Mot min vilje blir jeg sittende ved siden av en ung dame ved en middag på det flotte Døvesenteret
på Dvergsnestangen utenfor Kristiansand. Jeg har bedt henne bytte plass, slik at jeg kan få min ” gamlekjæreste” på den plassen, men damen er sta. Hun vil sitte ved siden av meg, og jeg må gi meg. Egentlig bør jeg jo være smigret. Selvfølgelig liker jeg å sitte ved siden av en ung dame.
– Du og jeg har mange felles interesser, sier den unge damen. – Hun mener altså at hun kjenner
meg godt. – En av våre felles interesser er historie, sier hun, og hun forteller som eksempel at hun kjøpte min siste bok dagen før, like før festen, og så leste hun halve boken om natten, etter jubileumsfesten. Hun hadde lagt seg sent etter midnatt, og hadde tenkt å bare se på et par sider, men så leste hun altså halve boken, nesten 100 sider, hele historien om Christianssands Døvstummeinstitut, før hun sovnet!
Det høres utrolig. En ung døv dame med så voldsom leselyst at en historiebok kan holde henne våken flere timer utover natten, etter en fest… Jeg har aldri hørt maken.
– Og så har vi språk som felles interesse, fortsetter damen, og vi begynner å diskutere betydningen av at døve barn tilegner seg et godt norsk språk. Det er noe av det vanskeligste for våre lærere,
og det de oftest mislykkes med. Hun arbeider med døve/tunghørte småbarn i Kristiansand, så hun har innflytelse på barnas språkutvikling og språkforståelse. Det siste blir et langt diskusjonsemne.
Vi er enige om at det i slik sammenheng er viktig å bruke riktige tegn til ordene. Lenge blir vi sittende og diskutere ordet synd, og tegn for det. Hun har klar forståelse for de ulike betydningene av ordet og dermed behovet for ulike tegn for at barna skal få den rette forståelsen.
Jeg blir imponert. Hun har tydeligvis fått sitt gode språkgrunnlag som integrert i hjembyen, i ”hørselsklasse”, ikke på døveskole. (Men hun har gått to år på døveskole, fordi hørselsklassen manglet ungdomstrinn.)
Ja, synd og synd… Den gangen jeg var leder for tegnspråkutvalget i Norges Døveforbund var
jeg bl.a. med på et nordisk døveprestmøte i Jyväskylä i Finland, hvor jeg holdt foredrag om
”kirke-tegn”. Tegnspråkutvalget var svært opptatt av menings-bærende tegn, ikke minst i kirken,
for at gudstjenesten kunne bli godt forståelig for en menighet som ikke er så sterk i norsk.
Det var ikke tegnspråk vi ønsket i kirken, men gode tegn til ordene. Døveprestene skulle bidra til
å videreføre døveskolenes arbeid med å styrke de døve i det norske språket, noe som er så viktig for at døve skal bli trygge og mest mulig selvstendige i vårt samfunn.
– Ulike tegn for synd var ett av eksemplene jeg tok opp etter å ha diskutert det i tegnspråkutvalget.
Daværende hovedprest Dueland syntes emnet kirke-tegn var så viktig at han fikk ordnet med et heldags møte mellom tegnspråkutvalget og de norske døveprestene, i Oslo. Der var igjen synd et diskusjons-emne. To av prestene, Wetlesen og Skollerud, brukte som tegn: klohånd som river
fra hjertet mot midten av brystet. Det var altså i betydningen ”synd mot Gud”.
De plasserte dermed synden i hjertet, som noe som river oss i hjertet (eller som iallfall bør gjøre det). Et sterkt, symbolsk tegn!
– De andre prestene brukte samme tegn som for ”slem” og ”fy”, og plasserte altså synden på pekefingrene: Høyre pekefinger som slår ned/utover venstre pekefinger – et temmelig meningsløst, intetsigende tegn. – Hele prestekollegiet enedes om at tegnet som tegnspråkutvalget støttet, tegnet for å rive i hjertet, skulle brukes av alle, for synd mot Gud er noe langt mer enn ”slem” og ”fy”. – Dessverre har man i dag igjen redusert synds-begrepet til det konvensjonelle ”fy” på tegnspråket.
En kan si at det ufarliggjør det å synde (mot Gud).
Jeg har fundert over at det akkurat var Wetlesen og Skollerud som hadde de gode, meningsbærende tegnene. De to hadde døve foreldre! Kanskje opplevelsen av å ha vokst opp med døve foreldre og i nær kontakt med døvemiljøet hadde skapt spesiell forståelse hos dem for viktigheten av å bruke gode, ”logiske” tegn til ordene. I miljøet brukes det jo så mange meningsløse, forvirrende tegn,
som skyldes dårlig språkforståelse og liten respekt for det fundamentale i tegnspråket. I dag har vi dessverre ikke slike typer som Wetlesen og Skollerud, eller forbundssekretær Breiteig i Norges Døveforbund, som også var sønn av døve foreldre. Vi mangler sterke personligheter som kan være gode forbilder.
Den unge døve damen ved min side i Kristiansand har en gledelig god forståelse for å bruke gode tegn. Vi diskuterer ulike betydninger av ordet synd. Om det å synes synd på. Der passer det med
et tegn for ”stakkars”. Når vi snakker om noe leit som har hendt og sier at ” det var synd”, så kan det passe med tegn for ”tåre” (sørgelig). Det samme kan vi bruke, men med et helt annet ansiktsuttrykk, når vi sier ” så synd” på fleip.
Det er dessverre sjelden å finne slik språkforståelse (og tegnforståelse) i miljøet vårt som hos
denne unge Kristiansand-damen. Hun kan så absolutt være med på å heve nivået.
Men så sier hun: – Jeg er ikke så mye sammen med andre døve…
Så synd! tenker jeg, for da bidrar hun jo likevel ikke så mye til å heve nivået… Men ville hun sitte ved siden av meg for å diskutere med en meningsfelle , som det kanskje ikke er så mange av???
Hun er iallfall et godt forbilde for de barna hun arbeider med…