Jeg skal til styremøte i Venneforeningen for døvemuseet i Trondheim. Litt tidlig opp denne morgenen. Jeg tar på meg CI-apparatet når jeg skal lage frokost. Da hører jeg en ringelyd. Hva er det? Det er ikke innbrudds-alarmen, ikke dørklokken, ikke telefonen, ikke røykvarsleren, – eller er det den? Det er en intens ringelyd. Jeg går litt rundt, lyden blir sterkere ved soverommet, og DER er det. Jeg har ikke slått av vekkeklokken ordentlig! – Egentlig visste jeg ikke at den har lyd. Jeg trodde at det bare var virbratoren under puten som virket. Jeg har jo ikke CI på meg om natten…
Stresskofferten må jeg ha med. Den står klar ved utgangsdøren. Men plutselig tenker jeg: Har jeg noe der som min kone trenger hvis flyet styrter? Og så tar jeg ut en mappe med viktige personlige papirer og legger den fra meg. Det pleier jeg aldri å gjøre, men i dag gjør jeg det.
På flyet får jeg en blid dame ved siden av meg, og hun begynner å snakke. Jeg skynder meg å si at ”Unnskyld, jeg hører ikke…” og så får jeg fred. Et øyeblikk etter angrer jeg. Hvorfor ikke prøve å snakke litt med henne? – Men jeg velger å lese avisen.
I Trondheim er det møkkavær. Jeg går av flybussen i høyde med Waisenhuset, den gamle trebygningen som jeg er så glad i, der Andreas Chr. Møller underviste de første døve norske elevene. Og det er kort vei til Rødbygget med spøkelser og døvemuseum. Der er det fullt av døve på lørdags-kafé. I garderoben er det noen tolkestudenter som ikke kan lese. De bruker herretoalettet, så jeg må gjøre dem oppmerksom på at det står DAMER på døren ved siden av. Jeg sier: ”Dere burde lære å lese før dere begynner på tolkeutdanningen!” – Men de oppfatter visst ikke poenget, for en av dem svarer meg: ”Jeg har gått bare et halvt år på tolkestudiet.”
Så er det møte oppe i 2. etasje. Jeg ser at den unge damen på min høyre side har noe bak øret. ”Hva har du bak øret?” spør jeg. Og så viser det seg at hun har CI, som meg, men siste modell. Randi har hatt CI i to år, men hun står ikke på listen over CI-brukere på cipaa.net…
Ett av temaene vi diskuterer er om vi skal ha noe kulturprogram i forbindelse med årsmøtet i april. Det blir nevnt skuespillet som Trondheim viste ved kulturdagene i Bodø, om spøkelsene i Rødbygget. Jeg sier: ”Jeg så det, men jeg må innrømme at jeg forsto nesten ingenting.”
Når møtet er hevet, stikker jeg av for å være sikker på å nå flybussen. De andre blir sittende.
Med stresskofferten i hånden begynner jeg å lete etter utgangsdøren, men finner den ikke.
Jeg prøver noen dører, men de er låst. En dør går opp, og for at den ikke skal smekke igjen mens jeg leter etter en annen utgang, setter jeg kofferten innenfor, slik at døren står på gløtt.
Så går jeg tilbake, og endelig finner jeg utgangsdøren. Så går jeg for å hente kofferten, men den er borte. Jeg leter og leter. Jeg tilkaller de andre. De hjelper meg å lete, men kofferten er og blir forsvunnet. Jeg må gi opp og skynde meg til flybussen.
På Værnes forklarer jeg at jeg har mistet flybilletten, men fordi jeg har kjøpt med visakortet på nettet, er det ikke noe problem. Jeg reiser på visakortet. Heldigvis hadde jeg ikke nøklene i kofferten. Men jeg er i elendig humør når jeg kommer hjem uten mitt trofaste reisefølge, stresskofferten. Jeg har flere viktige ting i den, til og med kodebrikken til nettbanken!
Om kvelden sender jeg e-post til Hanna, Heidi og Odd Morten. Jeg ber dem være så snille å gå i Rødbygget mandag morgen og spørre alle som jobber der. Kofferten min er svart, og den har en stor logo for Norsk Sykepleierforbund på siden…
Mandag formiddag får jeg en SMS fra Hanna. Kofferten er funnet. Den sto i dørsprekken akkurat der hvor jeg hadde satt den! Men lørdag hadde jeg og fem personer gått fram og tilbake flere ganger samme sted uten å finne den.
Nå er det helt sikkert at det er spøkelser i Rødbygget!!!