Jeg tror det er best at jeg forteller litt mer fra min «ørelidelses-historie», selv om mye er gammelt.
Jeg kom altså hjem etter en mislykket operasjon på Rikshospitalet på forsommeren 1938. Da var jeg blitt 10 år gammel.
Min 10 års fødselsdag ble forresten en av de sørgeligste dagene i mitt liv. Jeg har vel aldri følt meg mer utenfor og overflødig enn den dagen, da det kom ganske mange for liksom å feire at jeg hadde overlevd.
De konstaterte nok at det var lite å feire, for jeg var blitt bare en skygge av den gutten jeg hadde vært…
Mislykket behandling
Mor overtok stellet av ørene mine hjemme. Hun var blitt instruert av legen og hadde kjøpt utstyr på apoteket. Hver morgen og kveld sprøytet hun varmt borvann inn i ørene mine. Trommehinnene var borte, så borvannet ble sprøytet langt inn. Av og til ble det sprøytet slik at det ble trykk på likevektsnerven (balansenerven). Da føltes det som om øynene gikk trill rundt i hodet mitt, og jeg kunne miste bevisstheten i korte glimt. Dette kaltes «å skylle ørene». Materien fra betennelsen ble skyllet ut.
Vi ventet på at ørene mine etter en tid skulle bli tørre, altså at betennelsen skulle gå over, men behandlingen hjalp ingen ting.
Til døveskolen
Høsten 1938 begynte jeg i 3. klasse på døveskolen i Oslo (Skådalen), etter en lang og tårevåt historie, som jeg her skal hoppe over. Der overtok en inspektrise jobben med å skylle ørene mine, mens andre elever så på. Det var en lidelse, og det hjalp ingen ting. Etter et par år ga hun opp, uten at jeg fikk noen forklaring.
Livet på døveskolen ble for min del preget av at jeg var «gutten med bomull i ørene». Jeg var den eneste. Av og til ble jeg ertet pga dette. Jeg måtte alltid passe på at jeg hadde ren bomull i lommen, så jeg kunne bytte når det var nødvendig. Noen ganger ble bomullen i ørene mine gjennomvåt. Det hendte også om natten, og da ble det gulgrønne flekker på puten. Da snudde jeg puten så ingen skulle se det. Jeg måtte være på vakt natt og dag.
Ny mislykket operasjon
Skolelegen var, merkelig nok, mest interessert i øynene mine. Han oppdaget at det var forskjell på størrelsen på pupillene, og han kunne ikke forstå at jeg kunne se like godt på begge øynene. Igjen og igjen foretok han synsprøver, men han ble ikke klokere av det. Han trodde det hadde sammenheng med min sykdomshistorie og døvhet.
En dag kom bestyreren med beskjed om at jeg skulle på sykehus og bli operert – i nesen! Jeg hadde begynt å «snakke i nesen», og legen mente det kom av at nesebenet mitt var skjevt. – Jeg ble operert. Litt av nesebenet ble skåret bort. Ingen nevnte senere at talen min var blitt bedre, så jeg oppfattet operasjonen som bortkastet.
Da en lege mange år senere undersøkte nesen min, opplyste jeg at jeg var blitt operert i nesen da jeg var skolegutt. – «Ja», sa legen, – «jeg ser at du har hatt en mislykket nese-operasjon. Du har lite ben i nesen!»
(Og jeg som er blitt kjent nettopp for å ha mye «bein i nesa»!)
«Normal tale»
På døveskolen var jeg med på felles artikulasjons-øvelser (stemme-øvelser) i klassen. Av og til sa vår utmerkede lærerinne, frøken Bjørset: «Du behøver ikke å være med på dette, Thorbjørn.» Det var fordi stemmen min var normal. Men det hendte at hun rettet litt på min uttale, selv om jeg snakket «bymål» så godt jeg kunne, slik som jeg husket fra en Oslo-tantes hyppige besøk hjemme hos oss. Av og til kom det besøk i klassen av grupper som ville se/høre på undervisningen, og de var imponert over min tale. I en geografi-time fikk vi besøk av noen diakonisser. Da hadde vi akkurat lest at ris var nasjonalretten i Kina, og frk. Bjørset spurte oss: «Har vi en nasjonalrett i Norge?» Jeg var raskt oppe med hånden: «Sild og poteter!» Det ble stor munterhet.
– Jeg var ikke blant de flinkeste til å munnavlese, men fordi jeg var sterk i norsk kunne jeg «fylle ut» riktig der øynene mine ikke oppfattet ordene. Så fikk jeg i alle fall «Godt» i det spesielle døveskolefaget munnavlesnings-dyktighet på avgangsvitnesbyrdet mitt. På vitnesbyrdet mitt sto det også at min tale var «normal». Jeg opplevde at ingen hørende hadde problemer med å forstå meg, bare hvis jeg snakket for lavt.
Så ble jeg konfirmert i Oslo døvekirke, selvfølgelig med bomull i ørene og med reserve-bomull i lommen på konfirmasjonsdressen.
Total-oppmeisling
Jeg var hjemme på gården det siste krigsåret, og jeg hadde bl.a. sammen med min yngre bror ansvaret for våronna mens far satt i tysk fangenskap på Grini. Det ble bestemt at jeg skulle begynne på yrkesskolen for døve i Bergen høsten 1945.
Men under slåttonna fikk jeg plutselig voldsomme smerter i hodet. Jeg ble sendt til nærmeste sykehus og derfra i hast til Rikshospitalet, hvor jeg ble operert, en såkalt total-oppmeisling, på høyre øre, en ganske stor operasjon. Etter 2-3 uker ventet jeg å bli utskrevet, men en dag kom en sykepleier for å barbere meg rundt venstre øre. Jeg protesterte, for jeg hadde ingen smerter på den siden. Mine protester var forgjeves.
Jeg følte meg fortvilet og hjelpeløs da jeg ble kjørt til totaloppmeisling også på venstre øre. Jeg fikk ingen forklaring, men det ble nevnt en gang at årsaken til at jeg hadde fått hodesmertene og måtte opereres, var at jeg hadde fått kaldt vann i ørene under bading i Glomma. Jeg måtte passe på så jeg aldri fikk kaldt vann i ørene. «Husk at du ikke har trommehinner!»
Etter disse operasjonene ble jeg på Rikshospitalet i to hele måneder, mens hele landet feiret den store «freds-sommeren».
Hver dag ble ørene mine skyllet og penslet med et stoff. Jeg forsto det slik at legen på denne måten endelig skulle stoppe ørebetennelsen, men det ble ingen bedring.
En dag fikk legen vite at jeg skulle begynne på skole i Bergen. Da ble jeg utskrevet, på betingelse av at en ørespesialist i Bergen kunne fortsette behandlingen.