Jeg har hatt en ”stress-drøm” – igjen, og så ble jeg liggende våken og tenke på en av mine gamle venner, en prest som jeg hadde nært samarbeid med i 2-3 år før han flyttet langt bort. Denne presten var ikke med i drømmen. Det var heller ikke noen annen prest med. Når jeg begynte å tenke på ham, var det fordi det var han som gjorde meg oppmerksom på at jeg hadde typiske stress-drømmer, det vil si drømmer som er typiske for mennesker som lever under stress.
Mine stress-drømmer handler som regel om at jeg er på viktige kongresser, landsmøter eller kurs, og så kommer jeg for sent til møter og måltider, glemmer hvor jeg bor på hotellet, tar en tur i byen og finner ikke veien tilbake, husker ikke navnet på hotellet, har glemt å ta med penger, sjekker for sent ut av hotellet, bagasjen min er borte, bilen min er stjålet, eller jeg kommer for sent til fly eller tog som jeg skal reise hjem med. Med små variasjoner er dette et mønster i mange av mine drømmer. Det virker helt meningsløst, for slike ting har aldri hendt meg i virkeligheten!
– Typiske stress-drømmer! sa min venn presten.
Jeg glemte fort drømmen, men ble isteden liggende og tenke på presten. Han ble aldri den døvepresten som han hadde tenkt å bli. Han hadde problemer med å lære seg et godt nok fungerende tegnspråk. Det var få døve som kunne forstå ham når han sto på prekestolen, og da hjalp det ikke at han hadde andre gode egenskaper, at han var en god sjelesørger, at han alltid hadde tid for dem som trengte ham, at han var en varm personlighet som man fort fikk tillit til. Kommunikasjonen gikk som regel bra når man hadde tid. Men dette var ikke nok. Han fikk etter hvert klare signaler om å søke seg et annet embete, og det gjorde han, for han forsto at han var uønsket. Jeg syntes det var litt pinlig å høre de pene ordene han fikk med seg ved avskjeden fra personer som hadde medvirket til hans avskjed.
Det var ikke bare jeg som mistet en god venn.
Det er en ubarmhjertig verden vi lever i…