jeg innsamlingen til byste av Møller, som nå står ved inngangen til Møller kompetansesenter. Disse arbeidene knyttet meg sterkt til Waisenhuset, hvor Møller, selv døv, i 1825 ble leder for undervisningen på landets første døveskole.

Mens jeg gikk rundt Waisenhuset, begynte plutselig kirkeklokkene i Domkirken – Nidarosdomen – å ringe. Jeg så på klokka. Den var 5 på 11. Jeg ble stående stille og bare nyte klokkeklangen, så lenge den varte. Det var vakkert. Det ga så god stemning. Jeg følte meg som løftet opp «fra det jordiske». Jeg har aldri før følt så sterkt at klokkene ringer til kirke…20

Read More