Det er 9. juli 2001. Jeg er på «hytta» mi på Sander i Sør-Odal. Været er varmt og fint. Jeg spaserer den ca. 1 km lange veien til bussen. Jeg er kommet halvveis da det stopper en bil. Det er en dame som tilbyr meg å sitte på. En fremmed dame, riktig sjarmerende. Vi smiler til hverandre. Jeg peker og sier: «Jeg skal til bussen der borte.» Hun nikker, kjører og stopper like før vi er der.
Jeg er nysgjerrig:
«Hvem er du?» spør jeg.
«Hvem jeg er? – blablabla…» – Hun vet altså ikke hvem jeg er og at jeg er døv.
«Jeg hører ikke», sier jeg.
Hun ser på meg, overrasket, og sier med tydelige tegn og tale: «Er du døv?» «Ja!»
Vi er like overrasket begge to. Hun forteller at hun har et døvt barnebarn som bor i Skogbygda i Nes og går på Skådalen skole. Hun og mannen hennes bor i boligfeltet på Sander. Han kjører barn til Skådalen!
Jeg forteller at jeg selv har gått på Skådalen, bor i Bergen, men har «sommerhus» på Sander.
«Nå skal jeg til Rikshospitalet for operasjon. Har du hørt om Cochlea implantat?»
«Ja, barnebarnet mitt fikk CI da han var 3 år gammel», sier hun. «Du må besøke oss etter operasjonen. Jeg synes det er så morsomt å øve i tegnspråk.» Hun gir meg navnet og telefonnummeret sitt. Jeg synes hun er utrolig flink til bruke tegn og tale, og hun bor altså bare et par steinkast fra sommerhuset mitt.
For en fantastisk start på dagen!!! Jeg er i kjempehumør når bussen kommer…
Nesten for sent…
«Til Oslo, pensjonist», sier jeg når jeg går på bussen. Jeg må si det om igjen, høyere, før sjåføren oppfatter det. Folk ser nysgjerrig på meg. Snakket jeg for høyt eller rart?
Bussen går en litt annen vei enn jeg ventet i Nes, og jeg begynner å bli nervøs. Kanskje sjåføren har gitt en melding som jeg ikke har oppfattet? Kanskje det er overgang og jeg skulle gått av et sted for å ta en annen buss videre… Jeg får sommerfugler i magen. Slik er det å være døv, ja. Men endelig ser jeg at vi nærmer oss Oslo. Bussen bruker en halvtime mer enn jeg hadde ventet, men i Oslo får jeg straks drosje, og jeg kommer til Rikshospitalet 10 minutter før tiden. Straks etter kommer min spesialbestilte tolk, Eva-Signe, som kjenner hele historien min slik at jeg ikke behøver å bruke tid på å sette henne inn i saken.
Det er sannelig heldig å ha tolk akkurat nå, for det er ferietid, og opplysningene jeg har fått stemmer ikke. Det er feil etasje og feil avdeling, men tolken finner fort fram, så vi kommer presis.
«Det er bare tull!» – sa legen
Først må jeg gjennom en rutine-undersøkelse med journalføring. Det går greit, for jeg bruker ingen medisiner/medikamenter og har ingen sykdommer eller plager, bortsett fra kronisk ørebetennelse på venstre øre. Blodtrykket mitt blir spesielt nøye kontrollert. «Det er litt høyt, men alderen tatt i betraktning, er det OK», sier legen.
«Kanskje du bør slutte å løpe», hvisker tolken. – «Kanskje jeg bør trene mer», hvisker jeg tilbake.
Så kommer legen som skal operere meg, dr. Teig. Han har med en ny brosjyre om CI-systemet, og han forklarer igjen det viktigste, for å være sikker på at jeg har oppfattet alt. Så vil han vite om det er noe jeg lurer på.
«Jeg har hørt at det blir en hard tid etter operasjonen, med svimmelhet, kvalme, forbud mot å lese, se TV, bruke PC, kjøre bil m. m. i lang tid», sier jeg.
«Det er bare tull!» svarer dr. Teig.
«Tull???»
«Ja, kanskje du blir litt svimmel når du står opp første gang, men det går over», sier han.
Til operasjon!
Sent på kveld blir jeg barbert på høyre side av hodet. Det gjør vondt, like vondt som «i gamle dager». Det er merkelig at de ikke har funnet opp en mindre smertefull barbering. – Så legger jeg meg. Jeg skal faste fra kl. 24. Operasjon kl. 08 neste morgen. Jeg må ta av meg klokka og gifteringen. Ringen er vanskelig å få av, og jeg føler meg ganske ugift etterpå.
Litt over kl. 08 blir jeg kjørt til operasjonsstuen. Nå er det for sent å ombestemme seg. Jeg får narkose, og verden blir borte for meg…
Jeg våkner. Klokka på veggen rett imot meg viser 14,55. – En sykepleier kommer bort til meg. Hun snakker veldig tydelig:
«Hvordan føler du deg?», spør hun.
«I fin form, men jeg er sulten!»
Hun smiler. Jeg er tørr i halsen, og hun gir meg isbiter med en teskje.
«Er klokka virkelig 3?» spør jeg, og hun bekrefter det.
– Jeg blir liggende der til overvåking til kl. 17,30. Blodtrykket mitt blir sjekket av og til. Så blir jeg kjørt til rommet mitt, og en stund senere på en ny kjøretur, till røntgenavdelingen. Det skal sjekkes om elektrodene er kommet på riktig plass i sneglehuset.
Ny ventetid og nervøsitet
Kl. 22 får jeg et lite sjokk. Sykepleieren skriver: «Du skal faste fra kl. 24 og fram til dr. Teig har sett på røntgenbildene.»
Jeg skal altså begynne å faste uten at jeg har fått mat på over et døgn! Det må bety at legen er usikker på om operasjonen har vært vellykket. Kanskje han må åpne igjen for å rette opp noe? – Jeg orker ikke å spørre. Nå er jeg litt feig, tenker jeg…
Litt før kl. 24 får jeg velge om jeg vil ha et glass vann eller et lite beger yoghurt. Jeg velger selvfølgelig det siste, men yoghurten klarer ikke å døyve sulten. Tarmene mine skriker, og det blir en lang natt. Jeg har ikke smerter, men det er ubekvemt å ligge så lenge på samme side. Ryggen protesterer. Natten varer en evighet. Hvor lenge må jeg vente på at legen skal få sett på røntgenbildet? Og hvis han ikke er fornøyd, hva så???
Da kommer en sykepleier med matbrett, og alle bekymringer er som blåst bort. Dette betyr jo at operasjonen har vært vellykket.
Jeg spiser opp alt, men jeg må jo tygge litt forsiktig. Så legger jeg meg mett og fornøyd tilbake på sengen.
Et øyeblikk etter kommer bekymringene tilbake. Det var en ny sykepleier som kom med maten. Hun visste kanskje ikke at jeg skulle faste. Jeg burde ha spurt henne. Det kan jo være begått en tabbe. – Jeg får en ny, nervøs ventetid. Når sykepleieren kommer og henter brettet, spør jeg om noe annet: «Kan jeg lese?» – Hun svarer: «Ja, bare du ikke overdriver.»
Så begynner jeg på en bok.
Stor lettelse: Røntgenbildet var OK
Det går et par timer. Så kommer dr. Teig. Han sier at røntgenbildet er kontrollert, og: «Så langt ser alt bra ut». Han spør hvordan jeg føler meg, og da jeg svarer «bare bra», oppfordrer han meg til å stå opp. Altså står jeg opp og kler på meg. Jeg kjenner ingen svimmelhet og ingen problemer med balansen. Jeg rusler omkring og ser litt på TV. Når tolken kommer, som avtalt, sier hun:
«Er du oppe allerede? Det går da ikke an!»
Vi får tak i dr. Teig. Han kommer med røntgenbildet. Der kan vi tydelig se implantatet (senderen) som er operert inn i hodet mitt, og ledningen (elektrodene) som går fra implantatet og inn i sneglehuset. Fantastisk!
Jeg sier at jeg ble skremt da jeg fikk beskjeden om ny fastetid, og tenkte at operasjonen kanskje hadde vært mislykket…
«Det er rutine», sier Teig. «Vi kontrollerer alltid per røntgen om alt er på plass slik det skal være. Det har hendt 3 eller 4 ganger at vi har måttet rette på noe. Ditt øre var jo spesielt vanskelig, fordi så mye var ødelagt fra før, og det var litt problematisk å finne veien med elektrodene. Men så langt har dette gått bra.»
«Betyr det at hørselsnerven min er i orden? Kan den virkelig fungere igjen etter å ha ligget ubrukt i over 60 år?», spør jeg.
Men Teig vil ikke spekulere i hvordan det vil fungere når lyden blir satt på. Jeg er jo «et spesielt vanskelig tilfelle».
Hvis dette går bra, kan det likevel åpne for mange flere operasjoner. Dr. Teig har gjort sitt beste, og han er ferdig med sin del av jobben. Jeg får et ID-kort med opplysning om implantatet. Det kan jeg vise fram hvis jeg blir stoppet f.eks. i kontrollen på flyplassene. Jeg har metall i hodet…
Bandasjen tas av – pent arbeid!
Fredag kommer dr. Teig igjen og tar avskjed. Han skal på ferie. Han sier igjen at «så langt ser alt bra ut». Etter planen skal bandasjen tas av mandag, og det skal dr. Siem gjøre. De regner med at jeg kan reise hjem samme dag.
Jeg er nysgjerrig på de andre pasientene på avdelingen, men det er for tiden bare jeg som er CI-pasient. De fleste pasientene er barn som er operert for hareskår eller ganespalte/åpen gane. Det er flott arbeid som gjøres med disse barna.
Mandag kommer altså dr. Siem. Det går veldig lett å ta av bandasjen. «Det ser fint ut!», sier legen.
Det har gått 6 dager etter operasjonen. Jeg får en svart lapp over øret. Stingene skal tas ut om en uke. Det er ikke nødvendig at det gjøres av en lege. Det går fint med en sykepleier/hjelpepleier. Hvis jeg får problemer, kan jeg ringe til Rikshospitalet.
«Skal jeg spørre etter deg?», spør jeg.
«Nei, jeg skal på ferie. Det blir en annen lege her, Lindemann.»
«Lindemann?» sier jeg. «Da jeg mistet hørselen, var jeg hos en spesialist her i Oslo, han het også Lindemann.»
«Det er sønnen hans som er her!»
På mitt spørsmål om hva jeg IKKE må gjøre den første tiden framover, svarer Siem det samme som Teig. Det er ikke noe spesielt jeg må unngå eller være forsiktig med. Jeg kan arbeide på min PC, kjøre bil osv.
God service på RH! Jeg skal reise hjem. Sykepleieren har på forhånd spurt om det er noe hun kan hjelpe meg med, f.eks. billett hjem, eller noe annet, og jeg har svart at det eneste jeg trenger, er drosje til Oslo S. Den unge damen er veldig omsorgsfull, og hun tar den vesle kofferten min for å bære den for meg til drosjen. Jeg napper den fra henne. «Jeg er verken syk eller gammel, så jeg bærer den selv», sier jeg. Vi prater virkelig litt på veien ut. Hun trives på det nye RH, hvor det er et godt miljø på hennes avdeling. Hun har samboer og et lite barn. Jeg forteller bl.a. at jeg har en svigerdatter som er sykepleier. Det viser seg å være drosjeholdeplass like utenfor sykehusets hovedinngang, så det var ikke nødvendig å bestille. Hun følger meg helt til drosjen, sier til sjåføren hvor jeg skal og forsikrer seg om at sjåføren kjenner regelen om egenandel. – «Flott service her», sier jeg og vinker. Jeg er ute i friheten igjen. Jeg tenker på alle de som er på sykehuset fordi de er syke. Jeg har vært på sykehuset uten å være syk. Så heldig jeg er!