Når vi har to interesseorganisasjoner som begge hevder at de har som formål å ivareta de hørsels-hemmedes (døves og tunghørtes) interesser, men som samtidig har forskjellig oppfatning av hva som er viktig, er det naturligvis vanskelig å unngå konflikter.
Norges Døveforbund (NDF) og det som i dag heter Hørselshemmedes Landsforbund (HLF) har fundamentalt ulikt syn på det å være hørselshemmet. Innen døveorganisasjonen er HLF mest blitt sett på som en fiende, særlig på grunn av HLFs syn på tegnspråk. HLF har for eksempel hevdet at tegnspråk hindrer utvikling av abstrakt tenkning. Som redaktør for NDFs tidsskrift i over 35 år var det min jobb å tilbakevise slike påstander, ikke bare i bladet, men også i pressen.
I en rekke innlegg, spesielt i Aftenposten og Bergens Tidende, angrep jeg koryfeene i HLF. Både organisasjonens president, professor dr. med. Terje Gundersen, generalsekretær og rektor Hild Ingemann Knutzen og flere fikk ”så hatten passet”. Jeg korsfestet dem med min penn, til jubel og applaus fra min egen organisasjon. Jeg mente naturligvis at de som tenkte annerledes enn oss, måtte være noen duster.
Som pensjonist er jeg kommet inn i et friere forhold til organisasjonene. Jeg har på nært hold fulgt med i deres felles tiltak for døvblitte – Døvblittes Fellesforum – vært med på kurs o.a. og der fått mange nye bekjentskaper, har vært invitert som foredragsholder både i HLF-lag og på Briskeby kompetansesenter, som HLF står bak. Mitt bekjentskap med HLF-personer og utvidet kjennskap til organisasjonen har etter hvert fått fiendebildet til å blekne.
En ny situasjon oppsto etter at jeg ble CI-operert og fant ut at det var behov for en organisasjon til å ivareta de voksne CI-brukernes interesser. Her begynte vi arbeidet rent privat, med egen hjemmeside på nettet ( www.cipaa.net ) og en e-postgruppe, mens gruppen søkte etter tilhørighet. Vi fikk opprettet et interimsstyre, som i et par år arbeidet på grunnlag av målsettinger fra to likemannsseminarer. Men utviklingen har ført oss inn i armene på HLF, som har tatt opp viktige CI-saker overfor myndighetene, og som nå også har gitt oss plass til representanter i sine hovedutvalg.
Interimsstyrets kontakt med organisasjonene viste det skuffende at verken NDF eller HLF ønsket å opprette CI-utvalg i sine organisasjoner. HLF bestemte seg imidlertid for å vurdere saken på nytt, og våren 2007 vedtok forbundets hovedstyre å opprette et ad hoc-utvalg for voksne CI-brukere. Interimsstyret ble innkalt til møte hos HLF.
Så kom vi i interimsstyret til et godt forberedt møte i ”fiende-land”, altså på HLFs hovedkontor i Oslo, hvor vi ble hjertelig mottatt. Da vi reiste hjem igjen samme dag, 27. april 2007, var jeg blitt leder for ovennevnte HLF-utvalg, som skal ha en funksjonstid fram til HLFs landsmøte 2009. Jeg hadde da for lengst meldt meg inn i HLF, den organisasjonen som jeg hadde ført krig mot i nesten alle mine voksne år, og der føler jeg meg i dag riktig bekvem.
Når dette skrives, har utvalget bestått i et år, og det har denne sammensetningen:
Thorbjørn Johan Sander, leder, Paradis
Berit Gallefoss Denstad, nestleder, Lillehammer
Sigrun Anita Ekerhovd, Straume
Kjetil Høgestøl, Bergen
Inger Anita Herheim, Voss
Otto Øksnes, Fyllingsdalen
Det heter at Herrens veier er uransakelige. Det er nok også mine veier…