Etter hjemkomsten fra Rikshospitalet til Dala (hytta) skifter min kone på «øret» mitt hver morgen. Det er egentlig på det lange arret fra øverst på hodet og nedover bak øret, men den svarte lappen dekker også øret. Denne lappen glir av om natten, men det er ikke noe blod. Noen får lov å se arret. «Så fint!» – sier alle og er imponert. Selv synes jeg det ser nifst ut, men jeg kan ikke få noe ordentlig overblikk i speilet. – «Hevelsen går ned», sier min kone, men når jeg føler med en hånd på hver side av hodet, synes jeg det fremdeles er en svær kul på høyre side. Legen sa at «hevelsen vil gå ned», men han sa ikke hvor lang tid det ville ta, så jeg er litt bekymret….
Stingene tas ut
Når den avtalte dagen kommer, kjører jeg til Oslo. Jeg har avtale om at Eva-Signe skal ta ut stingene på hennes manns tannklinikk. Der er det utstyr, for også tannleger syr (i tannkjøttet) og tar ut sting etterpå. Eva-Signe har gjort slikt før. Hun har bl.a. arbeidet på sykehus og er en sånn «potet» som kan brukes til alt.
Når arbeidet er gjort, delvis med bistand fra tannlegen, sier hun: «Det er så fint at vi nesten ikke kan se at du er operert!» – Hun vil gjerne være tolk når lyden senere skal settes på. Normalt vil det si 6 uker etter operasjonen, og vi diskuterer hvilken dato som kan passe. Vi blir enige om å foreslå 24. august. Hun skal kontakte Rikshospitalet for meg, så skal jeg få beskjed.
Bedre tale – på forskudd?
Det har hendt noe «rart» med meg. Kort tid etter operasjonen bemerket Eva-Signes mann, som fulgte henne på visitt, at han syntes jeg snakket «bedre enn før». Og hun var enig med ham.
Noen dager etter, på besøk hos min søster, sier hun plutselig: «Du snakker klarere enn før!» – Dette er merkelig. Min søster har aldri før kommentert min tale. – Litt senere kommer min andre søster, og hun sier det samme.
Da begynner jeg å lure på om CI-operasjonen har begynt å virke allerede før lyden er satt på. Det kan da ikke være mulig. Jeg er iallfall fremdeles stokk døv. Nei, dette tror jeg ikke noe på…….
Ville vente til jeg hadde fått hørsel!
Jeg ringer til den damen som ville treffe meg etter operasjonen, bestemoren til en døv gutt. Jeg forteller at nå er jeg operert, og spør om hun fremdeles er interessert i at jeg skal besøke henne.
«Ja da», svarer hun – «kan du høre noe nå da?»
«Nei, lyden blir ikke satt på før i midten av august», svarer jeg.
«Da kan vi avtale besøk i slutten av august.»
«Å nei, jeg bor ikke her fast. Jeg reiser tilbake til Bergen omkring 10. august, og så kommer jeg hit igjen bare noen dager i oktober.»
«Da må du besøke oss i oktober», sier hun.
Jeg er skuffet. Er det bare virkningen av CI – hørselen jeg kanskje får – som interesserer henne? Hun sa jo først at hun ville ha besøk for å øve seg i tegnspråk. Merkelig! Jeg tror ikke det blir noe besøk i oktober…
Pussig sammentreff
Jeg arbeider med slektsforskning, og denne sommeren får jeg brev fra en slektning på Møre, datter til en tremenning. Hun forteller at hun har en samboer med etternavnet Gjelstenli, og denne opplysningen gjør meg nysgjerrig, så jeg ringer til henne over 149. Jeg sier at jeg har merket meg hennes samboers etternavn, og jeg fortsetter:
«For et års tid siden var jeg på en konferanse for døvblitte. Der var det to damer fra Møre med samme etternavn. Kjenner du dem? Er de i slekt med din samboer?»
«Ja, den ene er vi mye sammen med. Hun har nylig hatt en operasjon og har fått et implantat, det kalles CI, og nå er det mye lettere å prate med henne», svarer min slektning Lill-Ann.
«Å, jeg er i gang med samme slags operasjon. Du må hilse damene fra meg.»
«Det skal jeg gjøre, og du må komme og besøke oss hvis du kommer på disse kantene», sier min slektning, som jeg aldri har truffet.
Merkelig sammentreff…
Hevelsen bekymrer meg
Hver morgen kjenner jeg med begge hender på hodet mitt. Det er fremdeles en stor kul på høyre side. Jeg er usikker på om den blir mindre. Tenk om operasjonen har ført til at hodet mitt aldri blir helt normalt igjen…
«Bare tull!» sier min kone.
«Jeg kan ikke se noen kul», sier min søster.
«Poenget er ikke hva dere ser, men hva jeg føler», sier jeg.
De synes jeg er pysete, men det er jo ikke deres hode, og jeg er virkelig litt engstelig. Av og til føler jeg at det er noe som «arbeider» i hodet mitt. Det stikker litt også, så jeg skjønner det er en slags bevegelse som foregår. Min kone, «som vet alt», forklarer at det er gro-prosess. Og «kulen» blir heldigvis mindre og mindre. Jeg tør likevel ikke dusje, og det blir ingen bading denne sommeren. Jeg velger å være forsiktig, så jeg tar ingen sjanser. Det er også ubehagelig å få sterk sol på høyre side av hodet, så det unngår jeg. Det blir nesten ingen soling. Jeg blir ikke særlig brun denne sommeren.
Det tar over en måned før hodeformen min blir helt normal igjen.
Ikke klokere av andres erfaringer!
«Ferien» tar slutt. – Jeg treffer flere CI-opererte, men langt flere som kjenner noen CI-opererte. Jeg leser også hva noen CI-opererte forteller. Men det merkelige er at jeg etter all denne «informasjonen» føler meg like klok – altså ikke klokere.
Selv Gerd Dåvøys historie i «Din Hørsel» gjør meg ikke klokere, for hennes situasjon er så ulik min.
(Gerd er ei flott «jente», og da vi sist snakket sammen, sa hun: «Neste gang vi treffes kan vi kanskje snakke sammen uten tegn, og så kan du og jeg stifte et CI-forbund!»
Jeg svarte: «Ja, med deg som forbundsleder og med meg som redaktør for vårt nye tidsskrift.
Sammen blir vi dynamitt!»
På Rikshospitalet ble jeg oppfordret til å finne en hørsels-/talepedagog i Bergen som kunne trene med meg etter at lyden er satt på. Jeg kjenner bare én som jeg tenker meg kan passe, logoped Siri på Hunstad skole, og jeg ringer til henne.
«Jeg har erfaring bare med barn», svarer hun. Hun mener at mitt tilfelle er så forskjellig fra det hun arbeider med, at hun ikke føler seg kvalifisert. Men hun lover å ta saken opp med sin sjef, spesielt fordi Sunnanå-utvalget har pekt på oppfølging av CI-opererte – også voksne – som en framtidig utfordring for våre kompetansesentre.
Der står jeg, uten noen avtale om oppfølging. Men én ting er iallfall klar: Jeg har ikke opplevd noen av de mange plagene som jeg hadde hørt rykter om i forbindelse med CI-operasjon. Jeg har fungert som normalt hele tiden, siden dagen etter operasjonen.
Datoen er fastsatt
Vi får ikke den datoen som vi foreslo til å sette på lyden. Jeg får brev fra Rikshospitalet. Det er innkalling til 4. september, «for cochlea-tilpasning/kontroll». Da blir det altså 8 uker etter operasjonen. Jeg skal være fire dager på Rikshospitalet.
Jeg sier til mine barn på besøk: «Nå nyter jeg mine siste dager som stokk døv!»
Barnebarnet Thea har med seg en fløyte. Hun har nettopp begynt i skolemusikken og vil så gjerne at jeg skal høre hva hun har lært. Det virker så dumt å klappe og si at «du er flink» når en ikke hører noen ting, så denne gangen klapper jeg ikke, men sier: «Neste gang du kommer kan jeg kanskje høre at du spiller.» Hun nikker ivrig og smiler. Thea ønsker så sterkt at bestefar skal kunne høre henne.
«Når jeg skriver dette, er det dagen før jeg reiser til Oslo for å få «satt på lyden». Jeg er kolossalt spent, men jeg venter ikke mye. Det eneste som vel er ganske sikkert, er at jeg ikke lenger vil være stokk døv etter 4. september – med apparaturen på..