Min kone bestemte at vi skulle bli med en gruppe døvblitte på tur med MS ”Queen of Scandinavia” til Newcastle. Turen falt sammen med kommunevalget, så vi måtte forhåndsstemme. For første gang i mitt voksne liv gikk jeg glipp av en spennende valgnatt.
Motortrøbbel før avgang førte til at båten ble svært forsinket, men omsider var vi framme og innkvartert på hotell i den kjente fotballbyen. Da jeg sent på kveld slo på TV-en, fikk jeg straks et program tolket på tegnspråk! Tolken var en mann. Han brukte et meget malende tegnspråk og veldig livfull mimikk, i sterk kontrast til mannen han tolket for, en mann med helt uttrykksløst ansikt.
Jeg forsto nesten ingenting av tolkingen.
Ved frokosten neste morgen er det bare delvis selvbetjening. Jeg skjønner at kelneren vil vite om vi skal ha te eller kaffe, så jeg sier ”kaffe”, og vi får en kanne kaffe på bordet. Men han står med en blokk og penn og venter på mer bestilling. Det blir litt kluss før han skjønner at vi vil ha egg og bacon. Så kommer også litt ristet brød. – Tenk hvor mye enklere det er på norske hoteller!
Vi har bestilt tur til York, med egen guide. Minibussen kommer, men ikke guiden. Sjåføren ringer flere ganger på mobilen. Først heter det at hun sitter fast i trafikken, men det ender med at hun må bli hentet ved at bussen vår kjører en omvei. Når hun til slutt blir plukket opp, forteller hun at hun ikke hadde fått beskjed på forhånd.
Vi kommer til York. Ved parkeringsplassen er det et offentlig toalett, og flere av oss synes det er lurt å ta en tur innom der før vi starter på en lang rundtur i byen. Jeg har ikke behov, men så oppstår det noe uro. En av herrene kommer i en liten krangel med den ene ”do-vakten” og oppdager at han er døv! Jeg blir interessert og bestemmer meg for å hilse på ham. Han står innenfor en glassvegg og tar imot mynter i en smal luke. Jeg betaler, og han viser med tegn hvor jeg skal gå. Når jeg kommer ut igjen, viser jeg mitt CI, og han peker straks på sitt høreapparat. Jeg vil forklare at jeg er fra Norge, så jeg peker på meg selv og viser tegnet for Norge. Han forstår ikke, så jeg bokstaverer på det engelske håndalfabetet. Han rister på hodet og peker på munnen sin. Jeg må snakke så han kan munnavlese! Men jeg kan ikke engelsk uttale, og må gi opp. Det er litt forsmedelig, for jeg hadde jo tenkt å imponere de andre. – Men altså: En døv som do-vakt! Ja, hvorfor ikke? Norges Døveforbunds arbeidslivsutvalg bør vel se på om det er slike stillinger å søke på for døve også i Norge, selv om det kanskje ikke er slike jobber døve helst vil ha…
York har bl.a. en fantastisk katedral, som ble påbegynt så tidlig som på 1200-tallet, og et viking-museum. Sistnevnte – Jorvik Viking Centre – bestemmer vi oss for å oppleve. Første del består i en reise gjennom den eldste tiden. Vognene går på skinner, og skinnene er i taket. Noen spør etter teleslynge. Ja, én vogn har slik. Det blir diskusjon om hvem som skal sitte i den vognen. Min kone og jeg blir oppfordret til å sette oss der. Min kone protesterer. Hun har høreapparat med telespole, men hun kan ikke oppfatte engelsk tale. Med meg er det enda verre. Mitt CI har ikke telespole. Likevel blir vi nærmest dyttet opp i den vognen, og så er vi i gang. En artig tur. Til slutt går vi rundt og ser på noen håndverkere og museumsgjenstander. Men jeg er skuffet. Jeg trodde selvfølgelig at Norge og de norske vikingene skulle ha en dominerende plass på et viking- museum, men Norge er lite nevnt. Sverige og Norden er mer i forgrunnen.
Byen York er svært spesiell, med mange gamle hus, trange gater, markeder, torg. Det blir en litt slitsom dag. Tilbake i Newcastle har vi ikke noe program for kvelden. Min kone og jeg bestemmer oss for å ta middag for oss selv på hotellet. Vi får et bord. Igjen blir det språkproblem i forbindelse med bestillingen, men det blir en fin middag.
Når vi skal legge oss, prøver jeg å få tak i siste nyheter på TV. Det har vært en spennende debatt i USA om Irak-krigen, men nå er det ingen tolk å finne på skjermen, og på engelsk TV finnes det nesten ikke tekst. Det er mye bedre i Norge.
Min kone er klar til å legge seg og har tatt av høreapparatet. Jeg har CI-apparatet på. Og da hører jeg brannalarmen! Jeg venter litt, men den fortsetter. Jeg skynder meg å åpne døren. Ja, folk er på full fart mot trappenedgangen. Jeg får min kone til å kle på seg igjen i en fart. Akkurat når vi går ut, kommer en av hotell-betjeningen for å forsikre seg om at alle rommene er tomme. Hun følger oss ned og ut. Der ute blir vi stående i en halv times tid. Det er kommet to brannbiler, men vi ser ingen ild eller røyk. Så går alle inn igjen. Ved frokosten neste morgen får vi vite at det var brann- øvelse. Tenk, akkurat da vi var der. En flott CI-øvelse!
Når vi skal hjemover og venter på å komme om bord på båten igjen, kommer det en ung mann bort til oss. Han har merket at vi bruker tegn. Han er engelskmann, hørende, og holder på å lære tegn. Det går litt tregt med kommunikasjonen, men han kan det engelske håndalfabetet, så det går å stave engelske ord ved siden av tegnene. Jeg tenker først at han må være far til et døvt barn og derfor vil lære tegn. Men endelig går det opp for oss: Han er Jehova-vitne og lærer tegn for å snakke med døve. Han og hans kone skal til Bergen og være der i to dager. På mitt spørsmål om han skal treffe døve Jehovas vitner i Bergen, svarer han nei. Og så ser vi dem ikke mer…