Møte ved barnedåp

Jeg fikk en SMS-melding i dag fra min datter Anne-Kristin, sendt fra Fana kirke: «Pappa, akkurat nå døpes Tidemann Torp i kirken her.» – Jeg sendte en tilbakemelding: «Prøv å finne, og hilse på, dåpsbarnets bestemor, som sikkert er der, din 4-menning Gertie Torp. Hun blir sikkert glad for å hilse på deg.»

En stund senere fikk jeg en ny melding. Anne-Kristin hadde på mobilen sin funnet Gertie blant mine Facebook-venner, sett bilde av henne, kjent henne igjen i kirken, og så hilst på henne og mannen hennes. Hun skulle hilse til meg.

Ja, dåpsbarnet Tidemann Torp er sønn av fotball-kjendisen Carl-Erik Torp, som nå er ansatt som trener for Sportsklubben Branns juniorlag, og vel kjent i Bergen. Gertie er datter av Martha Nordanger (født Sander), min tremenning som vokste opp på nabogården på Sander. De hører til Holger-grenen. Gertie bor på Trollåsen utenfor Oslo, men hun måtte naturligvis komme til barnedåp i Bergen, til sitt første barnebarn. Og dåpsfesten ble holdt på Brann Stadion! – opplyser Gertie.

Read More

Førerkort – ingen selvfølge…

Når du er kommet godt opp i årene, er det ingen selvfølge at du kan få kjøre bil. I min alder må jeg fornye førerkortet for bare to og to år. Tenk om fastlegen nekter å fylle ut den nødvendige helseattesten! Da blir jeg fotgjenger! Og da blir det ikke flere turer og ferier på hytta på Østlandet. Det blir som et jordskjelv. Er det et liv etter bil-tiden?

Jeg måtte fornye mitt førerkort i romjulen 2015. Selv om jeg følte meg i god form, var jeg meget nervøs da jeg kom til time hos min fastlege. Men det gikk over all forventning. Han fylte ut det nødvendige fire siders skjemaet fra Statens vegvesen: Helseattest ved søknad om førerett… (Ja, det sto virkelig førerett, ikke førerrett eller kjørerett.) Og dermed ønsket legen meg lykke til. Selv skulle jeg svare på 13 spørsmål på første side, og jeg krysset av 13 Nei. – Det gjensto «bare» det andre nåleøyet, Statens vegvesen, Bergen trafikkstasjon.

Der gikk det også bra. Det tok ikke så mye som 10 minutter. Så fikk jeg et papir, midlertidig førerbevis, og med beskjed om at jeg ville få nytt førerkort i posten i løpet av en uke. Jeg betalte 260 kroner og gikk lykkelig derfra. Førerkortet kom i posten, og det gjelder for to år, til jeg blir 89 1/2 år.

Jeg tenker tilbake til 1948. Da var det nesten ingen døve som hadde førerkort. Det var meget strenge krav til hørsel. Men jeg var i Trondheim den sommeren, og dit kom det en døv mann i bil. Jeg fikk sitte på med ham, og jeg var litt redd, for jeg var usikker på om det var trygt med en døv bilfører.

Jeg trodde aldri at JEG skulle få førerkort. Jeg hadde vært gift i flere år da min svigerfar oppfordret meg til å begynne på kjøreskole. Min kone var enig med ham, og svigerfar bestilte timer hos en kjørelærer han kjente. Men jeg måtte ha legeattest hvis jeg skulle kjøre bil. Jeg gikk altså til lege, til skolelegen som jeg kjente fra yrkesskolen for døve. Men han nektet å gi meg legeattest, for han var imot at døve skulle kjøre bil. Jeg måtte gå til en annen lege, og da nevnte jeg ikke at det var i forbindelse med at jeg skulle begynne på kjøreskole.

Jeg syntes det gikk dårlig med kjøringen. Kjørelæreren skrev lapper, som han etter hvert stakk fram foran nesen min. Det virket forstyrrende. Men det gikk. Og jeg klarte kjøreprøven, under vanskelige kjøreforhold. Så klarte jeg teoriprøven også. Men for å få kjøpe bil, måtte jeg også ha politiets godkjennelse. Det ble en vanskelig sak, for politiet mente at jeg ikke hadde behov for bil. Det som til slutt ble avgjørende, var at jeg var formann i Bergen Døveforening og hadde behov for hyppig kontakt med formannen i husstyret og med døvepresten, som begge bodde langt fra meg, og jeg som døv kunne jo ikke bruke telefon, så jeg måtte besøke dem. – Og en dag hadde vi bil! En stor dag for familien!

I mange år var jeg med å kjempe for å få fjernet kravet om hørsel for bilførere og andre hindringer for at døve kunne få ta førerkort og kjøre bil og motorsykkel. I dag kan vi si at døve er likestilt med hørende på dette området. Utviklingen har gått rette veien!

Read More

Ida har startet fotballag!

Ida Sander (gen. 13, Tosten-grenen) sønnedatter av min bror, har fått stor omtale i lokalavisen Glåmdalen. Den 17-årige jenta har nemlig startet kvinne-fotballag på sitt hjemsted, Galterud i Sør-Odal, og hun fungerer både som spiller og trener for laget!

Det begynte med at Ida tok saken opp med styret i idrettslaget, som syntes det var en god idé. Så kontaktet hun jentene/kvinnene i området, og det viste seg å være stor interesse. Nå er de i full gang med treningen, og laget skal spille i 4. divisjon i år. Vi får ønske lykke til. Fint å ha slektninger som viser initiativ!

Read More

«Reddet» av tolken!

I forbindelse med min nye arbeidsoppgave som leder for Norges Døveforbunds arkiv-prosjekt er jeg en dag i Riksarkivet ved Sognsvann. Jeg leverer mitt «adgangskort» i resepsjonen. Mannen studerer det, og så begynner han å le. Da jeg ikke oppfatter hva han sier, skriver han: «Dette er 17 år gammelt!» – «Ja», sier jeg, «hadde du ventet at jeg var død?» – Han ler igjen, og så fyller vi ut et nytt kort, etter at jeg har vist legitimasjon. Hyggelig mann!

Tolken min kommer, og min kontakt i Riksarkivet kommer. «Skal vi gå opp trappen, to etasjer opp, eller ta heisen?», spør han. «Jeg er 87 år, men jeg tar gjerne trappen», svarer jeg. Vi går opp, og så skal vi ned i magasinet. Da tar vi heisen, 7 etasjer under jorden! «Kjenn lukten!» sier tolken. «Ja, det lukter ikke pinnekjøtt», svarer jeg. – Der nede er det lett å gå seg vill, men vi blir ført trygt fram til der hvor Norges Døveforbund har deponert protokoller og dokumenter. Jeg får en nødvendig oversikt. Etterpå har vi et møte oppe, hvor jeg får de opplysninger jeg har behov for. Hvis arkivaliene skal bli tilgjengelige, må de ordnes og katalogiseres slik arkivverket krever det. Min kontaktmann er meget hjelpsom, og han gir uttrykk for at han er glad for at noen nå tar tak i dette, slik at arkivsakene ikke skal bli liggende som døde. Jeg sier: «Jeg er jo ganske gammel, men hvis ikke jeg gjør dette nå, så blir det aldri gjort.»

Vi er ferdig med møtet. Tolken har fungert fint. Vi skal begge ta T-banen til byen. Hun har månedskort. Jeg går til automaten. Det koster 15 kroner for honnørbillett. Jeg trykker på knappene og legger på en 20-mynt. Det kommer ned en 5-krone, men ingen billett. Jeg går på vognen og nevner problemet for tolken. «Du må ha billett, det er ofte kontroll, og uten billett kan du bli krevd tusen kroner», sier tolken. Jeg skynder meg ut igjen og legger en ny 20-mynt i automaten. Igjen får jeg en 5-krone tilbake, men ingen billett. Jeg går tilbake til tolken. Hun skynder seg nå ut, noterer telefonnummer for klage, og når trikken går, skriver hun en klage til selskapet på mobilen. «Men dette hjelper jo ikke deg!» sier hun. «Nei, men det vil kanskje hjelpe tusen andre som kommer etter meg, så de ikke får dette problemet.»

Vi prater. Plutselig spør hun: «Hvor skal du av?» – «På Stortingsplassen.» – «Jeg skal til Jernbanetorvet, men det er kanskje best at jeg går av sammen med deg, i tilfelle det er kontroll ved utgangen.» – Jeg mener at det ikke er nødvendig, men hun følger meg likevel. Og vi blir virkelig stoppet av en rekke med kontrollører. Tolken forklarer mitt problem, at jeg har betalt to ganger uten å få billett, og når hun viser fram klagen hun har sendt på mobilen, slipper vi gjennom. Kontrolløren sier at jeg kan sende inn klage og kanskje få pengene tilbake. «Bare 15 kroner, å nei», sier jeg. Så sier jeg til tolken: «Tusen takk, du sparte meg for tusen kroner, du venter vel å få halvparten av det beløpet jeg sparte?» – «Ja», sier tolken og ler. Hun er fornøyd med en klem.

Det sies ofte at døvetolken skal være bare tolk, ikke noe mer. Denne tolken var vel en engel i tillegg til å være tolk?

Read More

Og årene har gått…

Min CI-historie her stoppet høsten 2008 som følge av at jeg fikk problemer med å redigere sidene. Det var et komplisert system. Jeg ga opp. Men sidene har vært tilgjengelige for innblikk fra interesserte, og det er svært mange som har lest min historie. Da jeg nå har fått overført hjemmesidene mine til et nytt og enklere system, hadde det vært over 8.500 besøk der. Flere har etterlyst en fortsettelse. Det er jo mye som har hendt i de vel syv årene som er gått siden siste kapittel ble skrevet, og med stadig nye CI-opplevelser, men jeg skal her bare nevne noe av det viktigste.

Organisasjon???                                                                                                                                                

Det ble dessverre ikke noe av et samarbeid mellom NDF og HLF om døvblitte og CI-brukere. Døvblittseksjonen i NDF ble nedlagt, likeså de lokale døvblittegruppene. Den siste lokale døvblittgruppen, under Bergen Døvesenter, ble oppløst i 2014. I Bergen har man isteden fått et lavt fungerende CI-utvalg, som stort sett innskrenker sin virksomhet til et treff hver vår og høst.

I 2005 ledet jeg forsøk med å få opprettet CI-utvalg i Norges Døveforbund, og som skulle ivareta CI-brukernes interesser. Det førte dessverre ikke fram. Begrunnelsen var at døveforbundet er tegnspråkbrukernes organisasjon. – Jeg tok da kontakt med HLF, som var interessert. Det førte til at jeg meldte meg inn i HLF (uten å melde meg ut av NDF), og jeg ble i 2006 leder for et interimstyre for CI-brukere, og så fra 2007 leder for det ad hoc-utvalget som ble opprettet under HLF. Dette utvalget var ganske aktivt i den tre års perioden som fulgte. Vi opprettet hjemmeside for CI-brukerne, og vi ga ut en brosjyre, holdt CI-likemannskurs (jeg ble godkjent som likemann for CI-brukere), og vi tok flere initiativ. – Men perioden vår tok slutt, og jeg fraba meg gjenvalg for en ny tre års periode. Det førte til at HLFs hovedstyre selv plukket ut nytt utvalg, uten at CI-brukerne fikk noen innflytelse. Dette, og det som fulgte, skuffet meg så sterkt at jeg meldte meg ut av HLF igjen.

CI fremdeles ikke akseptert i døvemiljøet

I årene som har gått har jeg aldri vært i nærheten av å angre på at jeg tok CI-operasjon. Hver dag har jeg hatt glede og nytte av dette fantastiske hjelpemiddelet, som jeg går med hver eneste dag fra jeg står opp om morgenen og til jeg legger det på nattbordet før jeg slukker lyset om kvelden. – Men jeg har dessverre sett lite til at døveorganisasjonen har endret sin negative holdning til CI. Når dette skrives ved årsskiftet 2015/16 har jeg i friskt minne en TV-serie som viste resultatet av ulike personers CI-operasjoner. Der var det en mann som var direkte misfornøyd og valgte å legge bort sine apparater og isteden lære tegnspråk «som døv» og valgte å være døv. Dette ble så populært at døveforeninger inviterte denne mannen til å fortelle sin historie på godt besøkte møter. Det er typisk for situasjonen. – Det er «mislykkede» CI-tilfeller som har interesse innen døvemiljøet. Det er noen flere som er blitt populære ved stadig å fortelle at de har droppet sin CI. Med mitt kjennskap til disse mener jeg at de ikke burde blitt operert i det hele tatt. I døvemiljøet er det også populært å snakke om «de stakkars CI-barna», som ikke får tegnspråk som førstespråk og dermed ikke opplever et skikkelig sosialt fellesskap.

Men utviklingen går sin gang, og døvebefolkningen vil skrumpe inn ganske raskt etter hvert, samtidig som CI-brukerne vil fungere bedre og bedre integrert blant normalbefolkningen.

 

Read More