Jeg er kjent for mine joggeturer, ikke bare i området Paradis-Fantoft-Storetveit i Bergen, men også i Sør-Odal. Før kalte jeg det løpeturer, men etter at noen har mobbet meg for ikke å løpe fort nok, kaller jeg det nå joggeturer eller bare trimturer. Men jeg prøver iallfall å få bena med meg så fort det går an mens jeg samtidig må økonomisere med kreftene så jeg kommer i mål. Vanligvis bruker jeg shorts og T-skjorte når det er minst 13 grader, og da løper jeg kippskodd. Det er et lite brukt ord, som betyr bare føtter i skoene, altså uten sokker/strømper. Min kone har bestemt at jeg ikke får løpe andre dager enn mandag, onsdag og fredag.
Jeg har ikke på meg CI-apparatet når jeg tar disse turene, for det er ikke bra at det blir vått av svette eller regn. Altså er jeg fullstendig døv når jeg jogger. Der hvor det ikke er fortau, løper jeg ute på kanten på venstre side av veien. Der hvor det er asfaltert vei, kalles dette vei-skulderen. En tverrvei i Sør-Odal er så smal at jeg for hver 50 m kaster et blikk bakover for å se om det kommer en bil.
Min vanlige løype i Sør-Odal bruker jeg noe over en time på, og to steder må jeg løpe over jernbanelinjen ( linna, som vi sier der) på Kongsvingerbanen. Det første stedet er en helt åpen overgang – usikret plan-overgang, som det heter – med skiltet: ” Stopp! Se og lytt etter tog!” – Jeg kan bare delvis oppfylle det kravet, for hørselen min ligger igjen på hytta, og jeg vil ikke stoppe, for da kommer jeg ut av løps-rytmen. Men hver gang jeg ser skiltet, tenker jeg: Hvorfor skal man både se og lytte? Det er lang rett jernbanelinje i begge retninger, så det er nok å bruke synet. Men hvis det er så tett tåke at man ikke kan se toget, da er det nok viktig å høre… Og kanskje NSB ikke har andre skilt…
Den andre overgangen er nær stasjonen og har både varsellys og halv-bommer. Slike halvbommer er litt skumle, for de frister noen til å slalåm-sykle eller -løpe over, og det er jo risikabelt, for de fleste togene stopper ikke på stasjonen, men dundrer forbi i full fart.
I min barndom, som hørende, gikk jeg av og til på linna . Mange brukte den som snarvei, og da var det nødvendig å lytte etter tog, i tilfelle det kom bakfra. Den gangen var det damp-lokomotiv, som bråkte sterkere enn dagens elektriske tog. Jeg gikk på svillene. Der hvor skinnene var skjøtet, lå svillene svært nær hverandre, så jeg kom inn i en fast takt: Mange lange skritt, og så et kort, lange skritt og så et kort…
Når jeg nå er på mine joggeturer, prøver jeg også å komme inn i en fast takt/rytme. Mange hørende løper med rytmisk musikk i ørene. Det kan ikke jeg. Jeg har isteden prøvd takten på mange sanger jeg husker fra min barndom. Den som passer best til mitt nåværende tempo, er ”Så går vi rundt om en enebærbusk, enebærbusk, enebærbusk…”. Den må tilpasses litt for at det skal gå helt bra, og jeg ”tramper takten” med samme ben gjennom et helt vers, så hopper jeg over en takt og skifter over til det andre benet. Det er viktig å belaste begge sider av kroppen likt. – Det blir litt kjedelig å gjenta alle disse versene om og om igjen i over en time, så jeg tenker samtidig på andre ting. Da går det fort surr i versene, slik at det blir litt tilfeldig hvilke ukedager ”vi” vasker vårt tøy, skurer vårt gulv og går til kirken. Det spiller ingen rolle når det bare er teoretisk surr.
Alle bør ta joggeturer. Men vær endelig forsiktig, ikke overdriv. Begynn ganske rolig. Er du ikke i form, så begynn bare med rolig gange. Litt lenger hver gang. Litt raskere gange etter hvert. Når tiden er kommet, kan du gå over til rolig jogging. Forsiktig kan du øke tempo og lengde til du finner fram til et fast program. Det er fornuftig å gjøre litt gymnastikk før du legger ut på turen, og når du er i mål, er det bra å tøye og strekke litt før du går rett i dusjen. Anbefales. Gjennomfør programmet tre ganger i uken, så holder du deg i form langt opp i årene. Lykke til!