Jeg var på to julekonserter før denne julen ble ringt inn. Begge konsertene ble avsluttet med den vakre julesalmen: Deilig er jorden… Dette er visst blitt den mest populære julesalmen vår. Den er kraftfull, varm, alvorlig. Den har en sterk appell: Fred over jorden! Og den åpner altså med: Deilig er jorden…
Bergens Tidende («Vestlandets stor-avis») hadde på selve julaften en stor artikkel nettopp med denne overskriften, Deilig er jorden… og under var det et stort nærbilde av en gammel kvinne som gråt i fortvilelse over et omkommet barnebarn. Det var etter et voldsomt jordskjelv i Kina.
Kina er veldig langt borte. Vi har ikke slike jordskjelv i Norge. Likevel er det mange som gråter av fortvilelse også her, og som har vanskelig for å være med på å synge om at jorden – vår jordklode – er deilig. Det er kanskje helst de som er vellykkede, de som har vært heldige i livet, som har lyst til å synge med overbevisning og kraft: DEILIG er jorden…
Og fred… Det har vel aldri vært mer ufred i verden enn nå. Likevel synger folk som vanlig i julen:Fred på jord, fryd på jord… Det var sikkert norske soldater i Afghanistan som sang «Glade jul…» med dette verset. Hva tenkte de på, hvis de tenkte over hva de sang? Ble ordene sittende fast i halsen på noen av dem? Nordmenn med militære oppgaver utenfor Norge blir kalt freds-bevarende styrker, men det er ikke fred der, så det uttrykket blir vel noe meningsløst.
Jeg har mottatt så mange gode hilsener i anledning julen. Mange skriver mer enn «God jul og godt nytt år!» Noen gir uttrykk for ønsket eller håpet om et nytt år med fred i verden. Under den tyske okkupasjonen 1940-45 var det sterke ønsker om fred når jule- og nyttårs-ønsker ble utvekslet. De fleste her i landet ønsket fred på den måten at Tyskland skulle kapitulere, men det var også noen tusen nordmenn som ønsket fred ved at Tyskland skulle seire og Norge bli en del av «det stor-tyske riket». – Vi vet hvordan det gikk. Som det heter i en populær sang etter krigen: «Tyskerne tapte og verden fikk fred…» – Men ble det fred, i hele verden? Varig fred? – I dag er det iallfall krig i mange land, og det er ikke så mange land hvor folk virkelig kan leve i fred og trygghet. Vi merker det bl.a. ved at flyktninger fra et stort antall land kommer hit.
Ja, gode julehilsener… Som nygift satte jeg opp en liste over hvem jeg skulle sende julekort til. Den listen er blitt oppdatert mange ganger gjennom årene. Mange har falt bort av naturlige årsaker, etter dødsfall. Mange slektninger. Mange døve venner. En del hørende venner. Nye er kommet til. Noen er de samme fremdeles som da jeg var nygift, men de er etter hvert blitt få. Og nå har mange gått over til å sende sine julehilsener som SMS eller e-post. Det er moderne! – men det føles nok noe mindre personlig.
I mange år, siden 1960, har jeg fått årets første julekort fra Bertel Bønnelykke i Kongens Lyngby, København. Vi ble venner da vi begge var ledere ved Døves nordiske ungdomsleir i Herning det året. Både han og hans kone var døvelærere, hørende. Og senere har det alltid kommet julekort fra dem, aldri senere enn første uke i desember. Først var det fra Ritha og Bertel. Så ble Bertel enkemann. Han var først døvelærer, så ble han døvekonsulent, og til slutt ble han døveprest (uten presteutdannelse). Egentlig het han Bønnelykke-Hansen, men som prest ble han bare Bønnelykke, og intet navn kunne vel passe bedre for en prest! Han var forresten en stor Norges-venn. Ingen kunne synge «Ja, vi elsker…» med større innlevelse enn han. Det var «JA! vi ELSKER!!!…» Det var ved å se på ham at jeg ble riktig klar over hvor fin og sterk vår nasjonalsang er.
I år gikk både første og annen uke i desember uten julehilsen fra Bønnelykke. Min kone og jeg snakket om det. Vi mente at han enten måtte være blitt senil eller avgått ved døden. Vi ventet at julebrevet vårt skulle komme i retur med en påskrift. Men på selve julekvelden kom brev med hans kjente håndskrift. Brevet begynte med «Kære gode venner» og sluttet med «De kærligste hilsener» fra den 84 år gamle københavneren. Og så ble det en normal jul.
Men nyhetene på TV i julen har absolutt ikke gitt assosiasjoner om «fred på jord, fryd på jord» eller gitt seerne lyst til å synge «DEILIG er jorden». Min kone sier det slik: «Det er ikke jorden det er noe galt med, men menneskene.» Det kan se ut som om det er lettere å forandre jorden til det verre, enn å forandre menneskene til det bedre. Men håpet må vi ikke miste. Kanskje vi ved neste årsskifte vil ha grunn til å se lysere på framtiden. Kanskje vi i løpet av 2009 vil oppnå en global forbedring. Vi må iallfall ikke miste håpet, for det er det verste som kan skje.00