Etter at jeg bestemte meg for CI-operasjon, begynte det å gå mange rykter om dette. Jeg fikk mange spørsmål som f.eks.: «Tror du at du skal bli hørende?», og: «Skal du melde deg ut av døvemiljøet?» Det ble slitsomt å svare på alle disse spørsmålene, så jeg tenkte det ville være bra om de interesserte kunne følge med i en «dagbok». Så satte jeg i gang, og jeg syntes det var best å begynne med begynnelsen.
En normal gutt…
Først vil jeg fortelle litt om min bakgrunn: Jeg er født som «en normal», hørende bondegutt, og jeg begynte på folkeskolen hjemme – på Sander skole i Sør-Odal kommune, sør i Hedmark. Jeg var den eneste i klassen som allerede kunne lese, og jeg var flink til å synge. Jeg kunne «alle» sangene fra før. Når klassen skulle lære «nye» sanger, så foregikk det slik at vår lærerinne, frøken Christoffersen, først spurte om noen kunne den. Vanligvis var jeg den eneste som rakte opp hånden, og så sang hun og jeg sammen, og de andre fulgte etter når de fikk tak i tekst og melodi. – Jeg hadde bestemt meg for at jeg skulle være best i klassen. Hjemme i familien var jeg også midtpunktet, for jeg var odelsgutt. Mine foreldre hadde først fått tre jenter, så det var stor stas med meg. Jeg ble nok bortskjemt…
Men så ble jeg syk – dødssyk…
Da jeg gikk i 2. klasse, ble jeg meget syk en natt. Det var like etter nyttår 1938. Jeg våknet og følte at noe var galt. Jeg famlet meg fram til mine foreldres soverom og ropte på mor, men jeg hørte ikke min egen stemme, så jeg trodde at jeg hadde mistet stemmen. Mor fulgte meg tilbake til sengen, og jeg sovnet igjen. Neste morgen forsto vi at jeg var blitt døv. Legen kom, men jeg ble bare mer syk. Først mente legen at det «bare» var skarlagensfeber. Det gikk en epidemi. Men så hovnet halsen min opp – jeg fikk en stor kjertelsvulst, og jeg fikk i tillegg nyreproblemer.
Legen var ikke klar over det verste, at jeg hadde hjernehinnebetennelse. Etter noen dager sa han at det var ingenting å gjøre, men jeg måtte isoleres. Jeg ble sendt til sykehuset på Hamar. Det merket jeg ikke. Jeg lå i koma. Alle hjemme ventet på dødsmelding fra sykehuset.
Overlevde, ble «lesehest»…
På sykehuset merket jeg såvidt at svulsten ble operert. Etter flere dager våknet jeg igjen. En sykepleierske ropte inn i øret mitt, og så skrev hun: «Hørte du?» – Jeg svarte: «Litt.» Men jeg hørte ingenting. – I fire måneder lå jeg i sengen der, isolert. Det eneste jeg kunne gjøre, var å lese, og det eneste lesestoffet jeg fikk, var ukeblader. De tenkte nok at jeg kunne ha litt moro av å lese tegneserier som «Knoll og Tott» og «Nils og Blåmann» i disse bladene, men jeg leste ALT, til og med kjærlighetsromaner.
Jeg var blitt en 9-årig lesehest. Før jeg ble utskrevet hadde jeg også fått min første bok.
Hjem til mareritt!
Da jeg endelig kom hjem, forsto jeg min tragedie. Jeg var blitt et helt annet menneske. Jeg var satt utenfor det sosiale fellesskapet. Stemmen min var blitt «rusten» etter at jeg ikke hadde snakket på fire måneder. Jeg kunne ikke synge lenger, og jeg ville ikke leke, for jeg bare dummet meg ut. Jeg kunne ikke fortsette på skolen. MEN alle trodde – iallfall håpet – at jeg skulle få hørselen tilbake. Alle syntes synd på meg. Min beste skolekamerat kom på besøk, men vi kunne ikke snakke sammen, så han forsvant fort og kom aldri tilbake. Jeg var blitt ensom. Klassens lyseste hode var blitt et null. Jeg var blitt en «tomsing».
Mislykket operasjon
Hver uke kom nå en lege for å rense ørene mine. Det gjorde vondt. Jeg hadde fått kronisk ørebetennelse. Så en dag anbefalte legen å dra til ørespesialist i Oslo. Mine foreldre var enige. En snill tante i Oslo fant fram til «Norges beste» ørespesialist, Lindemann, og dit kom jeg. Han brukte bl.a. stemmegaffel ved siden av ørene mine og spurte om jeg hørte noe. Jeg svarte som vanlig «litt», men jeg hørte ingenting. Han undersøkte meg, og tante skrev den gode nyheten: «Du har polypper i ørene. Du skal opereres,
så får du hørselen tilbake!»
Var jeg «som Rikka»?
Jeg var veldig redd for den «enkle» operasjonen, og jeg protesterte voldsomt, men jeg kom til Rikshospitalet. Der ble det foretatt nye undersøkelser. Tante prøvde å «tolke» for meg ved å skrive hva legene sa. Jeg husker en setning som brente seg inn i meg: «Han spør om du er sånn som Rikka.» (Rikka var en såkalt «åndssvak» kusine.) – Jeg ble neste dag kjørt inn til operasjon.
Da jeg våknet igjen, hørte jeg fremdeles ingenting. Da legen senere hadde fjernet bandasjen, snakket han til meg. Jeg gjettet på at han spurte om jeg kunne høre, så jeg sa: «Litt.» – Men jeg var like døv som før operasjonen.
Da jeg kom hjem igjen, hadde både mine foreldre og jeg mistet den siste gnisten av håp om at jeg kunne bli et normalt menneske igjen.