Nesten hvorsomhelst jeg reiser, så blir det en ”oppdagelsesreise”. Slik blir det også når jeg
reiser til Bodø for både å ha en stand og holde foredrag ved Døves kulturdager.
På vei inn til flyterminalen møter jeg Britt J. fra Stavanger, og hun er så ivrig til å prate med
meg i farten at hun gir blaffen i at trillekofferten hennes faller overende og ligger til hindring
for andre. Hun har nemlig vært i London og oppdaget noe:
– Vet du at Winston Churchill brukte høreapparat?
– Nei, det har jeg aldri hørt.
– Men det er sant! Jeg har sett det selv på Madame Tussauds vokskabinett! – sier Britt, tydelig
fornøyd med at hun vet noe som jeg ikke vet.
Og hun har mer:
– Vet du hva: På døveskolene i England kan CI-barn få justert sine CI på skolene! De har
fagfolk og utstyr. Barna behøver ikke å dra til hørselssentraler/sykehus. Tenk så mye mer
effektivt DET er, og sikkert mye billigere. Hvorfor har vi ikke slik i Norge?
– Godt spørsmål! Ja, dette må vi få i Norge også, – sier jeg.
Og så haster Britt og jeg hver vår vei, for hun skal ikke til Bodø.
Samme kveld er Elvis trekkplaster for oss i Bodø. En svær kar kommer på scenen. Det er
virkelig Elvis. Utseendet og drakten og gitaren er Elvis. Men han er svensk, og han er døv!
Han synger og spiller så huset rister. Det er vaskeekte Elvis-låter det hørende publikum hører,
og det ser ut som om han synger av full hals. Men han synger uten stemme. For både hørende
og døve virker det helt ekte, så det er høy stemning. Suksess. Denne svensken har
verdensrekorden for døve i kulestøt, men etter at han sluttet med idretten er han altså blitt Elvis,
og en suksess. Han klarer å følge musikken helt fint, så det virker helt ekte. Dermed er han blitt en stjerne også når han opptrer for hørende!
Ved frokosten neste morgen på hotellet blir jeg sittende sammen med Kjell fra Mosjøen, pensjonist etter over 40 år som meieri-arbeider. Han klager over gårsdagens musikk. Den var altfor høy, mener han.
– Hører du så bra, bruker du høreapparat?
– Nei, jeg er født døv!
For en underlig verden, når døvfødte som har vært døve i et langt liv klager over høy musikk!
Jeg med mitt CI-apparat syntes ikke at musikken var plagsomt høy. Vi snakker om felles kjente som bor i Mosjøen, Mo i Rana og Bodø-området. Jeg kjenner/har kjent alle han nevner.
– Og så er det Trude! – sier han og viser tegn for CI.
Tegnet for Trude er altså blitt et CI-tegn! (Det blir spennende å se hvor mange CI-brukere som
får CI som tegn for sitt navn…) Denne Trude er ansatt på Nasjonalbiblioteket i Mo i Rana.
Hørselen hennes hadde gått så sterkt ned at det var bare et tidsspørsmål om når hun måtte slutte. Men CI-operasjonen var så vellykket at hun fikk beholde stillingen.