«Artig» hos lege…

Jeg fikk noe merkelig utslett på innsiden av foten i «ferien» på hytta på Østlandet. Det kom liksom plutselig, uten noen grunn. Det så ut som eksem, men midt oppi var det en blemme. Jeg kunne ikke ta på meg sko, altså måtte jeg gi opp mine joggeturer. På Facebook meldte jeg fra om at «folk» ikke måtte bli bekymret over at jeg var forsvunnet fra min faste rute på veiene.

I slike situasjoner er det interessant hvordan nærmiljøet reagerer. Min kone, som vanligvis har råd for alt, mente at jeg skulle gå til lege, og hun «forbød» meg å stikke hull på blemmen. Min datter mente det samme. Så viste jeg fram foten for min søster, som syntes det var lite å gå til lege med, men som ville hjelpe å finne en lege som ikke var på ferie, så hun ringte litt rundt, med det resultatet at jeg fikk en SMS fra hennes datter, med navn på legen som var tilgjengelig. Men så fikk min kone den ideen at vi kunne spørre på apoteket. Ja, der viste jeg fram foten, med det resultatet at jeg fikk en salve som antakelig ville hjelpe. – Den hjalp ikke.

Det neste var at min niese, leder for Frivilligsentralen i Sør-Odal, en handlekraftig dame, fikk se foten min. Hun gikk til aksjon, hentet en nål, brente den og stakk hull på blemmen, smurte på en salve og satte på plaster. – Heller ikke dette hjalp, og blemmen tok seg opp igjen. Nå stakk jeg hull på den på samme måte, og smurte på Pyrisept-salve. Fremdeles hjalp det ikke. Så bestemte min kone at jeg skulle til lege! Men hvor var det lettest å komme til lege? – Vi studerte «gule sider» i den lokale telefonkatalogen og fant at det er tre lege-sentere på Kongsvinger. Dermed valgte vi ett av disse, og nå hadde vi flaks: Det var åpent! Og det var bare en før oss på venterommet.

I resepsjonen satt det en mann og en dame, begge opptatt i telefonen. Mannen ble først ledig, og det ble min kone (som er flinkest til å munnavlese) som sørget for kommunikasjonen. Det gikk ganske greit, men han smilte av adressen vår: «Paradis, hvor er det?» – Så skulle vi vente, men etter bare noen minutter vinket den samme mannen oss inn på legekontoret. HAN var altså lege. Etter hans utseende tippet jeg at han var fra India.

Straks jeg hadde satt meg, sa han: «Du har CI!» – Ja, det hadde han straks lagt merke til, altså, og han brukte tegn for «CI». Så ville han vite om jeg hørte bra med det, og jeg svarte som vanlig, at jeg f.eks. hører stemmene, men får ikke tak i ordene. Min kone og jeg syntes det var litt merkelig at han var så interessert i dette. Det var jo foten min han skulle se på…

Så sier legen: «Jeg har et barn som har CI, og vi holder på å lære tegnspråk og håndalfabet.» – «Hvor lærer dere det?» – «I Oslo.» – «På Skådalen?» – «Ja.» – «Der gikk jeg på døveskolen.» – «Da var det vel internatskole?» – «Ja.»

Han så endelig på foten min, og så skrev han ut resept. Etterpå fortsatte vi å prate. Hans sønn er 3 år gammel og har tilleggshandikap, så han bare kan bruke den ene hånden, og da er det litt vanskelig for ham å lære tegnspråk, men gutten er blid og snill. – Legen var nysgjerrig etter å få vite mer om meg og min kone, våre yrker, vår døvehistorie, familieliv, bosted. Han var tydeligvis glad for å ha truffet oss, og samtalen gikk riktig bra, selv om han ikke kunne så mange tegn.

Det var vel et fantastisk sammentreff, at vi akkurat skulle komme til en lege med et CI-barn, sikkert den eneste legen på hele Østlandet som har et CI-operert barn…

Read More