Kjære kampfelle!

Dette var tittelen på et brev jeg fikk i posten for en tid siden. Sterkt! For det var ikke reklame, ikke et sirkulære, men et personlig brev til meg. Fra en professor! En mann jeg aldri har møtt, og som jeg ikke kjenner. Det vil si: Jeg kjenner ham ut fra hans presentasjon av seg selv, og ut fra et langt brev han hadde skrevet til et departement. Kopi av det brevet var vedlagt, og professoren ønsket at jeg skulle kommentere det.

Hvorfor «Kjære kampfelle!»? – Jo, professoren hadde lest et innlegg fra meg i Bergens Tidende for et års tid siden. Det gjaldt undervisningstilbudet for hørselshemmede barn «i CI-alderen». Jeg husker ikke så nøye hva jeg skrev, men professoren, som har bakgrunn som lege, hadde også engasjert seg i dette emnet, og han oppfattet meg altså som en kampfelle, iallfall en meningsfelle. Vi mener begge at hørselshemmede barn ikke får et godt nok undervisningstilbud. Familien og barnet får ikke den hjelpen som skal til for at barnet kan utvikle seg til et godt fungerende og mest mulig selvstendig medlem i storsamfunnet. På en måte har myndighetene gitt opp. «Døve» barn hører hjemme i en egen kultur og med sitt eget språk, ifølge undervisningsplanen. Gi de døve og tunghørte tolker og tekniske hjelpemidler, så er de fornøyd… («Men de er altså ikke som oss hørende…») For denne professoren, og for meg, smaker dette litt av rasediskriminering. Det merkelige er at sterke krefter i «døvemiljøet» kjemper for at det skal være slik, og for å gjøre forskjellen mer og mer tydelig, og de mener samtidig at DETTE er veien til likestilling, mens det vel egentlig er det motsatte.

Men kampfelle? – Nei, jeg har vel meldt meg ut av denne kampen. Jeg deltar iallfall ikke lenger aktivt i noen kamp for/mot døveskole-systemet. Spesialskolene for hørselshemmede vil dø ut uansett, og døveorganisasjonen er bare glad for å slippe min innblanding. Det jeg fortsetter med, er i det stille å forsøke å bygge bro mellom «de to verdener», forsøke å viske ut de unaturlige forskjellene som konstrueres av fanatikere, og ha én verden som det langsiktige målet.

Jeg har vært med i så mange kamper gjennom årene. Det får man «litt» inntrykk av i boken «Døveorganisasjonen i kamp gjennom 75 år». De fleste kampene er vunnet. Noen kamper er gitt opp. Noen er dømt til å mislykkes.

De siste årene har jeg vel vært mest kamp-engasjert i forbindelse med riksvei 2-utbyggingen, altså bygging av motorvei Kløfta-Kongsvinger, gjennom «min barndoms dal», Sør-Odal. Og DER har jeg hatt/fått virkelige kampfeller. Vi har i utallige innlegg i avisen Glåmdalen og på nettet og på email kjempet for lokaldemokrati, jordvern, klima, og imot Statens vegvesen, skiftende statsråder, regionråd, ordførere som opptrer i strid med folkeviljen, næringslivet (som er opptatt av rask profitt) osv. Gode kampfeller har jeg hatt! – Men like før påske ble det klart at kampen vår er tapt! Motorveien kommer på nordsiden av Glomma, til tross for at en gjennomført folkeavstemning viste at folk vil ha den på sørsiden og til tross for alle ulempene. Og det er samferdselsministeren fra Senterpartiet som signerer avgjørelsen, til tross for at Senterpartiet unisont er imot! For selve statsministeren lovet ordføreren i Sør-Odal for noen år siden at han skulle få det som han ønsket, på nordsiden, og da teller det ikke hva fagstatsråder og regjeringsmedlemmer mener.

Sånn er det bare, dessverre. Men det er iallfall godt å bli kalt kampfelle av forstandige mennesker som er opptatt av viktige saker i samfunnet, og som kjemper uten tanke på personlig vinning.

Read More

I distraksjon

Du har sikkert hørt om professorer som er distré og gjør rare ting «i distraksjon», f.eks. tenner en sigarett og så kaster sigaretten og stikker fyrstikken i munnen. Men det er ikke bare professorer som går slik i dype tanker og gjør rare, dumme ting. Jeg er ikke bedre. Denne uken var vi invitert til kaffe hos en datter, og jeg presterte å kjøre forbi. «Hvor skal du?» spurte min kone. Godt spørsmål. Jeg svarte at jeg syntes bilen trengte litt mer mosjon, men det var litt pinlig. Hvis hun ikke hadde spurt, så hadde vi kanskje kommet til kontoret mitt i Bergen døvesenter, og der ville vi ikke fått kaffe.

Det er lett å unnskylde seg med at konsentrasjons-evnen svekkes med alderen. Det stemmer jo. Under bilkjøring må vi følge med på trafikken, skiltene, veien og instrumentene i bilen. Det går nesten automatisk. Det er en vane, en rutine vi følger. Det går også fint å tenke på andre ting, f.eks. på ting vi skal gjøre. Det er flott at hodet vårt har kapasitet til å fungere på den måten. Vi behøver ikke å stoppe bilen for å tenke!

På joggeturer synes jeg også at det går lettere når jeg tenker hardt på andre ting enn selve joggingen. I en litt drøy motbakke tenker jeg kanskje hardt på krigsbegivenhetene i Libya, og så plutselig er jeg på toppen uten at jeg har merket at det gikk tungt! Men samtidig har jeg passet på veien, så jeg ikke har snublet, unngått å kollidere med andre på veien og passet meg for trafikk. Jeg synes egentlig at jeg tenker veldig godt på slike turer. Ofte tenker jeg på hva jeg skal skrive her, men etter turen har jeg ikke tid til å skrive det jeg har tenkt ut. Så blir det ikke noe av. Neste gang er det nye tanker, men samtidig ergrer jeg meg over at jeg ikke fikk skrevet det som jeg tenkte sist.

I dag kunne min distraksjon kostet meg tusen kroner. Jeg hadde kjørt min kone til byen, og da jeg kom hjem, tenkte jeg så intenst på hva jeg skulle gå i gang med av lørdags-arbeid (det var mye som burde gjøres) at jeg glemte å slå av innbrudds-alarmen. Så gikk alarmen. Heldigvis hadde jeg CI-apparatet på, så jeg hørte alarmen, og slo den raskt av. For sent! Mobilen min ringte, og det var «Falken», men ikke SMS. Hva skulle jeg gjøre? Jeg snakket til mobilen: «Jeg er døv, men nå har jeg slått av alarmen.» Straks etter ringte fast-telefonen, men den kan jeg ikke bruke. Hva så? (Det er min kone som pleier å ordne opp hvis vi utløser alarmen.) Jo, teksttelefonen! Jeg ringer 149 og får svar at jeg må vente litt. Mens jeg venter, skriver jeg inn min beskjed, og så kommer det: «Du har svar.» Jeg oppgir passordet, og får svar at det er riktig. Så har jeg altså klart det før tiden var ute, men det var på nære nippet. Ett eller to minutter til, så hadde Falken rykket ut og jeg hadde måttet betale minst tusen kroner for at jeg hadde vært så distré.

I avisen leser jeg at valnøtter inneholder et stoff som bedrer konsentrasjons-evnen, så nå kjøper jeg valnøtter. Kanskje det lønner seg. Men historien med alarmen er også et eksempel på at den hørselen jeg har fått etter CI-operasjonen er til nytte. Jeg forstår ikke at mange er ivrige etter å bagatellisere betydningen av å ha litt hørsel. Selv er jeg veldig takknemlig overfor dem som ga meg denne muligheten til å oppfatte omgivelses-lyder.

Read More