Det sies at ”alle nordmenn går omkring med en dikter i magen”. Svært mange prøver seg også,
og mislykkes. Det er ikke mange som kommer så langt at de kan ”leve av sin penn”.Jeg har skrevet sanger til ulike anledninger, men det er ikke noe å skryte av. Som ung skrev jeg også noen prologer, hvorav noen har stått på trykk i Døves Tidsskrift. Når jeg ser på dem i dag,
blir jeg litt flau. Jeg skulle ønske at jeg hadde vært mer selvkritisk da jeg var ung.
En av våre kjente diktere har sagt:
Å dikte, det er å holde
dommedag over seg selv.
Det kan jeg forstå i dag. Hvis jeg skal bli bedømt etter sanger og prologer som jeg skrev i min ungdom, vil det bli pinlig for meg. Det beste man kan si, er at jeg var en brukbar rim-smed.
I de siste 40 årene har jeg heldigvis sagt konsekvent nei til å ”dikte”.
I sommer falt jeg likevel for fristelsen til å delta i en limerick- konkurranse i lokalavisen ”Glåmdalen”, som dekker distriktet hvor jeg har mine røtter, i Sør-Hedmark, nær grensen til Akershus.
Det var noen krav som måtte oppfylles i tillegg til de spesielle limerick-reglene. Innholdet måtte være knyttet til distriktet, med stedsnavn, og gjerne noe dialekt, og selvfølgelig måtte det være
et litt artig poeng. Jeg sendte inn tre bidrag, men ingen av dem ble trykt i avisen. Deltakelsen var overveldende, og minst hundre bidrag ble trykt, men ingen av mine, til tross for at jeg syntes de var ganske gode og oppfylte kravene. Jeg la imidlertid merke til at redaksjonen hadde en forkjærlighet for vulgære/sex-pregede bidrag. Det ene bidrager mitt ble kanskje forkastet fordi det inneholdt noen spark til redaktøren i forbindelse med en politisk sak. Et annet hadde et noe diffust poeng, som redaksjonen kanskje ikke oppfattet. Men det tredje synes jeg burde fått plass:
Ein magasjuk Nes-bu fækk drøfta
med følk på kafeen på Kløfta
om det var noe do
langsmed riksvæg to,
mæn på hemvægen gjord’n i grøfta!
Det var såpass ”ufint” at det burde få folk til å glise, men det kom ikke på trykk. Kanskje var det fordi jeg er bosatt utenfor distriktet. Det er en svært typisk lokalavis. Det er også mulig at det var for dårlig sammenlignet med de andre bidragene…
Jeg får bare akseptere at jeg er en mislykket dikter, og holde meg til det jeg kan best, slik som i visen om Ola Gill, han som hadde et eget håndlag med sild og klarte seg veldig bra så lenge han drev med å selge sild. Men så fikk han store tanker om seg selv. Når det gikk så bra med sildesalg, så tenkte han at det ville gå like godt for ham i alle geskjefter. Han prøvde seg med mye annet, og mislyktes med alt. Og slik er det vel med mange av oss som ikke finner seg til rette i arbeidslivet, at:
noen vil ikke hva de kan
og kan ikke hva de vil