”Livet er en reise, ikke et bestemmelsessted” – sto det på en liten sjokolade jeg fikk på flyet
til Kristiansand. Det er vel noe å filosofere over. Hvor mange tenker over hva livet er, og hva
som er meningen med livet? De fleste ser ut til å konsentrere seg om å få mest mulig ut av livet,
og å nyte livet. Jeg føler meg ganske unormal, for jeg prøver å få gjort mest mulig i løpet av
mitt liv.
Jeg ser ikke livet som en reise, men som et stoppested på veien til bestemmelsesstedet.
På stoppestedet er det viktig at vi bruker våre evner slik at vi har god samvittighet når vi skal
reise videre. Ingen vet hvor lenge vi får oppholde oss på stoppestedet, så det haster med ikke å
sløse bort tid…
Reisen til Kristiansand er nødvendig, for jeg har lovet å skrive en bok som mine venner på
Sørlandet mener er viktig for dem. Hvis ikke jeg gjør det, blir sikkert aldri historien om Christianssands Døvstummeinstitut skrevet, den skolen som fra 1850 til 1893 fikk så stor
betydning for døve og deres familier i hele Christianssands Stift, det vil si Rogaland, Vest-
og Aust-Agder, Telemark og delvis Vestfold.
Skolens bestyrere gjennom disse årene, Thorstein Alarich Christensen og Ernst Hadeler Ziesler,
som kjempet utrettelig for å opplyse befolkningen om at døve er mennesker som gjennom
skolegang kan bli nyttige samfunnsborgere, fortjener å bli husket. Det gir meg stor glede at jeg
får denne sjansen til å trekke fram disse pionerene fra glemselen. Papirene som forteller om
deres innsats har ligget urørt på Riksarkivet i Oslo i over hundre år. Neste år kommer deres og skolens historie ut i bokform.
Denne gangen sitter jeg tre lange dager på Statsarkivet i Kristiansand og leter etter utfyllende
stoff. Ute skinner solen fra skyfri himmel, men jeg er på jakt i gamle protokoller og papirer som
dreier seg om Nedenæs Amtsformandskabs forhandlinger om bidrag til fattige døvstumme
elevers skolegang, korrespondanse mellom skolen og fattigvesenet, med mange underlige bilag, attestasjoner fra sogneprester, distriktsleger o. a. om at foreldrene er ute av stand til å dekke
utgifter til barnas skolegang, bekledning og reise. Jeg leser skolens vurdering av enkelte elevers evner og framgang. Jeg lever i en annen verden disse dagene, i en svunnen tid.
Hvor mye skal jeg ta med i boken?
Det er lite besøk på Statsarkivet. Jeg føler sterkt at jeg er velkommen, og jeg har ingen følelse
av at jeg har et handikap, som døv. De ansatte er ivrige etter å finne det som jeg ønsker.
De er litt forundret av at jeg kan lese så gamle dokumenter, men jeg har fått trening gjennom
mange år. Det forplikter meg til å utnytte min erfaring og mine kunnskaper. Jeg håper bare at oppholdet på mitt livs stoppestad blir langvarig.
Grunnleggeren av Christianssands Døvstummeinstitut brukte ofte uttrykket ”hvis Gud vil”.