For omtrent tre år siden traff jeg en eldre dame i ferien på Østlandet. Ja, eldre, hm, hun var godt over 75 år, men sprek, blid, og hun forsøkte virkelig å snakke tydelig til meg. Hun hadde både pene tenner og god munn, men jeg klarte likevel ikke å oppfatte hva hun sa. Hun var tydeligvis glad for å treffe meg, og hun ville snakke med meg. Vi traff hverandre hos en niese av meg, og min kjære niese hadde invitert meg for at jeg skulle treffe henne. Så fikk min niese jobb med å «tolke» mellom oss, og både min kone og min søster hjalp til.
Hvem var så denne damen? – Jo, det var en klassekamerat av meg fra den tiden jeg gikk ifolkeskolen, på Sander skole. Jeg hadde gått sammen med henne i halvannet år. Men så mistet jeg hørselen, ble skilt fra mine klassekamerater og kom til døveskolen, hvor jeg fikk nye klassekamerater. Jeg ble konfirmert ett år senere enn mine første klassekamerater, og da jeg nå traff Rakel, var det rundt 65 år siden jeg hadde sett henne. Det ble en sterk opplevelse. Vi snakket sammen om de andre i klassen. Jeg spurte om hun hadde bilde fra konfirmasjonen, og det hadde hun. En tid senere fikk jeg i posten kopi av konfirmasjonsbildet. Det var felles bilde av konfirmanter fra flere skoler, men Rakel hadde skrevet hvor jeg kunne finne de rette.
Jeg har altså to «sett» med klassekamerater: En klasse fra min tid som hørende i 1. og 2. klasse, og en klasse fra døveskolen i Oslo, 3.-8. klasse. Begge klassene ble konfirmert under krigen. Klassen min på Sander skole ble konfirmert i Strøm kirke i 1943, uten meg. Klassen min på Skådalen offentlige skole for døve ble konfirmert i Oslo døvekirke i 1944 av døveprest Conrad Bonnevie-Svendsen, som kort etter måtte flykte til Sverige med sin familie. Han hadde en viktig rolle i den såkalte «illegale» virksomhet og hadde fått varsel om at han snart kunne bli arrestert. Det var viktig å få med seg familien, for det var kjent at når en «motstandsmann» klarte å flykte fra tyskerne, kunne familien bli tatt som gisler.
Vi elevene på døveskolen prøvde jo å følge med i hvordan krigen utviklet seg. Det har jeg skrevet om i boken «Vi som ikke hørte flyalarmen». I klassen vår på døveskolen fikk vi en del informasjon av vår lærerinne. Hun ga oss bl.a. forståelsen av at den tyske rikskansleren Adolf Hitler gjorde akkurat som han ville, uten å ta hensyn til andre menneskers meninger. Han skulle tenke for alle. Den tyske befolkning skulle slippe å tenke. Det var nok at én person tenkte. Resten av befolkningen skulle hjerne-vaskes, så de bare applauderte og fulgte den store Førerens ordre. En voldsom propaganda skulle få alle til å tenke likt, og alle skulle bli villige til å ofre livet for Hitler og hans drøm om å herske alene over hele verden.
En tid før konfirmasjonen dro klassen vår på skoletur til Holmestrand. Det var den eneste klasseturen i løpet av min skoletid. Vi dro til døveskolen i Holmestrand, og der overnattet vi. Skolen der hadde det litt bedre med mat enn vår skole. Skolen i Holmestrand hadde både griser og kaniner, og det ble dyrket grønnsaker på skolens område. Elevene plukket ville bær, og de hjalp bøndene med potethøsten, og fikk poteter o.a. som takk for hjelpen. Det kaltes mat-auk.
Det jeg husker best fra turen, var den talen skolens bestyrer holdt til oss konfirmanter. Han snakket om det å bli konfirmert, om å bli voksen. Når dere våkner morgenen etter konfirmasjonen, så tenker dere: Nå er jeg voksen, nå kan jeg gjøre som jeg vil, nå bestemmer jeg selv. Nå kan jeg ligge så lenge jeg vil. Nå kan jeg slutte å pusse tennene. Nå skal jeg spise bare det jeg har lyst på…
Vi satt stille. Gisle Espolin Johnson var en mester til å snakke slik at vi døve kunne forstå ham. Han hadde et utrolig levende ansikt, og han brukte lett oppfattelige tegn til talen. (Lærerne på Skådalen brukte aldri tegn, så vår lærerinne likte nok ikke dette.)
Etter en «kunst-pause» fortsatte bestyreren omtrent slik: Men ingen mennesker kan gjøre akkurat som de selv vil. Mor og far kan ikke alltid bestemme selv hva de skal gjøre. De kan ikke bare gjøre det de har lyst til. Det kan heller ikke lærerne, ikke engang Kongen – og heller ikke HITLER kan alltid gjøre som han vil!
Dette gjorde veldig inntrykk på oss, iallfall på meg. Riktignok var jeg klar over at de voksne ikke bare kan gjøre som de vil. Alle må følge lover og regler, og ta hensyn til hverandre. Men talen var god, og den kom på et psykologisk viktig tidspunkt, for det var klart at flere fantaserte om hvor fritt de skulle leve etter konfirmasjonen. Det var bra å bli minnet også om små ting, som at vi burde fortsette å pusse tennene selv om vi ble voksne og det ble mer frivillig.
I de mange årene som har gått etter konfirmasjonen har jeg av og til tenkt på denne talen, – og på diktatoren Adolf Hitler. Han gikk det jo ille med til slutt. Det hjalp ikke å indoktrinere menneskene slik at alle tenkte likt og fulgte hans ideer uten å protestere. Det måtte gå galt!
Hvor flinke er du og jeg til å lytte til andre? Er vi interesserte i andres meninger, eller er vi bare interessert i å høre på dem som mener det samme som oss? Oppfordrer vi andre til fritt å komme fram med sine meninger, forslag, ideer? Eller er vi små kopier av Adolf Hitler, opptatt av å påvirke andre til å ha samme meninger som vi selv har? Bruker vi vår makt over andre til å få oppfylt våre egne ønsker, uten hensyn til hva som er best for andre og for fellesskapet? Da er vi kanskje ikke så mye annerledes enn Hitler, selv om vi ikke driver en militær krig…
Demokrati er et vakkert ord. Grunnlaget for demokrati er fri menings-brytning mellom personer som har ulike meninger. I Norge er vi så heldige at vi har ytrings-frihet. Men den friheten fungerer dessverre ikke så godt overalt i landet vårt. Noen bestemmer hvem som skal få si sin mening på TV. Noen bestemmer hva vi skal få lese. Redaktører har en papirkurv, som de kan bruke når det kommer innlegg som de ikke liker. Noen får ikke adgang til talerstolene, eller de blir stoppet og fratatt ordet, og noen blir aldri valgt som representanter der viktige saker skal avgjøres. Da er det spørsmål om hvor lenge det kan gå før det går riktig galt.