» – Pesten er i Florens…»

På en joggetur forleden hadde jeg en opplevelse som virket en smule nifs. Jeg var kommet ned på den brede alleen på Storetveit-markene. Selv om det var tidlig på ettermiddagen, var det begynt å mørkne. Tunge regnskyer og tett løv på de svære lindetrærne skapte en dyster stemning, og plutselig kom det en mengde svaler over stien. De fløy fram og tilbake i stor fart og minnet meg mest om flaggermus-svermer i en skrekk-film.

Dette var naturligvis ikke farlig, men det kom brått på meg der jeg jogget og var mest opptatt av ikke å tråkke i vannpyttene eller snuble i steiner på stien. – Resten av joggeturen tenkte jeg på svalene. De hadde kanskje samlet seg for å planlegge den lange turen hjemover til sydlige trakter. Svalene drar jo vanligvis fra oss i første del av september, for så å komme igjen i mai. Da går vi og venter på vårtegn. Det er en frydefull opplevelse å se den første svalen, selv om pessimistene gjerne sier at «én svale gjør ingen sommer». Det uttrykket bruker vi også i sammenhenger som ikke har noe med svaler å gjøre.

Når jeg syntes at svaleopplevelsen var litt nifs, kan en medvirkende årsak være at jeg i bakhodet har en sørgelig sang som gjorde sterkt inntrykk på meg som barn. Den handler om en fattig gutt i den italienske byen Firenze (Florens). Han hadde «ingen venn i verden, bare sorg og mén…» – «og hvor varmt de vakre brune øyne bad / ingen, ingen rørtes i den store stad». Om kvelden legger han seg utmattet til å sove på den kalde steintrappen ved døren til det fine, nye kapellet. Da kommer det en svale dalende ned til ham, som om den vil søke skjul. Neste morgen blir han funnet «kold og blek»,som det heter i sangen:

Neste sol rant opp. Fra tusen lepper lød: / Pesten er i Florens, fly den sorte død! / Sorte død, hvis ofre er som havets sand / kom på svale-vinger fra Egyptens land.

Den sangen gjorde så dypt inntrykk på meg som gutt at den påvirket min holdning til svalene for livet. Svalene spredte Svartedauen! Svalene var smittebærere! En svale tok livet av den stakkars gutten som ikke hadde en eneste venn i verden! Det var sterk kost for en 8-9 år gammel gutt som meg. Vi var til og med jevnaldrende. Min faster, som bodde hos oss, fortalte dramatisk om Svartedauen – pesten som visst tok livet av halvparten av landets befolkning…

Det er merkelig hvordan innholdet i en sang kan bli sittende fast i en gjennom et langt liv og dukke fram igjen når en del svaler flyr over veien foran meg under en joggetur over 70 år senere og ca. 600 km fra der jeg lærte sangen som barn. – Men det var iallfall ikke svalene som kom med Svartedauen til Norge. Skal vi tro historien, så var det rotter som kom med smitten fra et skip på havnen i Bergen.

Da jeg to dager senere igjen jogget på stien på Storetvedt, var det ingen svaler å se. Men jeg tenkte fremdeles på den sangen, som også hadde en vakker og litt spesiell melodi, og som gjorde at jeg gjerne sang den med stor inderlighet. Det var forresten så mange triste sanger i min barndom, sanger som skulle få oss til å forstå at livet var alt annet enn en dans på roser.

Hvor ble det så av svalene? – Det lærte vi i leseboken «Heim og skole» på døveskolen i Oslo. Det var et dikt der. En liten gutt spør sin mor om hvor svalene er blitt av, og hun svarer:

Til Afrikas land, til palme-kyst, / over hav og land den ilte med lyst, / og redet på bjelken står øde igjen. / Når sommeren reiser fra Norge, så reiser svalen med den.

Det er litt vemodig å tenke på at svalene «tar med seg» sommeren vår når de drar til Syden. Mange nordmenn har funnet på å gjøre det samme. De drar til varmere land i den kalde årstid. De fleste av oss blir hjemme og ser fram til at svalene skal komme tilbake utpå våren, slik en dikter beskriver det:

Nu er svalene alt kommet fra de fjerne Sydens egne, / se de svinger seg og svever under sommerhimlens blå / og det synges jo om sommer alle vegne, alle vegne. / Milde Gud, det er da sommertegn som alle kan forstå…

Read More

I sang-sikadenes verden

For å si det med én gang: Jeg er ikke tilhenger av å reise til Syden. Denne sommeren var jeg likevel 10 dager på Kreta, på et sted hvor jeg hadde vært to ganger før. Hver gang har det vært i forbindelse med familie-begivenheter. Familie er viktig! Jeg forsømmer ikke å delta i feiring innen min nære familie.

Før vi reiste, kom en dag min sønn og gjorde oppmerksom på at min kones høreapparat pep. Det var altså derfra den pipelyden kom som jeg hørte med mitt CI-apparat. En nyttig oppdagelse.

Første morgen på Kreta sitter min kone og jeg på altanen og spiser frokost. Det er svært varmt, men vi sitter i skyggen fra noen nydelig blomstrende trær, så solen plager oss ikke. – Da hører jeg en lyd, og med min nye erfaring sier jeg til Marta: «Høreapparatet ditt piper!» – Hun fikler med det bak øret: «Nå?» – «Nei, det piper fremdeles!» – Hun fikler med det igjen, men det hjelper ikke. Så tar hun det av. Lyden er der fremdeles, så jeg blir litt lang i ansiktet.

Det er vår sønn som oppklarer mysteriet: Det er sikadene som synger! Dette bille-lignende insektet klarer å frambringe en så intens sang at det nesten blir plagsomt for mitt CI-øre. Når først én sikade begynner, stemmer de andre i så det blir et helt sangkor som frambringer gjennomtrengende høye toner. Denne «musikken» får jeg gratis dag etter dag.

Nær stranden blir naturligvis sikadene overdøvet av lyden fra brenningene, bølgene fra Middelhavet som slår inn mot stranden. Lyden forsterkes av rullesteiner i fjæren. Bølgene slår dem innover og trekker dem med seg utover igjen. Det rumler. – Det er også fint å kunne høre bilene, for veiene er nokså smale, uten fortau, og bilistene er ikke så hensynsfulle som vi kan ønske. – Forrige gang jeg var her, hadde jeg ikke CI, så jeg var da fullstendig døv. Jeg er liksom kommet til et nytt sted, selv om det er det samme som før. Nå er det et sted fullt av lyder.

Det er deilig å bade i sjøen og bli løftet av små bølger. Jeg har naturligvis tatt av meg CI-apparatet, så jeg hører ikke bølgeskvulpet rundt meg. Jeg må bare passe på at jeg ikke får vann i mitt venstre øre, for det er helt åpent. Kommer vann inn på den nakne likevektsnerven der, vil det gå rundt for meg så det føles som om øynene mine triller i hodet og jeg mister orienteringssansen så jeg ikke engang vet hva som er opp og ned. Før var det slik med begge ørene mine, mens det nå bare er venstre øre som er mitt problem under bading. (Jeg kunne vel bruke badehette, men øret mitt trenger luft!)

Kreta lever av turismen, så de fleste grekerne på øya behersker engelsk. Likevel er det praktisk at jeg har en svigerdatter som snakker gresk. Finanskrisen har ført til mindre turisme i år, og de som kommer er mer forsiktige med pengene. På vår stam-restaurant spår eieren at mange restauranter vil gå konkurs i år. Det er altfor mange restauranter.

Vi forstår at nordmennene utgjør en stor del av turistene. I nærmeste småby er det en rekke restauranter som har plakater om at gjestene kan få se norske fotballkamper på TV. En ettermiddag sitter jeg og ser to kamper samtidig, en fra Norge og en fra England. Jeg ser ingen plakater som lokker med svenske eller danske kamper.

Jeg fikk ikke lov å ta med PC-en. Isteden tok jeg med en bok jeg fant i bokhyllen min på hytta: Pearl S. Buchs «Den gode jord.» Så får jeg et godt innblikk i livet på landet i Kina, med en fattig bonde som hovedperson. Han er overbevist om at jorden er det eneste trygge livs-grunnlaget. Han og hans kone, en kjøpt slavinne, sliter for å klare seg i en nådeløs verden. (Det kan være nyttig for folk i en «velferdsstat» å lese slike bøker!) – Etterpå finner jeg en dansk bok om en tulling på landet, en gutt som blir syndebukk både i hjemmet og på skolen, men som har slik viljestyrke at han ved sin for tidlige død blir omtalt som bygdens beste mann. (Flott, det gjelder om å stå på og ikke gi opp!) Deretter finner jeg en svensk kriminalbok. Dryg og spennende, men helt bortkastet lesestoff.

Som jeg pleier å si: Det viktigste ved enhver reise er at man kommer vel hjem igjen, med helsen i behold, og det gjør vi.

Read More