Mellom fremmedspråklige

En morgen på vei til kontoret ringer mobilen i bukselommen min. Jeg tér meg riktig og venter til jeg er framme før jeg leser tekstmeldingen. Daglig leder på nabokontoret er syk, «så i dag må du nok lage kaffe selv», melder hun.

Jeg skriver en beskjed og setter den på kontordøren hennes: «Syk i dag, men Thorbjørn på andre siden av gangen er frisk!» (Bare hyggelig at jeg kan være til hjelp, hvis…)

Litt utpå dagen kommer det et ungt par. Mannen kjenner jeg. Det er Ali fra Iran, som er døv og har fått midlertidig opphold i Norge og har noen vaktmesteroppgaver i huset. Han har lært seg litt norsk og er flink med en blanding av norsk og internasjonalt tegnspråk. Men damen er fremmed, hun er fra Japan, også døv, turist i Norge!

De blir med inn på kontoret mitt, og Ali skal liksom presentere meg. Han sier at jeg er forfatter (!) og tunghørt (!). – Jeg synes jeg må korrigere ham litt, så jeg forklarer at jeg ble døv da jeg var 9 år. («Å, jeg trodde du ble tunghørt 12 år gammel», bemerker Ali.) – Det blir vanskeligere når de vil vite hva jeg ble døv av, men de må vel skjønne at når jeg antyder noe som «kryr» inne i hjernen, så må det være hjernehinnebetennelse. Den årsaken bør de vite navnet på på sine egne språk.

– Du er altså fra Japan. Jeg har en japansk vits i en bok, – sier jeg og blar i «vitseboken» min. – Her er det! Jeg viser en tegning funnet i det japanske døvebladet for mange år siden: En foredragsholder med et kjempestort forstørrelsesglass foran munnen, slik at munnbevegelsene blir så store at døve kan munnavlese på 20-30 meters avstand.

– Slik var det før i tiden, nei dette er bare tøys! – sier hun, og jeg forklarer at jeg vet at det er tøys.

Jeg peker på et stort bilde på veggen. Det er fra en fransk døveskole på 1800-tallet. En lærer som driver taleopplæring med en døv pike.

– Ja, slik var det før, – sier hun, og så snakker vi litt om undervisning av døve barn, og det forholdet at det snart ikke er flere barn i døveskolene.

– Det skyldes at barna blir CI-operert og så integrert i normal skole, – sier jeg.

– Nei, det skyldes at barna får høreapparat, – sier hun. Så er det emnet utdebattert.

– Er du virkelig fra Japan? Du er høyere enn vanlige folk derfra, sier jeg.

– Det er fordi jeg har vokst opp på fjellet, – svarer hun. Men så kniser hun og gjør det klart at det var en spøk.

Etter at de har gått blir jeg sittende og tenke: Er det ikke underlig at tre personer med vidt forskjellig språk og kultur, og som attpå til er døve, kan forstå hverandre og snakke sammen? En fra Norge, med norsk som morsmål, en fra Iran og en fra Japan? Internasjonalt tegnspråk? Det var ikke akkurat det heller. Den unge japanske kvinnen kunne svært lite av internasjonale tegn, men det var en rent visuell kommunikasjon, riktignok anstrengende, men det fungerte!

Read More

Et BEDRE år?

Du fikk sikkert en del ønsker for det nye året – julekort med «God jul og godt nytt år!», eller kanskje med litt mer, noen i postkassen, noen som e-mail, som du kunne printe ut, noen som tekstmeldinger på mobilen. Det er godt at noen husker på oss, at vi ikke blir glemt. Kanskje du teller julekortene hvert år for å se om det kommer like mange som før. Kanskje du ser nøye etter hva det står på kortene og brevene. Er du en gammeldags norsk-lærer som ser etter feil? – Nei, slikt gjør vi da ikke!

Jeg stusset over teksten på et julekort: «Jeg ønsker deg en god jul og et bedre nytt år!» – En alminnelig, grei hilsen, men jeg stusset likevel. Et bedre nytt år… Bedre? Jeg syntes at året 2009 var et veldig bra år for meg og min familie. Jeg synes det vil være ubeskjedent av meg å ønske at året 2010 skal bli bedre. Jeg vil være svært fornøyd om året blir like bra som det siste, ja, også om det blir nesten like bra. Når vi har passert 80 år, så må vi være realistiske og redusere våre forventninger til årene som kommer. Vi må – dessverre – være forberedt på at det går nedover. Likevel kan det bli gode år.

Et bedre år… Hadde hun som skrev kortet hørt at jeg hadde hatt et dårlig år, og derfor ønsket meg et bedre? – Nei, jeg tror ikke det. Folk flest tenker nok ikke så nøye over hva de skriver på julekortene. Det går helst «fort i svingene». Det viktige er jo at kortene blir sendt. Hyggelig å få. Hyggelig å bli husket med noen få ord i forbindelse med julehøytiden og årsskiftet.

Men jeg fikk et julekort som ga meg en god latter, og som mine barn, svigerbarn og barnebarn også har moret seg over. Det var fra selveste generalsekretæren i Signo-stiftelsen, og det var så personlig at det begynte med: «Kjære deg!» I fjerde setning sto det: «Tenk deg at du ikke hører – hvordan hadde livet ditt vært da?» – Ja, si det! Jeg har vært stokk døv siden jeg var 9 år gammel, så dette spørsmålet var veldig artig å få. Antakelig har den nye generalsekretæren trodd at jeg er hørende, en av bidragsyterne. En «arbeidsulykke»? Men sannelig var det morsomt, og jeg håper å bli kjent med damen. Jeg håper hun ikke blir skuffet over at jeg er døv.

Jeg er ikke Shell-kunde. Jeg bruker Statoil. Likevel fikk jeg en julehilsen fra Shell i form av et fint trykt brev. Siste setning lyder: Vi takker for året som har godt… – Ja, godt. – Det kan sikkert være vanskelig av og til å høre forskjell på godt og gått, men en slik grov feil i et brev sendt fra et stort oljeselskap til tusenvis av husstander, hmm, det burde ikke forekomme…

Av en eller annen grunn får jeg hvert år også en hyggelig julehilsen fra Møller kompetansesenter, med takk for godt samarbeid i året som gikk, selv om jeg tror det er 10 år siden jeg sist hadde noe samarbeid med dem. Årets julehilsen hadde følgende korte tekst med store bokstaver på forsiden:Likeverd og mestering. – Det heter mestring, så norsk-kompetansen er ikke den beste hos den som lager julehilsnene på Møller kompetansesenter. Mestring (det å mestre, beherske) er et mye brukt ord de siste årene, spesielt i forbindelse med opprettelse av Lærings- og mestringssentere i tilknytning til oppfølging/rehabilitering f. eks. etter operasjoner (eksempelvis CI-operasjoner) ved sykehus. Vi skal lære å mestre vår situasjon.

Når vi «alminnelige» mennesker sender julekort og hilsener til hverandre, spiller det selvfølgelig ingen rolle om det er noen ord som er feil skrevet. «Selv den beste av oss» kan gjøre slike feil, og det gjør ingenting. Men mer «offisielle» brev, fra firmaer, institusjoner, offentlige kontorer o.l. bør være korrekte, altså bør de leses nøye gjennom og godkjennes før de sendes ut.

Hadde du et dårlig år i 2009, med problemer, sorg, sykdom eller annet vondt, så ønskes du et bedreår 2010.

Read More