Jeg kom til yrkesskolen for døve gutter i Bergen, og skolestyrer Eng ordnet med timer hos ørespesialisten dr. Natvik, som skulle følge opp behandlingen etter instruks fra Rikshospitalet. Han var ikke akkurat lett på hånden, så besøkene hos ham var pinefulle. Jeg fryktet hele tiden at han skulle stikke istykker noe, kanskje ødelegge balansenerven eller synsnerven. Og jeg ble ikke bedre. Ørebetennelsen fortsatte som før..
Penicillin-kur, til ingen nytte
En dag så jeg i avisen at en Bergens-lege hadde gode erfaringer med et nytt legemiddel – penicillin – mot ørebetennelse. Jeg bestilte time hos ham. Først sendte jeg ham min «sykehistorie». Da jeg så kom dit med store forventninger, sa han (skrev han) at han var blitt litt misforstått i avisen. Det var små sjanser for å helbrede kronisk ørebetennelse, men hvis jeg ønsket det, så ville han forsøke.
Ja, jeg ønsket et forsøk, så jeg gjennomgikk en penicillin-kur, men dr. Tryggesets behandling var til ingen nytte.
Jeg lærte å svømme!
Legenes advarsel om ikke å få kaldt vann i ørene hadde ført til at jeg ikke lærte å svømme. Det var flaut. Jeg var aktiv i idrett året rundt, i fotball, friidrett, langrenn, skøyter. Men å kunne svømme var egentlig det viktigste av alt, for om sommeren hendte det at vi ungdommer dro for å bade, gutter og jenter, og da var det fryktelig pysete å bare bade på grunt vann, når de andre stupte uti og boltret seg i vannet.
– Vel, jeg lærte å svømme, men det var også litt pysete å ikke kunne stupe. Jeg måtte bare vasse ut i vannet og så svømme pent med problem-ørene mine godt over vannet, og passe på så jeg ikke fikk vannsprut mot ørene. Jeg måtte være meget forsiktig.
Så ble jeg likevel gift!
Det var ikke så lett å unngå jenter, og så ble det «fast følge» med ei jente som mente det var noe tull at jeg skulle dø før jeg var 25 år. Hun fridde, og jeg kunne jo ikke si nei. Etter et års forlovelsestid giftet vi oss da jeg var 23 år. Da var jeg blitt litt optimistisk og hadde utvidet min antatte levealder til 30 år. Det var forresten en vikarprest som viet oss, og jeg misforsto slik at jeg svarte «ja» en gang for mye.
Min kone overtok å skylle ørene mine! Jeg kan ikke huske at akkurat det var med i våre planer for ekteskapet, men slik ble det.
I årevis skyllet min kone ørene mine med lunkent borvann minst en gang om dagen. Det var ikke det morsomste vi drev med, og det ble ingen bedring.
På sykehuset igjen
Årene gikk. En dag, på arbeidsplassen, mistet jeg fullstendig balansen. Jeg kunne ikke gå. Drosje ble tilkalt. Jeg ble kjørt til sykehuset, og der over til ØNH-avdelingen og operasjon – ny totaloppmeisling på høyre øre. Dermed fikk jeg tilbake balansen, og var lykkelig over det.
Jeg lå på sykehuset under Norges Døveforbunds landsmøte i Drammen, og det er det eneste landsmøtet jeg har «skoftet» i løpet av alle årene fra 1948 og til langt inn i min pensjonisttilværelse. Jeg fikk forresten to store blomsterbuketter fra landsmøtet. Jeg var redaktør i forbundet.
Det jeg ikke visste, var at legene hadde forsøkt å sette inn kunstige trommehinner på meg. Ja, trommehinnene kom på plass, men de ville ikke gro og falt ut igjen. Jeg hadde fremdeles åpne ører. En dag en liten flue krøp inn i det ene øret mitt før jeg fikk den vekk, lurte jeg på om den skulle komme ut igjen i det andre øret.
Etter denne operasjonen begynte jeg å gå i fast rute på ØNH-poliklinikken på Haukeland sykehus, hos dr. Møller. Det var timer som jeg alltid gruet meg til, for det virket som om legen rotet inne i hjernen min.
Til spesialist i Oslo
I disse årene tenkte jeg aldri på muligheten av å få hørselen tilbake. Det eneste jeg håpet på, var at jeg en dag skulle få oppleve å bli helbredet for den plagsomme ørebetennelsen.
En dag leste jeg i avisen noen uttalelser fra en som ble presentert som en av landets aller fremste spesialister på øresykdommer, professor dr. med. Leegaard i Oslo. – Jeg skrev til ham om min ørebetennelse og ba ham se på meg. Jeg fikk positivt svar, med time hos ham, men først måtte jeg til time på sykehus for hørselsmåling, for legen krevde at jeg skulle ha med meg audiogram når jeg kom til ham.
Jeg gjennomgikk altså hørselsmåling, og da skapte jeg litt oppstyr.
«Hører du absolutt ingen ting?» spurte audiografen og så vantro på meg.
«Ja, det er riktig, og slik har det vært siden jeg var 9 år.»
«Men hvorfor kommer du da hit?»
«Fordi dr. Leegaard krever det.»
Det etterfølgende besøket hos dr. Leegaard ble en skikkelig nedtur. Han sa rett ut at det var ingenting å gjøre. Legevitenskapen var ikke kommet så langt at kronisk ørebetennelse kunne helbredes. Men han forklarte litt om hva det var, og jeg oppfattet ham slik at jeg kunne regne med et normalt langt liv. «Adjø, og ha det bra!»
Endelig et godt råd!
Jeg var formann i NDFs tegnspråkutvalg, og en dag fikk utvalget et nytt medlem, Eva-Signe Falkenberg, hørende, audiopedagog fra Oslo. Det var døvekonsulent John Vigrestad som hadde oppdaget henne: «Hun er et funn!» sa John. Da jeg spurte hva han mente, nevnte han hennes store kunnskaper, hennes objektivitet, og særlig hennes fine holdning til døve.
En dag spurte hun hvorfor jeg hadde bomull i ørene, og jeg forklarte, men jeg likte jo ikke spørsmålet. Så sier hun: «Men det blir aldri bra så lenge du bruker bomull. Prøv uten!» – Jeg mente det var umulig, men hun klarte å overbevise meg om at jeg burde prøve.
Det viste seg snart at dette var et av de beste rådene jeg har fått i mitt liv. Med luft i ørene ble det raskt bedre. Jeg trengte ikke bomull. Jeg var ikke lenger «han med bomull i ørene». Og dette rådet kom altså ikke fra en lege…
Eva-Signe ville heller ikke godta at jeg var blitt døv som følge av skarlagensfeber. Hun ordnet time for meg på ØNH på Ullevaal sykehus, og der ble den klare konklusjonen at jeg var blitt døv av hjernehinnebetennelse. Fra den dagen sluttet jeg å si at døvheten min skyldtes skarlagensfeber. Og egentlig var dette første gang jeg fikk vite at jeg hadde hatt hjernehinnebetennelse!
Jeg får ny lege
Da ØNH på Haukeland flyttet over i nybygget (sentralblokken), flyttet jeg med. Det vil si at jeg begynte å gå til kontroll på den nye poliklinikken der, men etter det gode rådet fra Eva-Signe var betennelsen blitt så beskjeden at legen fant det nok med 3-4 kontroller i året.
På den nye poliklinikken fikk jeg også ny lege, Ola Lind. Han snakket ganske tydelig og viste at han kunne noen få, enkle tegn. (Jeg bruker vanligvis ikke tolk hos lege.) Jeg fikk høre at jeg var heldig, «for Lind er den beste ø-n-h-legen på Haukeland». Jeg har senere ikke hatt grunn til å tvile på det. Jeg fikk fort tillit til den mannen.
Et mirakel!
For ca. 8 år siden ble mitt høyre øre helt tørt. Jeg turde lenge ikke tro at det var sant. Jeg ventet og ventet at det skulle begynne å renne litt igjen, men miraklet var et faktum. Dr. Lind kunne bare bekrefte at det var tørt.
For alle andre døve er det en selvfølge å ha to vanntette, tørre ører. For meg var opplevelsen av å få ett tørt øre som å vinne en million i Lotto. Det var et mirakel!!!