Tirsdag 4. september møter min kone og jeg tolken vår, Eva-Signe, ved hovedinngangen på Rikshospitalet. Vi finner hørselssentralen. Jeg merker meg at det nye hospitalet roter med navn. Offisielt heter det hørselssentral, men her står det først et henvisningsskilt: Hørselsentral (med en s for lite), og når vi kommer fram står det Høresentral. Slikt språk-rot!
Eva-Signe sier: «Én ting er sikkert: Når du reiser tilbake til Bergen, er du ikke lenger stokk døv!» – Selv er jeg ikke så sikker på det. Jeg kan ikke tro at det er mulig å vekke opp en hørselsnerve som har ligget «som død» i over 60 år.
Jeg møter den tekniske eksperten Arne og pedagogen Tove. Jeg setter meg rett overfor Tove ved det lille bordet.
Arne begynner å tukle med et apparat på øret mitt og kopler det til maskinen sin.
Jeg sier: «Dette må være som å bli koplet til den elektriske stol.»
Er dette lyd?
Tove snakker så tydelig, med tegn og tale, at det egentlig ikke er behov for tolk. Hun forklarer at først skal Arne kontrollere hver av de 12 elektrodene, om de fungerer. Jeg skal si JA når jeg hører noe.
Nå blir jeg forstyrret av øresus på det motsatte øret, så det blir uklart for meg om det er øresus eller virkelig noe lyd fra maskinen jeg oppfatter. Men jeg får noen meget svake «støt» inne i hodet, noe som ligner «ph». Det er annerledes enn øresus, så jeg sier JA og JA, mens jeg undres på om dette er virkelig lyd eller om jeg lurer folkene. Jeg føler voldsom skuffelse, men konklusjonen blir at elektrodene virker – hurra! – Jeg skjønner ikke at dette er noe å glede seg over.
Jeg blir litt lettet når Tove sier at nå skal jeg få «ordentlige» lyder. De vil komme med økende styrke. Jeg får et skjema. Med pekefingeren skal jeg følge en skala oppover og på den måten vise hvor sterkt jeg oppfatter lydene. Jeg må si stopp når lyden blir så sterk at det nærmer seg smerte.
Ja, dette går også bra. Nå er det ikke bare som lydløse puff i hodet mitt, men LYD! Jeg hører lyder, hørselsnerven min har virkelig våknet til liv igjen! Et mirakel, selv om lydene virker meningsløse! Jeg oppfatter at min kone tørker bort noen gledestårer.
Selv føler jeg ingen trang til det samme, for lydene jeg hører har ingen verdi, og kanskje det ikke blir noe mer enn dette.
Jeg er ikke optimist.
Jeg hører min egen stemme!
Etter lyd-prøvene får jeg høre stemmer. Jeg merker ingen forskjell på Toves og Arnes stemme, men jeg kvepper når jeg selv sier noe og for første gang hører min egen stemme. Den virker sterkere enn de andres, som brumming. Så artig!
Så merker jeg at stemmene ikke bare er sammenhengende surr, men at de kommer i «støt» i samsvar med ordene som uttales. Lydene høres likevel ikke ut som ord. Det er bare rytmisk «støy». Jeg oppfatter ikke knakking mot bordplaten og tramp i gulvet. DET kommer på slutten av dagen.
Ute blir jeg skuffet, for jeg hører ikke bilene. Det eneste jeg hører ute, er mine egne fottrinn!
Min kone reiser. På rommet mitt setter jeg meg for å skrive. Det rasler voldsomt i papiret, og jeg hører at kulepennen skraper når jeg skriver.
For første gang i mitt liv regulerer jeg lyden på TV. Jeg tenker på hvor ofte min kone og mine barn har klaget over forstyrrende lyd når jeg ser på tekst-TV. Nå skrur jeg lyden opp og ned, slik det skal gjøres. Jeg oppfører meg «som hørende».
På badet begynner jeg å synge, slik jeg lærte som smågutt: «Den fyrste so-ong eg høyra fekk…» Men stemmen min høres ut nesten som torden, så jeg tenker at folk kanskje hører meg over hele huset. Jeg stopper. Jeg tar av meg CI-apparatet, slår det av og legger meg. Nå er jeg igjen stokk døv.
«Hjernen trenger tid…»
Neste dag klager jeg til Arne over at jeg ikke hører bilene. Men det er noe jeg ikke har tenkt på. Bilene bråker ikke slik som da jeg var gutt.
Arne endrer litt på programmene i apparatet, så det blir ett for mørke, middels og lyse lyder. Så kan jeg velge mellom tre lyd-styrker, og dessuten er det en knapp som regulerer følsomheten (sensitiviteten) og kan redusere bakgrunns-støy. Jeg roter mye med å regulere på alt dette, så mye at jeg begynner å bli øm i øret.
Ved lunsjen merker jeg spesielt en mann som «bråker» med kniv og gaffel mot tallerkenen. (Han er ikke døv, men kanskje noen tror det…) Denne lyden oppfatter jeg som kjent, og derfor som en meget velkommen lyd.
Jeg begynner å bli vant til stemmer rundt meg, og da Arne senere på dagen skrur av lyden en stund, tror jeg at Tove snakker til meg uten stemme.
Tove lar meg høre ringelyd på mobilen hennes. Den lyden synes jeg er morsom. Lyden «triller», synes jeg.
På slutten av dagen får jeg problemer med konsentrasjonen. «Det er ikke rart. Hjernen din trenger tid til å venne seg til lydene», sier Tove.
Bra resultater?
Tredje dag tester Arne hvor mye lyd jeg nå tåler, og han konstaterer at jeg tåler betydelig mer enn første dag. – «Det er viktig at du kan tåle sterke lyder», sier Tove, og det gjør jeg altså. Hørselsnerven min er ganske solid (utrolig nok).
Det er vanskeligere å skjelne mellom høye, lyse og mørke toner. Der klarer jeg meg dårlig.
Så øver vi på å høre forskjell på ord av forskjellig lengde, etter stavelser. Det går fint. Jeg gjør det ikke like godt på setninger som begynner likt men med ulike avslutninger.
Sist denne dagen leser Tove dikt for meg, og jeg skal følge teksten ettersom jeg hører henne lese. Hun skjuler ansiktet mens hun leser. Det går nesten feilfritt. Jeg føler meg som en ganske flink skolegutt!
Får jeg oppfølging hjemme?
Siste dagen kommer dr. Teig innom for å høre hvordan det går. Det var jo han som opererte meg. Hyggelig fyr! Uten hans vurdering og optimisme ville jeg gått resten av livet som stokk døv.
Jeg forteller at jeg synes det er morsomt å høre den knasende lyden når jeg spiser knekkebrød.
En spesiell øvelse denne dagen er å oppfatte navn, og jeg er litt kry når jeg klarer å skjelne mellom «Thorbjørn» og «Marit». Begge er jo på to stavelser, men jeg oppfatter riktig. «Marit» har en svakere avslutning.
Vi diskuterer denne dagen en oppfølging i Bergen. Det kan bli vanskelig, dessverre. Folkene i Oslo vil jobbe med saken, men de er ikke så optimistiske. Derimot er de svært sikre på at jeg vil få mer og mer glede av hørselen min.
Ikke som da jeg var gutt…
Min kone og jeg tar toget hjem fra Oslo. Jeg blir litt skuffet over lyden fra toget. Jeg hadde ventet betydelig sterkere lyd. Men så tenker jeg meg om: Da jeg som barn reiste med toget – som hørende – var det damplokomotiv og korte skinner med skjøter som hjulene dunket kraftig mot. Toget i dag er mye mer stillegående. Derfor… Min kone og jeg er blitt enige om å snakke sammen med stemmen. Når en av oss glemmer det, sier den andre: «Hva? Jeg hørte ikke.» Jeg hører stemmer på toget, og med hjelp av min kone forstår jeg at den skarpe, lyse stemmen jeg hører er fra en gutt som prater bak oss, mens en mer kraftig stemme kommer fra høyttaleren. Den kjenner jeg igjen etter hvert. Det betyr altså at når jeg heretter reiser alene kan jeg oppfatte at det gis informasjon i høyttaleren, og da kan jeg jo spørre en medpassasjer om det er noe viktig. Ja, der har jeg også fått en fordel nå. I løpet av fire dager har min lille hørsel faktisk forandret mitt liv en god del!