En dag er jeg i Trondheim for å holde foredrag. Daglig leder i døveforeningen har bestilt hotell for meg, og jeg har sagt ja-takk til å bli hentet. Etter innsjekkingen setter jeg meg i god tid ved vinduet i resepsjonen, så jeg lett kan se den som kommer. Men tiden går. Til slutt stiller jeg meg utenfor, så jeg kan komme raskt inn i bilen, når den kommer. Men ingen kommer.
Jeg tar fram mobilen for å se om det er noen beskjed til meg. Mobilen er slått av!!!
– Ja jeg slo den av på flyet og har glemt å slå den på igjen. – Når jeg nå slår den på, er det en beskjed som ble sendt for en halv time siden om at jeg kunne få sitte på med sekretæren fra Rødbygget rett over gaten ”om 10 minutter”. – Slik går det når vi har mobil og glemmer å slå den på!
Jeg svarer og beklager. Hun er snill og kommer tilbake og henter meg. Vi prater litt i bilen, men det blir en liten misforståelse, og hun unnskylder seg:
– Jeg er ikke så flink med tegn, – sier hun.
– Det er bare bra, – sier jeg – vi døve har ikke vondt av å anstrenge oss litt. Vi bør ikke bli for bortskjemte.
Det er nok nytt for henne at en døv ikke har noe imot å anstrenge seg i kommunikasjon med hørende. Min holdning er jo at vi må møte hverandre på halvveien, ikke stille ensidige krav til de hørende, men også kreve noe av oss selv. Jeg hører ikke til de ”døv-bevisste” som ikke vil forstå annet enn det som framføres på rent tegnspråk.
Døveforeningen holder nå til i Klosterbakken, det tidligere Døves aldershjem. Det er visst rundt 25 år siden jeg var inne i huset sist, og det er vemodig å tenke på at alle de døve som bodde der den gangen ”har gått ur tiden”, som svenskene sier.
Lokalet er fullt, og det blir mange klemmer før jeg setter i gang med foredraget om hvordan døve opplevde krigsårene 1940-45. Jeg tar det litt rolig, for jeg ser at det er en døvblind til stede, med tolk.
Etterpå blir det boksalg. Jeg har med meg 15 bøker (”Vi som ikke hørte flyalarmen”), og det viser seg å være for lite. En av kjøperne er døvblinde Jorunn. Hun lurer på om det er mulig å få oversatt boken min til punktskrift, og jeg foreslår at hun skal kontakte redaktøren for Døvblindes Ukeblad og be om å få iallfall en del i punkt. Hun vil uansett kjøpe boken.
– Men du kan jo ikke lese den! – sier jeg.
– Jeg vil at mine barn skal lese den, sier Jorunn. – Det høres modent ut. Hun er en tenkende kvinne.
– – –
Jeg må meget tidlig opp neste morgen og er redd for å miste flybussen og deretter flyet.
For sikkerhets skyld (selv om jeg har reise-vekkeklokke med vibrator) ber jeg om å bli vekket.
Jeg skriver beskjeden, så det ikke kan bli misforståelse. Kl. 05,30 må jeg opp, og jeg må ristesvåken, for jeg hører ikke når jeg sover med mitt CI på nattbordet. Jeg sier:
– Ikke ring opp, ikke bank på døren, men gå inn og rist i meg!
01Så innstiller jeg vekkeklokken min på 05,20 og legger meg. Vekkeklokken min fungerer som den skal, så jeg står opp kl. 05,20, og så venter jeg på å bli vekket. – Kl. 05,40 kommer en ung mann for å vekke meg.
Så går alt bra også denne gangen. Hel-gardering gir trygghet!