Hvis du har lest Ibsens «Peer Gynt», så husker du kanskje at Peer blir lokket inn i Dovregubbens hall, og at han kommer i en vanskelig situasjon der, som han prøver å redde seg ut av. Han får noen spørsmål som han må svare på. Et spørsmål Dovregubben stiller ham er: «Hva er forskjellen mellom troll og mann?» – Peer har ikke noe godt svar. Han tenker også på å innynde seg hos trollene, så han sier: «Det er ingen forskjell, såvidt jeg ser…». Den klokere Dovregubben gir da selv «det riktige» svaret:
Der ute, under det skinnende hvelv, mellom menn det heter: «Mann, vær deg selv!» – Her inne hos oss, mellom trollenes flokk, det heter: «Troll, vær deg selv – nok!»
Dette er altså Dovregubbens «definisjon». Mellom oss mennesker skal det være riktig og skikk og bruk at vi er oss selv. Vi skal være ekte. Vi skal ikke lure hverandre ved å framstille oss som noe annet enn hva vi er. Vi skal ikke «spille». Motsetningen til oss er trollene. De står fritt til å gjøre som det passer dem selv i enhver situasjon. De behøver ikke ta hensyn til andre enn seg selv. De er jo bare troll, og de blir aldri noe annet enn troll. De kan jukse, lure hverandre, late som. De har ingen hemninger.
Men er vi oss selv? Hvor langt er vi oss selv? Tør vi være oss selv? Vil vi være oss selv? Synes vi at vi er så OK, at det går an å vise oss fram overfor andre akkurat slik vi er? Eller har vi tilpasset oss så mye til andre at vi er blitt «kunstige», kanskje for å oppnå fordeler. Lurer vi hverandre fordi vi kan tjene på det? Hvor mye blir det igjen av ektheten vår til slutt?
Noen kan sikkert gjennomskue oss hvis vi «seiler under falskt flagg». Der ligger et stort risikomoment. Det hender at folk som har kjent en person lenge, kan si: «Han er ikke seg selv lenger!» Det skaper bekymring. En annen kommentar kan være: «Han trenger å finne tilbake til seg selv!» (Kanskje han bør gå til psykolog eller psykiater?)
Er du en av dem som en god venn har oppfordret til å være deg selv? – Jeg synes det er vondt, og dumt, at så mange mennesker ikke vil være seg selv. De later som om de er noe annet enn hva de virkelig er. For eksempel er det ganske mange som «spiller døve». De må liksom vise hvor flinke de er med tegnspråk, flinkere enn de døve selv. Blant disse «skuespillerne» er det både normalt-hørende, tunghørte og døvblitte. De snakker «døvt», ofte bare ved å bruke en annen (og nokså tilfeldig) syntaks sammen med geberder fra tegnspråket. Det kan se ut som om de tror at bare de roter med norske ord, så snakker de «som døve». De bruker ikke sitt morsmål sammen med døve, for de vil vise hvor flinke de er til å mestre et annet språk. Stort sett blir det til at de knoter. Det blir en blanding av dårlig norsk og dårlig tegnspråk. De skjønner ikke at de egentlig misbruker begge språkene og forsøpler språkmiljøet. Men vanligvis er døve snille og sier at de er flinke. Kritikk fra døves side holdes internt og kommer ikke fram til rette vedkommende. Dette har utartet de senere årene. Jeg må si at jeg trives dårlig i slikt selskap.
Det er merkelig at så mange mennesker ikke vil være seg selv når de kommer ut blant folk. Mange med norsk som morsmål og som vet at norsk også er mitt morsmål kommer og snakker til meg på et slags «døvespråk». Det blir jo bare dumt. Det naturlige er at personer som behersker norsk og har tilegnet seg et godt forråd med tegn, snakker sammen på norsk, med tegn-støtte (TSS, eller NMT, som det også kalles: Norsk med tegnstøtte). Hvorfor gjør de det ikke? Også så godt som alle døve tegnspråkbrukere forstår slik kommunikasjkonsmetode, og bedre enn om man knoter på et «døvespråk». Så hvorfor gå og spille noe annet enn det man er, noe som egentlig gjør det vanskeligere for begge parter? Av og til kan det se ut som om disse menneskene er personlighets-spaltet, schizofrene, eller iallfall på grensen til å bli det.
Peer Gynt var stadig opptatt av at han skulle være seg selv, på godt og vondt. Han tenkte til og med ut en gravskrift, en tekst han ville ha på sin grav: «Her hviler Peer Gynt under stjernenes hvelv, han var så helt (og forbannet) seg selv!»
Det «(og forbannet)» høres jo litt tvilsomt ut, men Peer var vel litt annerledes enn oss… Jeg husker en gang for mange år siden. Jeg hadde hatt en krangel med konsulenten for døvblinde, Ragnhild Hjelmtvedt Osmundsen. Etter at vi hadde roet oss litt, beklaget jeg at jeg hadde vært hissig, og jeg spurte:
– Synes du at jeg bør jobbe med å forandre meg, så det blir lettere å diskutere med meg?
– Nei, du må for all del fortsette å være deg selv, slik du er! – svarte hun.
Ragnhild, som senere har bygget opp og vært en dyktig leder for Rådgivningskontoret for hørselshemmede i Oslo, har i alle år vært en klok og god venn, selv om vi ikke har hatt så mye kontakt. Jeg har i alle mine voksne år vært så heldig å ha gode og kloke venner, som jeg har hatt – og har – full tillit til, mennesker som kan være seg selv overfor meg, og som jeg trygt kan være meg selv overfor. Det er mye av årsaken til at jeg kan si at jeg har det bra