Måned: januar 2000

For omtrent tre år siden traff jeg en eldre dame i ferien på Østlandet. Ja, eldre, hm, hun var godt over 75 år, men sprek, blid, og hun forsøkte virkelig å snakke tydelig til meg. Hun hadde både pene tenner og god munn, men jeg klarte likevel ikke å oppfatte hva hun sa. Hun var tydeligvis glad for å treffe meg, og hun ville snakke med meg. Vi traff hverandre hos en niese av meg, og min kjære niese hadde invitert meg for at jeg skulle treffe henne. Så fikk min niese jobb med å «tolke» mellom oss, og både min kone og min søster hjalp til.

Hvem var så denne damen? – Jo, det var en klassekamerat av meg fra den tiden jeg gikk ifolkeskolen, på Sander skole. Jeg hadde gått sammen med henne i halvannet år. Men så mistet jeg hørselen, ble skilt fra mine klassekamerater og kom til døveskolen, hvor jeg fikk nye klassekamerater. Jeg ble konfirmert ett år senere enn mine første klassekamerater, og da jeg nå traff Rakel, var det rundt 65 år siden jeg hadde sett henne. Det ble en sterk opplevelse. Vi snakket sammen om de andre i klassen. Jeg spurte om hun hadde bilde fra konfirmasjonen, og det hadde hun. En tid senere fikk jeg i posten kopi av konfirmasjonsbildet. Det var felles bilde av konfirmanter fra flere skoler, men Rakel hadde skrevet hvor jeg kunne finne de rette.

Jeg har altså to «sett» med klassekamerater: En klasse fra min tid som hørende i 1. og 2. klasse, og en klasse fra døveskolen i Oslo, 3.-8. klasse. Begge klassene ble konfirmert under krigen. Klassen min på Sander skole ble konfirmert i Strøm kirke i 1943, uten meg. Klassen min på Skådalen offentlige skole for døve ble konfirmert i Oslo døvekirke i 1944 av døveprest Conrad Bonnevie-Svendsen, som kort etter måtte flykte til Sverige med sin familie. Han hadde en viktig rolle i den såkalte «illegale» virksomhet og hadde fått varsel om at han snart kunne bli arrestert. Det var viktig å få med seg familien, for det var kjent at når en «motstandsmann» klarte å flykte fra tyskerne, kunne familien bli tatt som gisler.

Vi elevene på døveskolen prøvde jo å følge med i hvordan krigen utviklet seg. Det har jeg skrevet om i boken «Vi som ikke hørte flyalarmen». I klassen vår på døveskolen fikk vi en del informasjon av vår lærerinne. Hun ga oss bl.a. forståelsen av at den tyske rikskansleren Adolf Hitler gjorde akkurat som han ville, uten å ta hensyn til andre menneskers meninger. Han skulle tenke for alle. Den tyske befolkning skulle slippe å tenke. Det var nok at én person tenkte. Resten av befolkningen skulle hjerne-vaskes, så de bare applauderte og fulgte den store Førerens ordre. En voldsom propaganda skulle få alle til å tenke likt, og alle skulle bli villige til å ofre livet for Hitler og hans drøm om å herske alene over hele verden.

En tid før konfirmasjonen dro klassen vår på skoletur til Holmestrand. Det var den eneste klasseturen i løpet av min skoletid. Vi dro til døveskolen i Holmestrand, og der overnattet vi. Skolen der hadde det litt bedre med mat enn vår skole. Skolen i Holmestrand hadde både griser og kaniner, og det ble dyrket grønnsaker på skolens område. Elevene plukket ville bær, og de hjalp bøndene med potethøsten, og fikk poteter o.a. som takk for hjelpen. Det kaltes mat-auk.

Det jeg husker best fra turen, var den talen skolens bestyrer holdt til oss konfirmanter. Han snakket om det å bli konfirmert, om å bli voksen. Når dere våkner morgenen etter konfirmasjonen, så tenker dere: Nå er jeg voksen, nå kan jeg gjøre som jeg vil, nå bestemmer jeg selv. Nå kan jeg ligge så lenge jeg vil. Nå kan jeg slutte å pusse tennene. Nå skal jeg spise bare det jeg har lyst på…

Vi satt stille. Gisle Espolin Johnson var en mester til å snakke slik at vi døve kunne forstå ham. Han hadde et utrolig levende ansikt, og han brukte lett oppfattelige tegn til talen. (Lærerne på Skådalen brukte aldri tegn, så vår lærerinne likte nok ikke dette.)

Etter en «kunst-pause» fortsatte bestyreren omtrent slik: Men ingen mennesker kan gjøre akkurat som de selv vil. Mor og far kan ikke alltid bestemme selv hva de skal gjøre. De kan ikke bare gjøre det de har lyst til. Det kan heller ikke lærerne, ikke engang Kongen – og heller ikke HITLER kan alltid gjøre som han vil!

Dette gjorde veldig inntrykk på oss, iallfall på meg. Riktignok var jeg klar over at de voksne ikke bare kan gjøre som de vil. Alle må følge lover og regler, og ta hensyn til hverandre. Men talen var god, og den kom på et psykologisk viktig tidspunkt, for det var klart at flere fantaserte om hvor fritt de skulle leve etter konfirmasjonen. Det var bra å bli minnet også om små ting, som at vi burde fortsette å pusse tennene selv om vi ble voksne og det ble mer frivillig.

I de mange årene som har gått etter konfirmasjonen har jeg av og til tenkt på denne talen, – og på diktatoren Adolf Hitler. Han gikk det jo ille med til slutt. Det hjalp ikke å indoktrinere menneskene slik at alle tenkte likt og fulgte hans ideer uten å protestere. Det måtte gå galt!

Hvor flinke er du og jeg til å lytte til andre? Er vi interesserte i andres meninger, eller er vi bare interessert i å høre på dem som mener det samme som oss? Oppfordrer vi andre til fritt å komme fram med sine meninger, forslag, ideer? Eller er vi små kopier av Adolf Hitler, opptatt av å påvirke andre til å ha samme meninger som vi selv har? Bruker vi vår makt over andre til å få oppfylt våre egne ønsker, uten hensyn til hva som er best for andre og for fellesskapet? Da er vi kanskje ikke så mye annerledes enn Hitler, selv om vi ikke driver en militær krig…

Demokrati er et vakkert ord. Grunnlaget for demokrati er fri menings-brytning mellom personer som har ulike meninger. I Norge er vi så heldige at vi har ytrings-frihet. Men den friheten fungerer dessverre ikke så godt overalt i landet vårt. Noen bestemmer hvem som skal få si sin mening på TV. Noen bestemmer hva vi skal få lese. Redaktører har en papirkurv, som de kan bruke når det kommer innlegg som de ikke liker. Noen får ikke adgang til talerstolene, eller de blir stoppet og fratatt ordet, og noen blir aldri valgt som representanter der viktige saker skal avgjøres. Da er det spørsmål om hvor lenge det kan gå før det går riktig galt.

Jeg var på to julekonserter før denne julen ble ringt inn. Begge konsertene ble avsluttet med den vakre julesalmen: Deilig er jorden… Dette er visst blitt den mest populære julesalmen vår. Den er kraftfull, varm, alvorlig. Den har en sterk appell: Fred over jorden! Og den åpner altså med: Deilig er jorden…

Bergens Tidende («Vestlandets stor-avis») hadde på selve julaften en stor artikkel nettopp med denne overskriften, Deilig er jorden… og under var det et stort nærbilde av en gammel kvinne som gråt i fortvilelse over et omkommet barnebarn. Det var etter et voldsomt jordskjelv i Kina.

Kina er veldig langt borte. Vi har ikke slike jordskjelv i Norge. Likevel er det mange som gråter av fortvilelse også her, og som har vanskelig for å være med på å synge om at jorden – vår jordklode – er deilig. Det er kanskje helst de som er vellykkede, de som har vært heldige i livet, som har lyst til å synge med overbevisning og kraft: DEILIG er jorden…

Og fred… Det har vel aldri vært mer ufred i verden enn nå. Likevel synger folk som vanlig i julen:Fred på jord, fryd på jord… Det var sikkert norske soldater i Afghanistan som sang «Glade jul…» med dette verset. Hva tenkte de på, hvis de tenkte over hva de sang? Ble ordene sittende fast i halsen på noen av dem? Nordmenn med militære oppgaver utenfor Norge blir kalt freds-bevarende styrker, men det er ikke fred der, så det uttrykket blir vel noe meningsløst.

Jeg har mottatt så mange gode hilsener i anledning julen. Mange skriver mer enn «God jul og godt nytt år!» Noen gir uttrykk for ønsket eller håpet om et nytt år med fred i verden. Under den tyske okkupasjonen 1940-45 var det sterke ønsker om fred når jule- og nyttårs-ønsker ble utvekslet. De fleste her i landet ønsket fred på den måten at Tyskland skulle kapitulere, men det var også noen tusen nordmenn som ønsket fred ved at Tyskland skulle seire og Norge bli en del av «det stor-tyske riket». – Vi vet hvordan det gikk. Som det heter i en populær sang etter krigen: «Tyskerne tapte og verden fikk fred…» – Men ble det fred, i hele verden? Varig fred? – I dag er det iallfall krig i mange land, og det er ikke så mange land hvor folk virkelig kan leve i fred og trygghet. Vi merker det bl.a. ved at flyktninger fra et stort antall land kommer hit.

Ja, gode julehilsener… Som nygift satte jeg opp en liste over hvem jeg skulle sende julekort til. Den listen er blitt oppdatert mange ganger gjennom årene. Mange har falt bort av naturlige årsaker, etter dødsfall. Mange slektninger. Mange døve venner. En del hørende venner. Nye er kommet til. Noen er de samme fremdeles som da jeg var nygift, men de er etter hvert blitt få. Og nå har mange gått over til å sende sine julehilsener som SMS eller e-post. Det er moderne! – men det føles nok noe mindre personlig.

I mange år, siden 1960, har jeg fått årets første julekort fra Bertel Bønnelykke i Kongens Lyngby, København. Vi ble venner da vi begge var ledere ved Døves nordiske ungdomsleir i Herning det året. Både han og hans kone var døvelærere, hørende. Og senere har det alltid kommet julekort fra dem, aldri senere enn første uke i desember. Først var det fra Ritha og Bertel. Så ble Bertel enkemann. Han var først døvelærer, så ble han døvekonsulent, og til slutt ble han døveprest (uten presteutdannelse). Egentlig het han Bønnelykke-Hansen, men som prest ble han bare Bønnelykke, og intet navn kunne vel passe bedre for en prest! Han var forresten en stor Norges-venn. Ingen kunne synge «Ja, vi elsker…» med større innlevelse enn han. Det var «JA! vi ELSKER!!!…» Det var ved å se på ham at jeg ble riktig klar over hvor fin og sterk vår nasjonalsang er.

I år gikk både første og annen uke i desember uten julehilsen fra Bønnelykke. Min kone og jeg snakket om det. Vi mente at han enten måtte være blitt senil eller avgått ved døden. Vi ventet at julebrevet vårt skulle komme i retur med en påskrift. Men på selve julekvelden kom brev med hans kjente håndskrift. Brevet begynte med «Kære gode venner» og sluttet med «De kærligste hilsener» fra den 84 år gamle københavneren. Og så ble det en normal jul.

Men nyhetene på TV i julen har absolutt ikke gitt assosiasjoner om «fred på jord, fryd på jord» eller gitt seerne lyst til å synge «DEILIG er jorden». Min kone sier det slik: «Det er ikke jorden det er noe galt med, men menneskene.» Det kan se ut som om det er lettere å forandre jorden til det verre, enn å forandre menneskene til det bedre. Men håpet må vi ikke miste. Kanskje vi ved neste årsskifte vil ha grunn til å se lysere på framtiden. Kanskje vi i løpet av 2009 vil oppnå en global forbedring. Vi må iallfall ikke miste håpet, for det er det verste som kan skje.00

Hvis du har lest Ibsens «Peer Gynt», så husker du kanskje at Peer blir lokket inn i Dovregubbens hall, og at han kommer i en vanskelig situasjon der, som han prøver å redde seg ut av. Han får noen spørsmål som han må svare på. Et spørsmål Dovregubben stiller ham er: «Hva er forskjellen mellom troll og mann?» – Peer har ikke noe godt svar. Han tenker også på å innynde seg hos trollene, så han sier: «Det er ingen forskjell, såvidt jeg ser…». Den klokere Dovregubben gir da selv «det riktige» svaret:
Der ute, under det skinnende hvelv, mellom menn det heter: «Mann, vær deg selv!» – Her inne hos oss, mellom trollenes flokk, det heter: «Troll, vær deg selv – nok!»

 

Dette er altså Dovregubbens «definisjon». Mellom oss mennesker skal det være riktig og skikk og bruk at vi er oss selv. Vi skal være ekte. Vi skal ikke lure hverandre ved å framstille oss som noe annet enn hva vi er. Vi skal ikke «spille». Motsetningen til oss er trollene. De står fritt til å gjøre som det passer dem selv i enhver situasjon. De behøver ikke ta hensyn til andre enn seg selv. De er jo bare troll, og de blir aldri noe annet enn troll. De kan jukse, lure hverandre, late som. De har ingen hemninger.

 

Men er vi oss selv? Hvor langt er vi oss selv? Tør vi være oss selv? Vil vi være oss selv? Synes vi at vi er så OK, at det går an å vise oss fram overfor andre akkurat slik vi er? Eller har vi tilpasset oss så mye til andre at vi er blitt «kunstige», kanskje for å oppnå fordeler. Lurer vi hverandre fordi vi kan tjene på det? Hvor mye blir det igjen av ektheten vår til slutt?

 

Noen kan sikkert gjennomskue oss hvis vi «seiler under falskt flagg». Der ligger et stort risikomoment. Det hender at folk som har kjent en person lenge, kan si: «Han er ikke seg selv lenger!» Det skaper bekymring. En annen kommentar kan være: «Han trenger å finne tilbake til seg selv!» (Kanskje han bør gå til psykolog eller psykiater?)

 

Er du en av dem som en god venn har oppfordret til å være deg selv? – Jeg synes det er vondt, og dumt, at så mange mennesker ikke vil være seg selv. De later som om de er noe annet enn hva de virkelig er. For eksempel er det ganske mange som «spiller døve». De må liksom vise hvor flinke de er med tegnspråk, flinkere enn de døve selv. Blant disse «skuespillerne» er det både normalt-hørende, tunghørte og døvblitte. De snakker «døvt», ofte bare ved å bruke en annen (og nokså tilfeldig) syntaks sammen med geberder fra tegnspråket. Det kan se ut som om de tror at bare de roter med norske ord, så snakker de «som døve». De bruker ikke sitt morsmål sammen med døve, for de vil vise hvor flinke de er til å mestre et annet språk. Stort sett blir det til at de knoter. Det blir en blanding av dårlig norsk og dårlig tegnspråk. De skjønner ikke at de egentlig misbruker begge språkene og forsøpler språkmiljøet. Men vanligvis er døve snille og sier at de er flinke. Kritikk fra døves side holdes internt og kommer ikke fram til rette vedkommende. Dette har utartet de senere årene. Jeg må si at jeg trives dårlig i slikt selskap.

 

Det er merkelig at så mange mennesker ikke vil være seg selv når de kommer ut blant folk. Mange med norsk som morsmål og som vet at norsk også er mitt morsmål kommer og snakker til meg på et slags «døvespråk». Det blir jo bare dumt. Det naturlige er at personer som behersker norsk og har tilegnet seg et godt forråd med tegn, snakker sammen på norsk, med tegn-støtte (TSS, eller NMT, som det også kalles: Norsk med tegnstøtte). Hvorfor gjør de det ikke? Også så godt som alle døve tegnspråkbrukere forstår slik kommunikasjkonsmetode, og bedre enn om man knoter på et «døvespråk». Så hvorfor gå og spille noe annet enn det man er, noe som egentlig gjør det vanskeligere for begge parter? Av og til kan det se ut som om disse menneskene er personlighets-spaltet, schizofrene, eller iallfall på grensen til å bli det.

 

Peer Gynt var stadig opptatt av at han skulle være seg selv, på godt og vondt. Han tenkte til og med ut en gravskrift, en tekst han ville ha på sin grav: «Her hviler Peer Gynt under stjernenes hvelv, han var så helt (og forbannet) seg selv!»

 

Det «(og forbannet)» høres jo litt tvilsomt ut, men Peer var vel litt annerledes enn oss… Jeg husker en gang for mange år siden. Jeg hadde hatt en krangel med konsulenten for døvblinde, Ragnhild Hjelmtvedt Osmundsen. Etter at vi hadde roet oss litt, beklaget jeg at jeg hadde vært hissig, og jeg spurte:

– Synes du at jeg bør jobbe med å forandre meg, så det blir lettere å diskutere med meg?

– Nei, du må for all del fortsette å være deg selv, slik du er! – svarte hun.

 

Ragnhild, som senere har bygget opp og vært en dyktig leder for Rådgivningskontoret for hørselshemmede i Oslo, har i alle år vært en klok og god venn, selv om vi ikke har hatt så mye kontakt. Jeg har i alle mine voksne år vært så heldig å ha gode og kloke venner, som jeg har hatt – og har – full tillit til, mennesker som kan være seg selv overfor meg, og som jeg trygt kan være meg selv overfor. Det er mye av årsaken til at jeg kan si at jeg har det bra

Det sies at ”alle nordmenn går omkring med en dikter i magen”. Svært mange prøver seg også,
og mislykkes. Det er ikke mange som kommer så langt at de kan ”leve av sin penn”.Jeg har skrevet sanger til ulike anledninger, men det er ikke noe å skryte av. Som ung skrev jeg også noen prologer, hvorav noen har stått på trykk i Døves Tidsskrift. Når jeg ser på dem i dag,
blir jeg litt flau. Jeg skulle ønske at jeg hadde vært mer selvkritisk da jeg var ung.

 

En av våre kjente diktere har sagt:
Å dikte, det er å holde
dommedag over seg selv.

 

Det kan jeg forstå i dag. Hvis jeg skal bli bedømt etter sanger og prologer som jeg skrev i min ungdom, vil det bli pinlig for meg. Det beste man kan si, er at jeg var en brukbar rim-smed.
I de siste 40 årene har jeg heldigvis sagt konsekvent nei til å ”dikte”.

 

I sommer falt jeg likevel for fristelsen til å delta i en limerick- konkurranse i lokalavisen ”Glåmdalen”, som dekker distriktet hvor jeg har mine røtter, i Sør-Hedmark, nær grensen til Akershus.
Det var noen krav som måtte oppfylles i tillegg til de spesielle limerick-reglene. Innholdet måtte være knyttet til distriktet, med stedsnavn, og gjerne noe dialekt, og selvfølgelig måtte det være
et litt artig poeng. Jeg sendte inn tre bidrag, men ingen av dem ble trykt i avisen. Deltakelsen var overveldende, og minst hundre bidrag ble trykt, men ingen av mine, til tross for at jeg syntes de var ganske gode og oppfylte kravene. Jeg la imidlertid merke til at redaksjonen hadde en forkjærlighet for vulgære/sex-pregede bidrag. Det ene bidrager mitt ble kanskje forkastet fordi det inneholdt noen spark til redaktøren i forbindelse med en politisk sak. Et annet hadde et noe diffust poeng, som redaksjonen kanskje ikke oppfattet. Men det tredje synes jeg burde fått plass:

 

Ein magasjuk Nes-bu fækk drøfta
med følk på kafeen på Kløfta
om det var noe do
langsmed riksvæg to,
mæn på hemvægen gjord’n i grøfta!

 

Det var såpass ”ufint” at det burde få folk til å glise, men det kom ikke på trykk. Kanskje var det fordi jeg er bosatt utenfor distriktet. Det er en svært typisk lokalavis. Det er også mulig at det var for dårlig sammenlignet med de andre bidragene…

 

Jeg får bare akseptere at jeg er en mislykket dikter, og holde meg til det jeg kan best, slik som i visen om Ola Gill, han som hadde et eget håndlag med sild og klarte seg veldig bra så lenge han drev med å selge sild. Men så fikk han store tanker om seg selv. Når det gikk så bra med sildesalg, så tenkte han at det ville gå like godt for ham i alle geskjefter. Han prøvde seg med mye annet, og mislyktes med alt. Og slik er det vel med mange av oss som ikke finner seg til rette i arbeidslivet, at:

noen vil ikke hva de kan
og kan ikke hva de vil

Mot min vilje blir jeg sittende ved siden av en ung dame ved en middag på det flotte Døvesenteret
på Dvergsnestangen utenfor Kristiansand. Jeg har bedt henne bytte plass, slik at jeg kan få min ” gamlekjæreste” på den plassen, men damen er sta. Hun vil sitte ved siden av meg, og jeg må gi meg. Egentlig bør jeg jo være smigret. Selvfølgelig liker jeg å sitte ved siden av en ung dame.

 

– Du og jeg har mange felles interesser, sier den unge damen. – Hun mener altså at hun kjenner
meg godt. – En av våre felles interesser er historie, sier hun, og hun forteller som eksempel at hun kjøpte min siste bok dagen før, like før festen, og så leste hun halve boken om natten, etter jubileumsfesten. Hun hadde lagt seg sent etter midnatt, og hadde tenkt å bare se på et par sider, men så leste hun altså halve boken, nesten 100 sider, hele historien om Christianssands Døvstummeinstitut, før hun sovnet!
Det høres utrolig. En ung døv dame med så voldsom leselyst at en historiebok kan holde henne våken flere timer utover natten, etter en fest… Jeg har aldri hørt maken.

 

– Og så har vi språk som felles interesse, fortsetter damen, og vi begynner å diskutere betydningen av at døve barn tilegner seg et godt norsk språk. Det er noe av det vanskeligste for våre lærere,
og det de oftest mislykkes med. Hun arbeider med døve/tunghørte småbarn i Kristiansand, så hun har innflytelse på barnas språkutvikling og språkforståelse. Det siste blir et langt diskusjonsemne.
Vi er enige om at det i slik sammenheng er viktig å bruke riktige tegn til ordene. Lenge blir vi sittende og diskutere ordet synd, og tegn for det. Hun har klar forståelse for de ulike betydningene av ordet og dermed behovet for ulike tegn for at barna skal få den rette forståelsen.
Jeg blir imponert. Hun har tydeligvis fått sitt gode språkgrunnlag som integrert i hjembyen, i ”hørselsklasse”, ikke på døveskole. (Men hun har gått to år på døveskole, fordi hørselsklassen manglet ungdomstrinn.)

 

Ja, synd og synd… Den gangen jeg var leder for tegnspråkutvalget i Norges Døveforbund var
jeg bl.a. med på et nordisk døveprestmøte i Jyväskylä i Finland, hvor jeg holdt foredrag om
”kirke-tegn”. Tegnspråkutvalget var svært opptatt av menings-bærende tegn, ikke minst i kirken,
for at gudstjenesten kunne bli godt forståelig for en menighet som ikke er så sterk i norsk.
Det var ikke tegnspråk vi ønsket i kirken, men gode tegn til ordene. Døveprestene skulle bidra til
å videreføre døveskolenes arbeid med å styrke de døve i det norske språket, noe som er så viktig for at døve skal bli trygge og mest mulig selvstendige i vårt samfunn.
– Ulike tegn for synd var ett av eksemplene jeg tok opp etter å ha diskutert det i tegnspråkutvalget.

 

Daværende hovedprest Dueland syntes emnet kirke-tegn var så viktig at han fikk ordnet med et heldags møte mellom tegnspråkutvalget og de norske døveprestene, i Oslo. Der var igjen synd et diskusjons-emne. To av prestene, Wetlesen og Skollerud, brukte som tegn: klohånd som river
fra hjertet mot midten av brystet. Det var altså i betydningen ”synd mot Gud”.
De plasserte dermed synden i hjertet, som noe som river oss i hjertet (eller som iallfall bør gjøre det). Et sterkt, symbolsk tegn!

 

– De andre prestene brukte samme tegn som for ”slem” og ”fy”, og plasserte altså synden på pekefingrene: Høyre pekefinger som slår ned/utover venstre pekefinger – et temmelig meningsløst, intetsigende tegn. – Hele prestekollegiet enedes om at tegnet som tegnspråkutvalget støttet, tegnet for å rive i hjertet, skulle brukes av alle, for synd mot Gud er noe langt mer enn ”slem” og ”fy”. – Dessverre har man i dag igjen redusert synds-begrepet til det konvensjonelle ”fy” på tegnspråket.
En kan si at det ufarliggjør det å synde (mot Gud).

 

Jeg har fundert over at det akkurat var Wetlesen og Skollerud som hadde de gode, meningsbærende tegnene. De to hadde døve foreldre! Kanskje opplevelsen av å ha vokst opp med døve foreldre og i nær kontakt med døvemiljøet hadde skapt spesiell forståelse hos dem for viktigheten av å bruke gode, ”logiske” tegn til ordene. I miljøet brukes det jo så mange meningsløse, forvirrende tegn,
som skyldes dårlig språkforståelse og liten respekt for det fundamentale i tegnspråket. I dag har vi dessverre ikke slike typer som Wetlesen og Skollerud, eller forbundssekretær Breiteig i Norges Døveforbund, som også var sønn av døve foreldre. Vi mangler sterke personligheter som kan være gode forbilder.

 

Den unge døve damen ved min side i Kristiansand har en gledelig god forståelse for å bruke gode tegn. Vi diskuterer ulike betydninger av ordet synd. Om det å synes synd på. Der passer det med
et tegn for ”stakkars”. Når vi snakker om noe leit som har hendt og sier at ” det var synd”, så kan det passe med tegn for ”tåre” (sørgelig). Det samme kan vi bruke, men med et helt annet ansiktsuttrykk, når vi sier ” så synd” på fleip.

 

Det er dessverre sjelden å finne slik språkforståelse (og tegnforståelse) i miljøet vårt som hos
denne unge Kristiansand-damen. Hun kan så absolutt være med på å heve nivået.

 

Men så sier hun: – Jeg er ikke så mye sammen med andre døve…
Så synd! tenker jeg, for da bidrar hun jo likevel ikke så mye til å heve nivået… Men ville hun sitte ved siden av meg for å diskutere med en meningsfelle , som det kanskje ikke er så mange av???

 

Hun er iallfall et godt forbilde for de barna hun arbeider med…

Jeg skal til styremøte i Venneforeningen for døvemuseet i Trondheim. Litt tidlig opp denne morgenen. Jeg tar på meg CI-apparatet når jeg skal lage frokost. Da hører jeg en ringelyd. Hva er det? Det er ikke innbrudds-alarmen, ikke dørklokken, ikke telefonen, ikke røykvarsleren, – eller er det den? Det er en intens ringelyd. Jeg går litt rundt, lyden blir sterkere ved soverommet, og DER er det. Jeg har ikke slått av vekkeklokken ordentlig! – Egentlig visste jeg ikke at den har lyd. Jeg trodde at det bare var virbratoren under puten som virket. Jeg har jo ikke CI på meg om natten…

 

Stresskofferten må jeg ha med. Den står klar ved utgangsdøren. Men plutselig tenker jeg: Har jeg noe der som min kone trenger hvis flyet styrter? Og så tar jeg ut en mappe med viktige personlige papirer og legger den fra meg. Det pleier jeg aldri å gjøre, men i dag gjør jeg det.

 

På flyet får jeg en blid dame ved siden av meg, og hun begynner å snakke. Jeg skynder meg å si at ”Unnskyld, jeg hører ikke…” og så får jeg fred. Et øyeblikk etter angrer jeg. Hvorfor ikke prøve å snakke litt med henne? – Men jeg velger å lese avisen.

 

I Trondheim er det møkkavær. Jeg går av flybussen i høyde med Waisenhuset, den gamle trebygningen som jeg er så glad i, der Andreas Chr. Møller underviste de første døve norske elevene. Og det er kort vei til Rødbygget med spøkelser og døvemuseum. Der er det fullt av døve på lørdags-kafé. I garderoben er det noen tolkestudenter som ikke kan lese. De bruker herretoalettet, så jeg må gjøre dem oppmerksom på at det står DAMER på døren ved siden av. Jeg sier: ”Dere burde lære å lese før dere begynner på tolkeutdanningen!” – Men de oppfatter visst ikke poenget, for en av dem svarer meg: ”Jeg har gått bare et halvt år på tolkestudiet.”

 

Så er det møte oppe i 2. etasje. Jeg ser at den unge damen på min høyre side har noe bak øret. ”Hva har du bak øret?” spør jeg. Og så viser det seg at hun har CI, som meg, men siste modell. Randi har hatt CI i to år, men hun står ikke på listen over CI-brukere på cipaa.net…

 

Ett av temaene vi diskuterer er om vi skal ha noe kulturprogram i forbindelse med årsmøtet i april. Det blir nevnt skuespillet som Trondheim viste ved kulturdagene i Bodø, om spøkelsene i Rødbygget. Jeg sier: ”Jeg så det, men jeg må innrømme at jeg forsto nesten ingenting.”

 

Når møtet er hevet, stikker jeg av for å være sikker på å nå flybussen. De andre blir sittende.
Med stresskofferten i hånden begynner jeg å lete etter utgangsdøren, men finner den ikke.
Jeg prøver noen dører, men de er låst. En dør går opp, og for at den ikke skal smekke igjen mens jeg leter etter en annen utgang, setter jeg kofferten innenfor, slik at døren står på gløtt.
Så går jeg tilbake, og endelig finner jeg utgangsdøren. Så går jeg for å hente kofferten, men den er borte. Jeg leter og leter. Jeg tilkaller de andre. De hjelper meg å lete, men kofferten er og blir forsvunnet. Jeg må gi opp og skynde meg til flybussen.

 

På Værnes forklarer jeg at jeg har mistet flybilletten, men fordi jeg har kjøpt med visakortet på nettet, er det ikke noe problem. Jeg reiser på visakortet. Heldigvis hadde jeg ikke nøklene i kofferten. Men jeg er i elendig humør når jeg kommer hjem uten mitt trofaste reisefølge, stresskofferten. Jeg har flere viktige ting i den, til og med kodebrikken til nettbanken!

 

Om kvelden sender jeg e-post til Hanna, Heidi og Odd Morten. Jeg ber dem være så snille å gå i Rødbygget mandag morgen og spørre alle som jobber der. Kofferten min er svart, og den har en stor logo for Norsk Sykepleierforbund på siden…

 

Mandag formiddag får jeg en SMS fra Hanna. Kofferten er funnet. Den sto i dørsprekken akkurat der hvor jeg hadde satt den! Men lørdag hadde jeg og fem personer gått fram og tilbake flere ganger samme sted uten å finne den.

 

Nå er det helt sikkert at det er spøkelser i Rødbygget!!!

Av og til tenker jeg at jeg har lyst til å skrive en trilogi, altså tre bøker, en bok for hvert av mine tre liv: 1. Mitt liv som hørende. 2. Mitt liv som døv. 3. Mitt liv som CI-bruker. Jeg har egentlig begynt på den første boken, og den tredje boken er på en måte nesten ferdig, med de mange kapitlene jeg har skrevet som min CI-historie, og som mange har lest. Jeg har fått mange oppfordringer om å utgi den i bokform, men det blir neppe noe av.

 

I går (når jeg skriver dette, var det i går) var jeg i fødselsdagsselskap hos en niese. Der var også Rakel, som jeg gikk i klasse med på folkeskolen før krigen, altså den gangen jeg var en normal, hørende gutt. Det ble en hjertelig klem, og hun forsøkte å snakke tydelig til meg. Hun hadde pene tenner også, men jeg oppfattet ingen ting av hva hun sa. Jeg måtte ha hjelp. Min kone, min søster og min niese hjalp til. Vi mimret om klassekameratene våre fra 1. og 2. klasse på Sander skole, den gangen jeg altså var en hørende bondegutt og Rakel var ei blid jente som jeg husker best fordi hun var skjeløyd. Kanskje hun ble ertet for det. (Ordet mobbing var ikke oppfunnet.)

 

Hvem lever og hvem er døde av våre klassekamerater fra før krigen? – Det merkelige er at jeg som er døv og bor i Bergen vet mye mer om hvordan det har gått med våre (hørende) klassekamerater enn Rakel som bor i nabokommunen og som burde hatt mye lettere for å følge med. Jeg gikk bare halvannet år sammen med dem før jeg ble døv og måtte flytte over til døveskolen. Rakel ble konfirmert sammen med dem, mens jeg ble konfirmert ett år senere (i Oslo) fordi døveskolen var 8-årig, folkeskolen 7-årig.
– Å, er Ingeborg død? – Rakel er overrasket. Og Arne, Oddveig og Kåre! – Annie, Oskar og Marit lever helt sikkert, sier jeg. Andre er jeg usikker på. Men det er så rart at jeg vet mye mer enn henne om disse hørende som ble konfirmert sammen med henne.

 

Jeg gikk til skolen sammen med tvilling-jentene på nabogården. På skolen delte jeg pult med Oskar, som liksom ble min beste kamerat. Han ble gift med den ene av tvillingene, og nå er han enkemann.
Ja, så gikk det slik at jeg også traff Oskar denne sommeren, og den gjenlevende tvillingen, Marit, i en begravelse. Det var Marits bror og Oskars svoger, min tremenning Bjarne som var død og ble begravet på Vestre gravlund i Oslo. Jeg var så heldig å få tolk, så jeg fikk snakket med mange slektninger i begravelsen.

 

Det var artig å treffe dem. Marit var den første jenta jeg kysset! Da var jeg 9 år og hun 8, og det skjedde spontant og ”i full offentlighet” på gårdsplassen hjemme. Min far så det, og da ble jeg flau. Jeg husker det godt, men Marit husker det vel ikke. Jeg lekte mye sammen med tvillingene den gangen. De var så like. Noen mente at jeg var den eneste som kunne se forskjell på dem. Men da jeg mistet hørselen og kom på døveskolen, mistet jeg kontakten med dem. Det ble ingen ”oppfølging” av mitt første kyss… Marit er gift for annen gang. – Og Oskar, han var min nærmeste kamerat. Da jeg kom hjem etter et langt sykehusopphold og var blitt døv, kom han på besøk. Men vi kunne ikke snakke sammen, så etter en liten stund syklet han sin vei, og han kom aldri igjen. Nå er han enkemann og går med stokk. Jeg snakker litt med ham gjennom tolken. Oskar har en sønn som er blitt en stor finansmann i Geneve, omtalt på førstesiden i Dagens Næringsliv minst en gang.
– Så underlig at denne tremenningen min skulle dø akkurat på et tidspunkt som førte til at jeg traff to gamle klassekamerater fra ”mitt første liv”!

 

I dag har min kone og jeg vært på spasertur. På veien traff vi et annet par som gikk spasertur motsatt vei, Oddvar og hans kone. Oddvar var med i en liten gjeng gutter, som også jeg var med i når jeg var hjemme på ferie i skoletiden. Vi spilte fotball sammen og gikk en del på skiturer, men jeg prøvde aldri å snakke med ham. Det var for vanskelig. – Oddvar har senere drevet stort med potetdyrking og levert til Maarud, til potetgull.

 

Vi stopper i et lite veikryss. Her var det i min barndom en liten slette, hvor tatere pleide å slå opp telt og overnatte. Jeg husker ei lita taterjente som gikk omkring på gårdene og tigget penger. Det vil si: Hun sang, og så ville hun ha betaling for sangen. Det var en liten, enkel sang:

 

Å gifte seg er til inga nytte,
å komme bort i ei fattig hytte,
der det er filler og tomme fat
og onga skriker og vil ha mat,
og onga skriker og vil ha mat.

 

Merkelig at jeg husker den taterjentas sang etter over 70 år. – Mor ga henne 10 øre. Hun kunne få mye sukkertøy for de pengene i butikken – hos landhandleren, men det var sikkert faren som hadde sendt henne ut for å ”tjene” penger.

Vi får flere og flere ”dager” som skal feires eller markeres. I år fikk jeg program for ”Logopediens dag”, som skulle markeres på Statped Vest i Bergen to dager før den internasjonale kvinnedagen. Det var et program som appellerte til min nysgjerrighet. Jeg avtalte at jeg skulle ha en stand der,
og jeg bestilte NMT-tolk for å kunne følge to av foredragene.

 

Det er altså Statped Vests avdeling for logopedi som står for arrangementet på kurssenteret på Paradis (Eikelund kompetansesenter). I det største kursrommet finner jeg et bord som er merket Bergen Døvesenter. Det er greit, for jeg har med meg brosjyrer med informasjon om senteret, men jeg har også mye annet, så jeg får et ekstra bord. Siri Grieg, mangeårig logoped på Hunstad skole, er full av godvilje, og det er hun som styrer det meste her.

 

Det er mange utstillere. Min er veldig blandet. Jeg presenterer Norsk Døvehistorisk Selskap,
CI-utvalget og likemanns-virksomheten i HLF, ”Startpakken” for CI-opererte, som er produsert på Briskeby, Barnas tegn-ordbok med Sigrid Holms festlige illustrasjoner, og det er anledning til å
kjøpe ”krigs-boken” min. På min høyre side er det en dame med stand om stamming.
På min venstre side har jeg Cochleaklubben, den landsomfattende foreningen av foreldre til CI-opererte barn, og bortenfor ham sitter min kompis i CI-utvalget Otto Øksnes med materiell for Bergen Hørselslag.

 

– Vet du om noen døve som stammer? – spør jeg damen på min høyre side.
– Nei. – Hun rister ettertenksomt på hodet.
– Men døve kan jo stamme på tegnspråket, sier jeg. Og jeg demonstrerer med noen stakkato tegn. Hun ser overrasket på meg, og når Siri akkurat kommer forbi, tar damen opp dette temaet med henne. Siri mener at jo, det er mulig.

 

Jeg tenker tilbake på en gang døveprosten holdt gudstjeneste i Bergen. Det må ha vært i julen,
for han sang den julesangen hvor et vers begynner slik:

Engler små, som på Guds bud
synger julen inn og ut,
synger søtt hvor vi kun stammer…
og til ”stammer” brukte han tegn som om fingrene floket seg sammen. Det skulle altså være å stamme på døves måte, eller på denne måten ville døveprosten få de uvitende i menigheten til å forstå hva det er å stamme. – Jaja, det er ikke akkurat min stil…

 

Så tar jeg kontakt med mannen på min venstre side, som viser seg å være selve lederen i Cochleaklubben. Vi har så vidt vært i kontakt på e-post. Han forteller at han har lest min CI-historie på nettet. Det går litt tregt å snakke med ham, for han kan bare 5-10 tegn. Han har en 5 år gammel sønn med CI. De bruker ikke tegnspråk og heller ikke NMT (norsk med tegnstøtte). Gutten går i normal barnehage/førskole på hjemstedet. Det går fint!

– Men når han skal begynne på skolen, hva da?
– Han skal gå i hjemmeskolen, Smørås skole, som ligger bare 200 m fra der vi bor.

Mannen virker så trygg på at det skal gå bra med sønnen at jeg bare ønsker ham lykke til.
Jeg er jo selv ivrig tilhenger av at CI-barn skal få norsk som morsmål, og det får de ikke i en såkalt to-språklig skole basert på tegnspråk-filosofi.

 

Siri holder foredrag om Auditory Verbal Therapy. Et talebasert veiledningsprogram for foreldre til små barn med CI (AVT). Noen av prinsippene er å hjelpe barnet til å bruke hørselen som den primære sansen for å utvikle talespråk uten fokus på tegnspråk eller munnavlesning. Lytting og talespråk skal være en naturlig del av barnets liv. Hjelpe barnet til å kunne justere egen tale ved bruk av hørselen. Osv. Det blir også vist videoopptak av treningssituasjon.
– Dette er det mest gledelige foredraget jeg har hørt på lenge. Nå har kanskje kompetansesentrene våre endelig forstått hvilke muligheter CI gir og har tatt konsekvensen av det.
Med AVT går våre barn en lysere framtid i møte, der de kan komme til å fungere slik det er naturlig for norske nordmenn i Norge, føle seg skikkelig hjemme i det norske språket og i den norske kulturen, likeverdige med hørende!

 

Det er vel typisk at jeg er den eneste døve som viser interesse for dette arrangementet. Døve vil jo dessverre bare høre om tegnspråk og døvekultur. Jeg ser heller ingen lærere fra Hunstad skole, ingen fra døvekirken, ingen fra styret i Bergen Døvesenter, ingen fra Døves Media. – Det er vel ikke dette folk vil se og høre…

Jeg er kjent for mine joggeturer, ikke bare i området Paradis-Fantoft-Storetveit i Bergen, men også i Sør-Odal. Før kalte jeg det løpeturer, men etter at noen har mobbet meg for ikke å løpe fort nok, kaller jeg det nå joggeturer eller bare trimturer. Men jeg prøver iallfall å få bena med meg så fort det går an mens jeg samtidig må økonomisere med kreftene så jeg kommer i mål. Vanligvis bruker jeg shorts og T-skjorte når det er minst 13 grader, og da løper jeg kippskodd. Det er et lite brukt ord, som betyr bare føtter i skoene, altså uten sokker/strømper. Min kone har bestemt at jeg ikke får løpe andre dager enn mandag, onsdag og fredag.

 

Jeg har ikke på meg CI-apparatet når jeg tar disse turene, for det er ikke bra at det blir vått av svette eller regn. Altså er jeg fullstendig døv når jeg jogger. Der hvor det ikke er fortau, løper jeg ute på kanten på venstre side av veien. Der hvor det er asfaltert vei, kalles dette vei-skulderen. En tverrvei i Sør-Odal er så smal at jeg for hver 50 m kaster et blikk bakover for å se om det kommer en bil.

 

Min vanlige løype i Sør-Odal bruker jeg noe over en time på, og to steder må jeg løpe over jernbanelinjen ( linna, som vi sier der) på Kongsvingerbanen. Det første stedet er en helt åpen overgang – usikret plan-overgang, som det heter – med skiltet: ” Stopp! Se og lytt etter tog!” – Jeg kan bare delvis oppfylle det kravet, for hørselen min ligger igjen på hytta, og jeg vil ikke stoppe, for da kommer jeg ut av løps-rytmen. Men hver gang jeg ser skiltet, tenker jeg: Hvorfor skal man både se og lytte? Det er lang rett jernbanelinje i begge retninger, så det er nok å bruke synet. Men hvis det er så tett tåke at man ikke kan se toget, da er det nok viktig å høre… Og kanskje NSB ikke har andre skilt…

 

Den andre overgangen er nær stasjonen og har både varsellys og halv-bommer. Slike halvbommer er litt skumle, for de frister noen til å slalåm-sykle eller -løpe over, og det er jo risikabelt, for de fleste togene stopper ikke på stasjonen, men dundrer forbi i full fart.

 

I min barndom, som hørende, gikk jeg av og til på linna . Mange brukte den som snarvei, og da var det nødvendig å lytte etter tog, i tilfelle det kom bakfra. Den gangen var det damp-lokomotiv, som bråkte sterkere enn dagens elektriske tog. Jeg gikk på svillene. Der hvor skinnene var skjøtet, lå svillene svært nær hverandre, så jeg kom inn i en fast takt: Mange lange skritt, og så et kort, lange skritt og så et kort…

 

Når jeg nå er på mine joggeturer, prøver jeg også å komme inn i en fast takt/rytme. Mange hørende løper med rytmisk musikk i ørene. Det kan ikke jeg. Jeg har isteden prøvd takten på mange sanger jeg husker fra min barndom. Den som passer best til mitt nåværende tempo, er ”Så går vi rundt om en enebærbusk, enebærbusk, enebærbusk…”. Den må tilpasses litt for at det skal gå helt bra, og jeg ”tramper takten” med samme ben gjennom et helt vers, så hopper jeg over en takt og skifter over til det andre benet. Det er viktig å belaste begge sider av kroppen likt. – Det blir litt kjedelig å gjenta alle disse versene om og om igjen i over en time, så jeg tenker samtidig på andre ting. Da går det fort surr i versene, slik at det blir litt tilfeldig hvilke ukedager ”vi” vasker vårt tøy, skurer vårt gulv og går til kirken. Det spiller ingen rolle når det bare er teoretisk surr.

 

Alle bør ta joggeturer. Men vær endelig forsiktig, ikke overdriv. Begynn ganske rolig. Er du ikke i form, så begynn bare med rolig gange. Litt lenger hver gang. Litt raskere gange etter hvert. Når tiden er kommet, kan du gå over til rolig jogging. Forsiktig kan du øke tempo og lengde til du finner fram til et fast program. Det er fornuftig å gjøre litt gymnastikk før du legger ut på turen, og når du er i mål, er det bra å tøye og strekke litt før du går rett i dusjen. Anbefales. Gjennomfør programmet tre ganger i uken, så holder du deg i form langt opp i årene. Lykke til!

Jeg har hatt en ”stress-drøm” – igjen, og så ble jeg liggende våken og tenke på en av mine gamle venner, en prest som jeg hadde nært samarbeid med i 2-3 år før han flyttet langt bort. Denne presten var ikke med i drømmen. Det var heller ikke noen annen prest med. Når jeg begynte å tenke på ham, var det fordi det var han som gjorde meg oppmerksom på at jeg hadde typiske stress-drømmer, det vil si drømmer som er typiske for mennesker som lever under stress.

 

Mine stress-drømmer handler som regel om at jeg er på viktige kongresser, landsmøter eller kurs, og så kommer jeg for sent til møter og måltider, glemmer hvor jeg bor på hotellet, tar en tur i byen og finner ikke veien tilbake, husker ikke navnet på hotellet, har glemt å ta med penger, sjekker for sent ut av hotellet, bagasjen min er borte, bilen min er stjålet, eller jeg kommer for sent til fly eller tog som jeg skal reise hjem med. Med små variasjoner er dette et mønster i mange av mine drømmer. Det virker helt meningsløst, for slike ting har aldri hendt meg i virkeligheten!

– Typiske stress-drømmer! sa min venn presten.

 

Jeg glemte fort drømmen, men ble isteden liggende og tenke på presten. Han ble aldri den døvepresten som han hadde tenkt å bli. Han hadde problemer med å lære seg et godt nok fungerende tegnspråk. Det var få døve som kunne forstå ham når han sto på prekestolen, og da hjalp det ikke at han hadde andre gode egenskaper, at han var en god sjelesørger, at han alltid hadde tid for dem som trengte ham, at han var en varm personlighet som man fort fikk tillit til. Kommunikasjonen gikk som regel bra når man hadde tid. Men dette var ikke nok. Han fikk etter hvert klare signaler om å søke seg et annet embete, og det gjorde han, for han forsto at han var uønsket. Jeg syntes det var litt pinlig å høre de pene ordene han fikk med seg ved avskjeden fra personer som hadde medvirket til hans avskjed.

 

Det var ikke bare jeg som mistet en god venn.

Det er en ubarmhjertig verden vi lever i…