Identitets-krise?

Er du sikker på hvem du er? Hvem dine naboer og venner er? Kjenner du meg – virkelig? Kjenner jeg deg? Hvor godt er det mulig å kjenne et annet menneske? – Mennesker forandrer seg, noen heldigvis slik at de forbedrer seg, mens andre forandrer seg til det verre. Og noen svikter oss. Noen lurer oss.

Gjennom årene er jeg mange ganger blitt skuffet over mennesker som jeg trodde at jeg kjente, for jeg oppdaget at jeg hadde tatt feil av dem. De var dessverre ikke slik som jeg hadde trodd, og jeg ble skuffet, av og til veldig skuffet. Andre ganger har jeg fått positive overraskelser: Personer som ved nærmere bekjentskap har vist seg å være «bedre enn sitt rykte». Jeg må bare innrømme at jeg ikke er noen god menneske-kjenner. Det er til å leve med. Jeg har veldig mange venner, men veldig få virkelig nære venner. Jeg har det for travelt til å dyrke vennskap. Det er meget sjelden jeg besøker noen, og det er meget sjelden jeg inviterer noen hjem. Det holder med min nærmeste familie, som er ganske stor.

Det er merkelig hvor mange som sier til meg: «Jeg kjenner deg godt!» Egentlig er det jo ingen som kjenner meg godt. Min kone kjenner meg mest som hennes mann, mine barn kjenner meg som far, flere kjenner meg som bestefar (men det er jo tull å kalle meg «verdens beste bestefar», for det er jeg naturligvis ikke), noen kjenner meg som bror, som onkel, noen som arbeidskamerat, noen som sjef, noen som foredragsholder, som lærer, som prest, som refser, agitator, forfatter, redaktør, historie- og slektsgransker, som døv, som døvblitt, som CI-bruker osv. Noen kaller meg arbeids-narkoman. Noen sier at jeg er snill (og det liker jeg veldig godt). Noen kaller meg hard og mener at jeg er for kritisk og i diskusjoner uttrykker meg så skarpt at det virker sårende, krenkende. Dessuten har jeg en merkelig form for humor. – Men er det noen som egentlig kjenner meg, vet hvem jeg er? Nei, det tror jeg ikke, og det spiller ingen rolle.

Så sent som i går fikk jeg et seriøst spørsmål fra en dame (på e-post): «Føler du deg som døv, eller som døvblitt eller som CI-bruker?» – Hun hadde behov for å plassere meg. Jeg savnet spørsmålet om jeg følte meg som hørende eller som tunghørt (for det var altså min hørsels-plassering hun var opptatt av). Ellers kunne hun spurt om jeg følte meg som bergenser, som odøling eller mye annet. Men hva svarte jeg? Det var spørsmål om identitet, og jeg er kanskje i en identitets-krise etter at jeg ble CI-operert og fikk noe hørsel tilbake?

Damen som spurte, er selv CI-operert, som jeg, og det var kanskje derfor jeg svarte at jeg for tiden føler mest tilknytning til andre CI-opererte. (Jeg er godkjent som likemann for CI-brukere, det vil si som hjelper/rådgiver for andre «døve» som gjennom operasjon har fått tilbake noe hørsel). Jeg kunne like godt ha svart at jeg nå identifiserer meg med de tunghørte, for jeg hører jo en del, og da regnes man som tunghørt. Jeg kunne svart døvblitt, for jeg mistet jo hørselen vel 9 år gammel. Jeg kunne svart døv, for den aller største delen av mitt liv har jeg vært totalt døv. Men når jeg sitter og skriver dette, føler jeg meg som hørende. Jeg har jo vært normalt hørende, jeg behersker «de hørendes språk» like godt som tegnspråk og «TSS», og jeg tenker som hørende. – Så: Hvem og hva er jeg? Spiller det noen rolle? Jeg synes ikke det. Jeg «skifter kode» etter hvem jeg er sammen med. Av og til passer det meg å si at jeg er hørende minus hørsel, og det er en ganske grei betegnelse.

Jeg observerer likevel at mange i miljøene jeg ferdes i dessverre sliter med sin identitet. Tunghørte er livredde for å bli oppfattet som døve. Det samme er tilfelle for døvblitte, men en del av dem prøver å bli integrert blant tegnspråkbrukerne. Så mange prøver å skifte identitet, og mislykkes med det. Også mange egentlig døve prøver å være noe annet enn seg selv. Og til og med en del normalt hørende ser det som spennende å forsøke å bli integrert blant hørselshemmede. Mange overspiller, skal vise hvor flinke de er.

Oppe i alt dette – i alle miljøene – går jeg omkring og tillater meg å være meg selv. Da er det ikke så underlig at det kommer spørsmål om hvem jeg egentlig er. Men jeg ser med undring på alle menneskene rundt meg som ikke vil være seg selv, som prøver å snakke på en måte som ikke er naturlig for dem, oppfører seg på en unaturlig måte, farger håret, tatoverer seg, utstyrer seg med alskens pynt, kler seg ut, osv. De må jo være dypt misfornøyde med seg selv når de stadig prøver å endre på sitt naturlige jeg. Men bare ved å være deg selv, ekte, kan du ha det jevnt bekvemt. Hvorfor ikke prøve det?

Read More