Tapt kamp for grendeskolene…

En lang, intens kamp for å få beholde grendeskolene i Sør-Odal ble avsluttet ved at kommunestyret i midten av april 2016 vedtok – med 16 mot 11 stemmer – at det skal bygges en skole på Skarnes som skal romme alle barna i kommunen, over 800 elever. De fire grendeskolene: Sander, Slåstad, Ullern og Disenå, skal legges ned når den nye storskolen står ferdig, antakelig i 2019.

Foran siste kommunevalg var det klart at Høyre og Senterpartiet gikk inn for å bygge skole på Skarnes for alle barn i kommunen, og altså legge ned de fire grendeskolene. Arbeiderpartiet programfestet at partiet gikk inn for å beholde grendeskolene. Et nytt parti, Bygelista, lovet å kjempe for grendeskolene. Resultatet ble at de borgerlige mistet flertallet. Arbeiderpartiet gikk fram, men ikke til gammel storhet. Bygdelista ble valgets store vinner. Men så allierte Arbeiderpartiet seg med Senterpartiet og lot dette partiet få varaordføreren, som hadde presentert seg som den største storskole-entusiasten, og ordføreren ville plutselig bare beholde Sander skole, for så å ofre denne også. Imens ble det gjennomført en Gallup-undersøkelse, bestilt av lokalavisen Glåmdalen, og som viste at det var klart flertall i kommunen for å bevare grendeskolene. Dette påvirket ikke flertallet i kommunestyret, men tre av Arbeiderpartiets representanter meldte seg ut av partiet.

De som stemte for å beholde grendeskolene var Bygdelista, Sosialistisk Venstreparti, Pensjonistpartiet og de tre utmeldte fra Arbeiderpartiet.

Kommunestyret vedtok også at grendene ikke skal få lov å bruke de tomme skolebyggene til privatskoler/montessoriskoler (noe de altså fryktet).

Det er trist å se hvordan grendene er blitt utarmet siden jeg var barn. Den gangen var det tre dagligvarebutikker på Sander, og et bakeriutsalg, to kafeer, et hotell/pensjonat med kino, et hospits, postkontor, tre sagbruk, jernbanestasjon med godsekspedisjon, skomaker, skredder, jordmor, flere bygningssnekkere, smed, og mer til. Alt dette er borte. Nå skal også den store, fine skolen tas fra grendeboerne. For en sørgelig utvikling! – Jeg kjempet, i form av en rekke debattinnlegg i lokalavisa, sammen med de som ville beholde skolestrukturen i Sør-Odal, men «vi» tapte. Sic…

Read More

Førerkort – ingen selvfølge…

Når du er kommet godt opp i årene, er det ingen selvfølge at du kan få kjøre bil. I min alder må jeg fornye førerkortet for bare to og to år. Tenk om fastlegen nekter å fylle ut den nødvendige helseattesten! Da blir jeg fotgjenger! Og da blir det ikke flere turer og ferier på hytta på Østlandet. Det blir som et jordskjelv. Er det et liv etter bil-tiden?

Jeg måtte fornye mitt førerkort i romjulen 2015. Selv om jeg følte meg i god form, var jeg meget nervøs da jeg kom til time hos min fastlege. Men det gikk over all forventning. Han fylte ut det nødvendige fire siders skjemaet fra Statens vegvesen: Helseattest ved søknad om førerett… (Ja, det sto virkelig førerett, ikke førerrett eller kjørerett.) Og dermed ønsket legen meg lykke til. Selv skulle jeg svare på 13 spørsmål på første side, og jeg krysset av 13 Nei. – Det gjensto «bare» det andre nåleøyet, Statens vegvesen, Bergen trafikkstasjon.

Der gikk det også bra. Det tok ikke så mye som 10 minutter. Så fikk jeg et papir, midlertidig førerbevis, og med beskjed om at jeg ville få nytt førerkort i posten i løpet av en uke. Jeg betalte 260 kroner og gikk lykkelig derfra. Førerkortet kom i posten, og det gjelder for to år, til jeg blir 89 1/2 år.

Jeg tenker tilbake til 1948. Da var det nesten ingen døve som hadde førerkort. Det var meget strenge krav til hørsel. Men jeg var i Trondheim den sommeren, og dit kom det en døv mann i bil. Jeg fikk sitte på med ham, og jeg var litt redd, for jeg var usikker på om det var trygt med en døv bilfører.

Jeg trodde aldri at JEG skulle få førerkort. Jeg hadde vært gift i flere år da min svigerfar oppfordret meg til å begynne på kjøreskole. Min kone var enig med ham, og svigerfar bestilte timer hos en kjørelærer han kjente. Men jeg måtte ha legeattest hvis jeg skulle kjøre bil. Jeg gikk altså til lege, til skolelegen som jeg kjente fra yrkesskolen for døve. Men han nektet å gi meg legeattest, for han var imot at døve skulle kjøre bil. Jeg måtte gå til en annen lege, og da nevnte jeg ikke at det var i forbindelse med at jeg skulle begynne på kjøreskole.

Jeg syntes det gikk dårlig med kjøringen. Kjørelæreren skrev lapper, som han etter hvert stakk fram foran nesen min. Det virket forstyrrende. Men det gikk. Og jeg klarte kjøreprøven, under vanskelige kjøreforhold. Så klarte jeg teoriprøven også. Men for å få kjøpe bil, måtte jeg også ha politiets godkjennelse. Det ble en vanskelig sak, for politiet mente at jeg ikke hadde behov for bil. Det som til slutt ble avgjørende, var at jeg var formann i Bergen Døveforening og hadde behov for hyppig kontakt med formannen i husstyret og med døvepresten, som begge bodde langt fra meg, og jeg som døv kunne jo ikke bruke telefon, så jeg måtte besøke dem. – Og en dag hadde vi bil! En stor dag for familien!

I mange år var jeg med å kjempe for å få fjernet kravet om hørsel for bilførere og andre hindringer for at døve kunne få ta førerkort og kjøre bil og motorsykkel. I dag kan vi si at døve er likestilt med hørende på dette området. Utviklingen har gått rette veien!

Read More

«Reddet» av tolken!

I forbindelse med min nye arbeidsoppgave som leder for Norges Døveforbunds arkiv-prosjekt er jeg en dag i Riksarkivet ved Sognsvann. Jeg leverer mitt «adgangskort» i resepsjonen. Mannen studerer det, og så begynner han å le. Da jeg ikke oppfatter hva han sier, skriver han: «Dette er 17 år gammelt!» – «Ja», sier jeg, «hadde du ventet at jeg var død?» – Han ler igjen, og så fyller vi ut et nytt kort, etter at jeg har vist legitimasjon. Hyggelig mann!

Tolken min kommer, og min kontakt i Riksarkivet kommer. «Skal vi gå opp trappen, to etasjer opp, eller ta heisen?», spør han. «Jeg er 87 år, men jeg tar gjerne trappen», svarer jeg. Vi går opp, og så skal vi ned i magasinet. Da tar vi heisen, 7 etasjer under jorden! «Kjenn lukten!» sier tolken. «Ja, det lukter ikke pinnekjøtt», svarer jeg. – Der nede er det lett å gå seg vill, men vi blir ført trygt fram til der hvor Norges Døveforbund har deponert protokoller og dokumenter. Jeg får en nødvendig oversikt. Etterpå har vi et møte oppe, hvor jeg får de opplysninger jeg har behov for. Hvis arkivaliene skal bli tilgjengelige, må de ordnes og katalogiseres slik arkivverket krever det. Min kontaktmann er meget hjelpsom, og han gir uttrykk for at han er glad for at noen nå tar tak i dette, slik at arkivsakene ikke skal bli liggende som døde. Jeg sier: «Jeg er jo ganske gammel, men hvis ikke jeg gjør dette nå, så blir det aldri gjort.»

Vi er ferdig med møtet. Tolken har fungert fint. Vi skal begge ta T-banen til byen. Hun har månedskort. Jeg går til automaten. Det koster 15 kroner for honnørbillett. Jeg trykker på knappene og legger på en 20-mynt. Det kommer ned en 5-krone, men ingen billett. Jeg går på vognen og nevner problemet for tolken. «Du må ha billett, det er ofte kontroll, og uten billett kan du bli krevd tusen kroner», sier tolken. Jeg skynder meg ut igjen og legger en ny 20-mynt i automaten. Igjen får jeg en 5-krone tilbake, men ingen billett. Jeg går tilbake til tolken. Hun skynder seg nå ut, noterer telefonnummer for klage, og når trikken går, skriver hun en klage til selskapet på mobilen. «Men dette hjelper jo ikke deg!» sier hun. «Nei, men det vil kanskje hjelpe tusen andre som kommer etter meg, så de ikke får dette problemet.»

Vi prater. Plutselig spør hun: «Hvor skal du av?» – «På Stortingsplassen.» – «Jeg skal til Jernbanetorvet, men det er kanskje best at jeg går av sammen med deg, i tilfelle det er kontroll ved utgangen.» – Jeg mener at det ikke er nødvendig, men hun følger meg likevel. Og vi blir virkelig stoppet av en rekke med kontrollører. Tolken forklarer mitt problem, at jeg har betalt to ganger uten å få billett, og når hun viser fram klagen hun har sendt på mobilen, slipper vi gjennom. Kontrolløren sier at jeg kan sende inn klage og kanskje få pengene tilbake. «Bare 15 kroner, å nei», sier jeg. Så sier jeg til tolken: «Tusen takk, du sparte meg for tusen kroner, du venter vel å få halvparten av det beløpet jeg sparte?» – «Ja», sier tolken og ler. Hun er fornøyd med en klem.

Det sies ofte at døvetolken skal være bare tolk, ikke noe mer. Denne tolken var vel en engel i tillegg til å være tolk?

Read More

Som norsk-lærer for innvandrere!

«Du er den rette som lærer!» sa daglig leder i Bergen Døvesenter da vi snakket om saken i lunsjpausen. Og saken var at lederen for det nyopprettede utvalget for døve innvandrere hadde bedt om å sette i gang et norsk-kurs. De ønsket kurset igangsatt i november 2015. Og jeg sa ja på flekken, uten egentlig å vite hva jeg gikk til. Jeg kjente to som antakelig ville melde seg på kurset, en iraner og en polakk, og de var greie. Om de andre visste jeg ikke noe, verken nasjonalitet eller hva de kunne.

Det meldte seg på beskjedne seks personer. Jeg fikk navnelisten, hvor bare navn, kjønn og fødselsdato/år var oppgitt. Jeg fikk dessuten beskjed om at én ønsket en time alene med meg før de andre kom, fordi hun var nybegynner. Det var Vida fra Latvia, som hadde vært tre måneder i Bergen. Hun var russisk-språklig. En intelligent ung dame. Hun hadde bestemt seg for også å lære å snakke norsk. Det kunne ikke jeg påta meg.

De andre, utenom iraneren og polakken og latvieren, var også russiskspråklige, en estlender, en russer og en ukrainer. Denne gruppen hadde vært i Bergen mellom tre måneder og 13 år, men de hadde én ting felles, tegnspråk. Vi kunne kommunisere på et tilpasset norsk/internasjonalt tegnspråk, og det var det som gjorde at jeg kunne undervise gruppen i norsk. Det fungerte bedre og bedre for hver kurskveld.

Kurset ble et førstehjelpskurs i norsk. Selv for de som hadde vært forholdsvis lenge i Bergen, var det påtrengende behov for å lære f.eks. klokken: fem på, ti over, kvart over, fem på halv fire, osv. Og selv om vi bruker tegnspråk, er det behov for å forme ordene riktig med munnen. Mine elever ble svært overrasket over at vi sier Nårge, Bærgen, mei å dei (meg og deg) osv. At WC uttale vese var blant de store overraskelsene.

Selv om mine elever var godt begavet og interesserte, så lærte de naturligvis ikke flytende norsk i løpet av 12 timer. Norske døve lærer ikke godt norsk skriftlig på 10 år, så innvandrere må nok ha svært mange timer. Det er et beklagelig faktum at det er vanskelig for døve å lære norsk, og det er naturligvis ikke lettere for døve innvandrere.

Read More

Kjære kampfelle!

Dette var tittelen på et brev jeg fikk i posten for en tid siden. Sterkt! For det var ikke reklame, ikke et sirkulære, men et personlig brev til meg. Fra en professor! En mann jeg aldri har møtt, og som jeg ikke kjenner. Det vil si: Jeg kjenner ham ut fra hans presentasjon av seg selv, og ut fra et langt brev han hadde skrevet til et departement. Kopi av det brevet var vedlagt, og professoren ønsket at jeg skulle kommentere det.

Hvorfor «Kjære kampfelle!»? – Jo, professoren hadde lest et innlegg fra meg i Bergens Tidende for et års tid siden. Det gjaldt undervisningstilbudet for hørselshemmede barn «i CI-alderen». Jeg husker ikke så nøye hva jeg skrev, men professoren, som har bakgrunn som lege, hadde også engasjert seg i dette emnet, og han oppfattet meg altså som en kampfelle, iallfall en meningsfelle. Vi mener begge at hørselshemmede barn ikke får et godt nok undervisningstilbud. Familien og barnet får ikke den hjelpen som skal til for at barnet kan utvikle seg til et godt fungerende og mest mulig selvstendig medlem i storsamfunnet. På en måte har myndighetene gitt opp. «Døve» barn hører hjemme i en egen kultur og med sitt eget språk, ifølge undervisningsplanen. Gi de døve og tunghørte tolker og tekniske hjelpemidler, så er de fornøyd… («Men de er altså ikke som oss hørende…») For denne professoren, og for meg, smaker dette litt av rasediskriminering. Det merkelige er at sterke krefter i «døvemiljøet» kjemper for at det skal være slik, og for å gjøre forskjellen mer og mer tydelig, og de mener samtidig at DETTE er veien til likestilling, mens det vel egentlig er det motsatte.

Men kampfelle? – Nei, jeg har vel meldt meg ut av denne kampen. Jeg deltar iallfall ikke lenger aktivt i noen kamp for/mot døveskole-systemet. Spesialskolene for hørselshemmede vil dø ut uansett, og døveorganisasjonen er bare glad for å slippe min innblanding. Det jeg fortsetter med, er i det stille å forsøke å bygge bro mellom «de to verdener», forsøke å viske ut de unaturlige forskjellene som konstrueres av fanatikere, og ha én verden som det langsiktige målet.

Jeg har vært med i så mange kamper gjennom årene. Det får man «litt» inntrykk av i boken «Døveorganisasjonen i kamp gjennom 75 år». De fleste kampene er vunnet. Noen kamper er gitt opp. Noen er dømt til å mislykkes.

De siste årene har jeg vel vært mest kamp-engasjert i forbindelse med riksvei 2-utbyggingen, altså bygging av motorvei Kløfta-Kongsvinger, gjennom «min barndoms dal», Sør-Odal. Og DER har jeg hatt/fått virkelige kampfeller. Vi har i utallige innlegg i avisen Glåmdalen og på nettet og på email kjempet for lokaldemokrati, jordvern, klima, og imot Statens vegvesen, skiftende statsråder, regionråd, ordførere som opptrer i strid med folkeviljen, næringslivet (som er opptatt av rask profitt) osv. Gode kampfeller har jeg hatt! – Men like før påske ble det klart at kampen vår er tapt! Motorveien kommer på nordsiden av Glomma, til tross for at en gjennomført folkeavstemning viste at folk vil ha den på sørsiden og til tross for alle ulempene. Og det er samferdselsministeren fra Senterpartiet som signerer avgjørelsen, til tross for at Senterpartiet unisont er imot! For selve statsministeren lovet ordføreren i Sør-Odal for noen år siden at han skulle få det som han ønsket, på nordsiden, og da teller det ikke hva fagstatsråder og regjeringsmedlemmer mener.

Sånn er det bare, dessverre. Men det er iallfall godt å bli kalt kampfelle av forstandige mennesker som er opptatt av viktige saker i samfunnet, og som kjemper uten tanke på personlig vinning.

Read More

I distraksjon

Du har sikkert hørt om professorer som er distré og gjør rare ting «i distraksjon», f.eks. tenner en sigarett og så kaster sigaretten og stikker fyrstikken i munnen. Men det er ikke bare professorer som går slik i dype tanker og gjør rare, dumme ting. Jeg er ikke bedre. Denne uken var vi invitert til kaffe hos en datter, og jeg presterte å kjøre forbi. «Hvor skal du?» spurte min kone. Godt spørsmål. Jeg svarte at jeg syntes bilen trengte litt mer mosjon, men det var litt pinlig. Hvis hun ikke hadde spurt, så hadde vi kanskje kommet til kontoret mitt i Bergen døvesenter, og der ville vi ikke fått kaffe.

Det er lett å unnskylde seg med at konsentrasjons-evnen svekkes med alderen. Det stemmer jo. Under bilkjøring må vi følge med på trafikken, skiltene, veien og instrumentene i bilen. Det går nesten automatisk. Det er en vane, en rutine vi følger. Det går også fint å tenke på andre ting, f.eks. på ting vi skal gjøre. Det er flott at hodet vårt har kapasitet til å fungere på den måten. Vi behøver ikke å stoppe bilen for å tenke!

På joggeturer synes jeg også at det går lettere når jeg tenker hardt på andre ting enn selve joggingen. I en litt drøy motbakke tenker jeg kanskje hardt på krigsbegivenhetene i Libya, og så plutselig er jeg på toppen uten at jeg har merket at det gikk tungt! Men samtidig har jeg passet på veien, så jeg ikke har snublet, unngått å kollidere med andre på veien og passet meg for trafikk. Jeg synes egentlig at jeg tenker veldig godt på slike turer. Ofte tenker jeg på hva jeg skal skrive her, men etter turen har jeg ikke tid til å skrive det jeg har tenkt ut. Så blir det ikke noe av. Neste gang er det nye tanker, men samtidig ergrer jeg meg over at jeg ikke fikk skrevet det som jeg tenkte sist.

I dag kunne min distraksjon kostet meg tusen kroner. Jeg hadde kjørt min kone til byen, og da jeg kom hjem, tenkte jeg så intenst på hva jeg skulle gå i gang med av lørdags-arbeid (det var mye som burde gjøres) at jeg glemte å slå av innbrudds-alarmen. Så gikk alarmen. Heldigvis hadde jeg CI-apparatet på, så jeg hørte alarmen, og slo den raskt av. For sent! Mobilen min ringte, og det var «Falken», men ikke SMS. Hva skulle jeg gjøre? Jeg snakket til mobilen: «Jeg er døv, men nå har jeg slått av alarmen.» Straks etter ringte fast-telefonen, men den kan jeg ikke bruke. Hva så? (Det er min kone som pleier å ordne opp hvis vi utløser alarmen.) Jo, teksttelefonen! Jeg ringer 149 og får svar at jeg må vente litt. Mens jeg venter, skriver jeg inn min beskjed, og så kommer det: «Du har svar.» Jeg oppgir passordet, og får svar at det er riktig. Så har jeg altså klart det før tiden var ute, men det var på nære nippet. Ett eller to minutter til, så hadde Falken rykket ut og jeg hadde måttet betale minst tusen kroner for at jeg hadde vært så distré.

I avisen leser jeg at valnøtter inneholder et stoff som bedrer konsentrasjons-evnen, så nå kjøper jeg valnøtter. Kanskje det lønner seg. Men historien med alarmen er også et eksempel på at den hørselen jeg har fått etter CI-operasjonen er til nytte. Jeg forstår ikke at mange er ivrige etter å bagatellisere betydningen av å ha litt hørsel. Selv er jeg veldig takknemlig overfor dem som ga meg denne muligheten til å oppfatte omgivelses-lyder.

Read More

Identitets-krise?

Er du sikker på hvem du er? Hvem dine naboer og venner er? Kjenner du meg – virkelig? Kjenner jeg deg? Hvor godt er det mulig å kjenne et annet menneske? – Mennesker forandrer seg, noen heldigvis slik at de forbedrer seg, mens andre forandrer seg til det verre. Og noen svikter oss. Noen lurer oss.

Gjennom årene er jeg mange ganger blitt skuffet over mennesker som jeg trodde at jeg kjente, for jeg oppdaget at jeg hadde tatt feil av dem. De var dessverre ikke slik som jeg hadde trodd, og jeg ble skuffet, av og til veldig skuffet. Andre ganger har jeg fått positive overraskelser: Personer som ved nærmere bekjentskap har vist seg å være «bedre enn sitt rykte». Jeg må bare innrømme at jeg ikke er noen god menneske-kjenner. Det er til å leve med. Jeg har veldig mange venner, men veldig få virkelig nære venner. Jeg har det for travelt til å dyrke vennskap. Det er meget sjelden jeg besøker noen, og det er meget sjelden jeg inviterer noen hjem. Det holder med min nærmeste familie, som er ganske stor.

Det er merkelig hvor mange som sier til meg: «Jeg kjenner deg godt!» Egentlig er det jo ingen som kjenner meg godt. Min kone kjenner meg mest som hennes mann, mine barn kjenner meg som far, flere kjenner meg som bestefar (men det er jo tull å kalle meg «verdens beste bestefar», for det er jeg naturligvis ikke), noen kjenner meg som bror, som onkel, noen som arbeidskamerat, noen som sjef, noen som foredragsholder, som lærer, som prest, som refser, agitator, forfatter, redaktør, historie- og slektsgransker, som døv, som døvblitt, som CI-bruker osv. Noen kaller meg arbeids-narkoman. Noen sier at jeg er snill (og det liker jeg veldig godt). Noen kaller meg hard og mener at jeg er for kritisk og i diskusjoner uttrykker meg så skarpt at det virker sårende, krenkende. Dessuten har jeg en merkelig form for humor. – Men er det noen som egentlig kjenner meg, vet hvem jeg er? Nei, det tror jeg ikke, og det spiller ingen rolle.

Så sent som i går fikk jeg et seriøst spørsmål fra en dame (på e-post): «Føler du deg som døv, eller som døvblitt eller som CI-bruker?» – Hun hadde behov for å plassere meg. Jeg savnet spørsmålet om jeg følte meg som hørende eller som tunghørt (for det var altså min hørsels-plassering hun var opptatt av). Ellers kunne hun spurt om jeg følte meg som bergenser, som odøling eller mye annet. Men hva svarte jeg? Det var spørsmål om identitet, og jeg er kanskje i en identitets-krise etter at jeg ble CI-operert og fikk noe hørsel tilbake?

Damen som spurte, er selv CI-operert, som jeg, og det var kanskje derfor jeg svarte at jeg for tiden føler mest tilknytning til andre CI-opererte. (Jeg er godkjent som likemann for CI-brukere, det vil si som hjelper/rådgiver for andre «døve» som gjennom operasjon har fått tilbake noe hørsel). Jeg kunne like godt ha svart at jeg nå identifiserer meg med de tunghørte, for jeg hører jo en del, og da regnes man som tunghørt. Jeg kunne svart døvblitt, for jeg mistet jo hørselen vel 9 år gammel. Jeg kunne svart døv, for den aller største delen av mitt liv har jeg vært totalt døv. Men når jeg sitter og skriver dette, føler jeg meg som hørende. Jeg har jo vært normalt hørende, jeg behersker «de hørendes språk» like godt som tegnspråk og «TSS», og jeg tenker som hørende. – Så: Hvem og hva er jeg? Spiller det noen rolle? Jeg synes ikke det. Jeg «skifter kode» etter hvem jeg er sammen med. Av og til passer det meg å si at jeg er hørende minus hørsel, og det er en ganske grei betegnelse.

Jeg observerer likevel at mange i miljøene jeg ferdes i dessverre sliter med sin identitet. Tunghørte er livredde for å bli oppfattet som døve. Det samme er tilfelle for døvblitte, men en del av dem prøver å bli integrert blant tegnspråkbrukerne. Så mange prøver å skifte identitet, og mislykkes med det. Også mange egentlig døve prøver å være noe annet enn seg selv. Og til og med en del normalt hørende ser det som spennende å forsøke å bli integrert blant hørselshemmede. Mange overspiller, skal vise hvor flinke de er.

Oppe i alt dette – i alle miljøene – går jeg omkring og tillater meg å være meg selv. Da er det ikke så underlig at det kommer spørsmål om hvem jeg egentlig er. Men jeg ser med undring på alle menneskene rundt meg som ikke vil være seg selv, som prøver å snakke på en måte som ikke er naturlig for dem, oppfører seg på en unaturlig måte, farger håret, tatoverer seg, utstyrer seg med alskens pynt, kler seg ut, osv. De må jo være dypt misfornøyde med seg selv når de stadig prøver å endre på sitt naturlige jeg. Men bare ved å være deg selv, ekte, kan du ha det jevnt bekvemt. Hvorfor ikke prøve det?

Read More

Utfordringer

Av og til blir du kanskje bedt om å ta et arbeid som du ikke er sikker på at du kan klare. Sier du da ja? Eller du blir spurt om å ta på deg et tillitsverv som du ikke har erfaring med og ikke føler at du akkurar er kvalifisert for. Sier du likevel ja? Slike situasjoner kaller vi utfordringer. Noen liker utfordringer, og som regel går det nok bra. Utfordringer vil ofte føre til nye erfaringer og egen utvikling. Selvfølgelig hender det også at det går galt, men de som aldri tar utfordringer kan bli stående fast, uten å utvikle seg. Mange muligheter kan gå tapt. Gode evner blir kanskje liggende ubrukt…

Det vakte stor oppmerksomhet og ble kommentert i lang tid da jeg en gang i et intervju sa: «Å leve er å flytte grenser.» – Hva jeg mente? Jo, vi vet egentlig veldig lite om hva vi kan klare. Med vilje og energi kan vi stadig flytte grensene for vår yte-evne. Vi behøver ikke å stoppe ved en «grense» og gi opp, overbevist om at nå kan vi ikke komme lenger. Så lenge vi kan flytte grenser ved å lære noe nytt og gjøre noe vi ikke har gjort før, så lever vi virkelig. Så lenge vi våger å ta imot nye utfordringer, er livet bra meningsfylt. Utfordringene behøver ikke alltid å være så store. Poenget er egentlig at vi tar på oss noe som krever litt ekstra av oss, noe som er litt «vågalt», som gjør livet litt spennende.

Når jeg ser tilbake på mitt ganske lange liv (jeg har allerede levd tre år lenger enn min far), så har det vært et liv fullt av utfordringer. Det har vært et hardt liv, et veldig stresset, intenst liv, men du verden hvor rikt dette livet har vært og hvor mange oppgaver jeg har klart å løse! Jeg er likevel – fremdeles – litt sulten på utfordringer. Av naturlige grunner – min alder – kan jeg imidlertid ikke satse på særlig langsiktige oppgaver nå. Min tid er begrenset.

For tre dager siden kom en forespørsel på e-post: Kan du påta deg å holde foredrag om Dokkens historie i forbindelse med at ASVO Bergen skal skifte navn til Signo Dokken i neste uke? – Jeg svarte ja. – Etterpå ble jeg sittende og tenke: Hvor er egentlig Dokken? Bør jeg kontakte den for meg ukjente damen og spørre om hun hadde henvendt seg til meg i den troen at jeg var en annen? Det var nærliggende å tro at det var en misforståelse. Jeg visste såvidt at Dokken skulle være ett eller annet sted i Bergens-området. Men jeg begynte å samle stoff til foredraget. Jeg liker jo utfordringer, og det går sikkert bra.

Du, som er yngre enn meg og har mer framtid: Ikke vik tilbake for utfordringer! Ha tro på deg selv og si ja. Og: Gå inn for å klare de oppgavene du påtar deg. Begynnelsen kan være vanskelig, men ikke gi deg. Med vilje og energi er det utrolig hva vi mennesker kan klare, også du! Som en av våre store diktere sier: «Jo større sak, dess tyngre tak, men desto større seier!»

Read More

Mirakler forekommer!

Det var ikke akkurat noe mirakel at foten min endelig ble friskmeldt. Det var bare en stor lettelse. Ja, i går kunne jeg foreta en normal joggetur igjen, med løpesko. Da var det hele to måneder siden sist, og jeg var nervøs. Jeg sa til min kone at jeg antakelig var i så dårlig løpeform at det var best å ta en kortere løype enn vanlig, men etter 50 meter bestemte jeg meg for å ta den normale løypen på omtrent en time. Det var 15 plussgrader, så jeg løp kippskodd i shorts og T-skjorte. Litt sol fikk jeg underveis, og det gikk forbausende bra. Jeg tok forresten igjen en døv dame som var på vei hjem fra jobben. Jeg hilste i forbifarten og prøvde å sette opp farten så lenge hun kunne se meg. Jeg er ikke for gammel til å dumme meg ut sånn.

Ja, jeg ble altså bra i foten «til slutt». Resepten jeg fikk på Kongsvinger hadde ikke hjulpet, så vel hjemme igjen i Bergen måtte jeg på legevakten. Da var jeg begynt å mistenke at det var noe skummelt, uhelbredelig som hadde angrepet innsiden av foten min og som hadde gjort meg funksjonshemmet hele sommeren. – Også den unge legen på legevakten syntes å være i tvil, og han fikk først en sykepleier til å ta temperaturen min (i øret) og blodprøve (i fingertuppen). Jeg hadde ikke tolk med. Jeg hadde skrevet «min sykdomshistorie» på forhånd og levert den til legen. Det ble ikke behov for noen lang samtale. Han stilte diagnosen: sopp-infeksjon, som han skrev med store bokstaver. (Han hadde kanskje hørt at døve bare kan lese store bokstaver?) Så fikk jeg resept på en salve og på tabletter. Salven skulle smøres på en gang daglig i en uke. Tablettene (antibiotika) skulle inntas morgen, middag, kveld og natt, altså fire tabletter i døgnet.

Dette var altså effektivt, og jeg skulle gjerne dratt på legevakten med ros og takk til den legen, men slikt gjør vi vel ikke…

Spør du etter miraklet? – Hvis du har lest min CI-historie, så husker du kanskje at jeg har skrevet om ørebetennelsen som har plaget meg gjennom nesten hele livet og den store lykken jeg følte da det høyre øret ble tørt for ca. 15 år siden. Det førte til at jeg fikk CI-operasjon på den siden og dermed kom inn i lyd-verdenen igjen. DA spurte jeg legen som opererte meg, Teig på Rikshospitalet, om det var mulig å stoppe ørebetennelsen på mitt venstre øre, og han svarte: «Ja, men det får vi ta i neste omgang.» – Deretter så jeg fram til «neste omgang», for det periodevis rennende øret var ubehagelig, selv om jeg gjennom et langt liv hadde vennet meg til plagsomme ører.

Før jeg rakk å kontakte «min velgjører» dr. Teig igjen, sluttet han på Rikshospitalet. Da jeg tok opp saken med hans etterfølger der, dr. Harris, mente han at dette ikke var noe de kunne prioritere. Han ville ikke engang svare på om de kunne gjøre noe for å stoppe utfloden for godt. Jeg var frustrert. Min pasient-status ble overført til Haukeland i Bergen, hvor jeg gikk til kontroll med øret hvert halvår, for «opprenskning». Der tok jeg opp saken med legen, om jeg kunne bli operert slik at øret ble tørt. Men det førte ikke fram.

For to år siden sluttet øret å renne. Jeg tenkte at det bare var for en stund, så jeg fortalte det ikke til noen. Jeg turde ikke tro at det var varig, så jeg bare gikk og ventet og ventet på at det skulle begynne igjen. Da jeg etter et halvt år kom til kontroll hos legen, sa jeg ikke noe. Det gikk et halvt år til. Da jeg igjen kom til legen, sa jeg: «Nå har øret vært tørt i et år!» – Han undersøkte meg, fiklet lenge inne i øret, og jeg tenkte: «Nå gjør han vel noe som får det til å renne igjen. Kanskje det er en demning som han åpner…» – Da han var ferdig, sa han: «Et mirakel! Øret er tørt og fint.»

Nå har øret vært tørt i to år, etter at det hadde rent en illeluktende gulgrønn væske ut av det i hele 70 år av mitt liv. Et mirakel! Så klart. Nå har jeg endelig to ganske normale ører igjen…

Read More

«Artig» hos lege…

Jeg fikk noe merkelig utslett på innsiden av foten i «ferien» på hytta på Østlandet. Det kom liksom plutselig, uten noen grunn. Det så ut som eksem, men midt oppi var det en blemme. Jeg kunne ikke ta på meg sko, altså måtte jeg gi opp mine joggeturer. På Facebook meldte jeg fra om at «folk» ikke måtte bli bekymret over at jeg var forsvunnet fra min faste rute på veiene.

I slike situasjoner er det interessant hvordan nærmiljøet reagerer. Min kone, som vanligvis har råd for alt, mente at jeg skulle gå til lege, og hun «forbød» meg å stikke hull på blemmen. Min datter mente det samme. Så viste jeg fram foten for min søster, som syntes det var lite å gå til lege med, men som ville hjelpe å finne en lege som ikke var på ferie, så hun ringte litt rundt, med det resultatet at jeg fikk en SMS fra hennes datter, med navn på legen som var tilgjengelig. Men så fikk min kone den ideen at vi kunne spørre på apoteket. Ja, der viste jeg fram foten, med det resultatet at jeg fikk en salve som antakelig ville hjelpe. – Den hjalp ikke.

Det neste var at min niese, leder for Frivilligsentralen i Sør-Odal, en handlekraftig dame, fikk se foten min. Hun gikk til aksjon, hentet en nål, brente den og stakk hull på blemmen, smurte på en salve og satte på plaster. – Heller ikke dette hjalp, og blemmen tok seg opp igjen. Nå stakk jeg hull på den på samme måte, og smurte på Pyrisept-salve. Fremdeles hjalp det ikke. Så bestemte min kone at jeg skulle til lege! Men hvor var det lettest å komme til lege? – Vi studerte «gule sider» i den lokale telefonkatalogen og fant at det er tre lege-sentere på Kongsvinger. Dermed valgte vi ett av disse, og nå hadde vi flaks: Det var åpent! Og det var bare en før oss på venterommet.

I resepsjonen satt det en mann og en dame, begge opptatt i telefonen. Mannen ble først ledig, og det ble min kone (som er flinkest til å munnavlese) som sørget for kommunikasjonen. Det gikk ganske greit, men han smilte av adressen vår: «Paradis, hvor er det?» – Så skulle vi vente, men etter bare noen minutter vinket den samme mannen oss inn på legekontoret. HAN var altså lege. Etter hans utseende tippet jeg at han var fra India.

Straks jeg hadde satt meg, sa han: «Du har CI!» – Ja, det hadde han straks lagt merke til, altså, og han brukte tegn for «CI». Så ville han vite om jeg hørte bra med det, og jeg svarte som vanlig, at jeg f.eks. hører stemmene, men får ikke tak i ordene. Min kone og jeg syntes det var litt merkelig at han var så interessert i dette. Det var jo foten min han skulle se på…

Så sier legen: «Jeg har et barn som har CI, og vi holder på å lære tegnspråk og håndalfabet.» – «Hvor lærer dere det?» – «I Oslo.» – «På Skådalen?» – «Ja.» – «Der gikk jeg på døveskolen.» – «Da var det vel internatskole?» – «Ja.»

Han så endelig på foten min, og så skrev han ut resept. Etterpå fortsatte vi å prate. Hans sønn er 3 år gammel og har tilleggshandikap, så han bare kan bruke den ene hånden, og da er det litt vanskelig for ham å lære tegnspråk, men gutten er blid og snill. – Legen var nysgjerrig etter å få vite mer om meg og min kone, våre yrker, vår døvehistorie, familieliv, bosted. Han var tydeligvis glad for å ha truffet oss, og samtalen gikk riktig bra, selv om han ikke kunne så mange tegn.

Det var vel et fantastisk sammentreff, at vi akkurat skulle komme til en lege med et CI-barn, sikkert den eneste legen på hele Østlandet som har et CI-operert barn…

Read More