Nærmere midnatt kommer toget til Bergen. Det regner, og jeg blir redd for at apparatet jeg har over øret skal bli vått og kanskje ta skade av det. Heldigvis har jeg paraply med, og jeg fomler med den slik at jeg blir sistemann som går av toget. Folk tror sikkert at jeg er en pysete østlending som ikke tåler noen regndråper…
«Et nytt liv» etter 50 år!
Neste morgen – lørdag – lager jeg frokost, og det er så mange lyder. Arbeidet med frokosten er blitt helt annerledes enn før, det har fått «en ny dimensjon».
Min kone og jeg spiser og snakker sammen over bordet med TSS (norsk med tegnstøtte) – med stemmen. Hun med høreapparat, jeg med CI-apparat. Når en av oss glemmer å bruke stemmen, sier den andre: «Hva sa du?»
I over 50 år har vi snakket sammen uten stemme. Nå har vi begynt «et nytt liv». Det er litt uvant, men vi synes ikke det er unaturlig.
Ny situasjon for barna
Jeg drar til kontoret. Der tar jeg av apparatet, for det står noe i den svenske bruksanvisningen som gjør at jeg er usikker på om apparatet tåler å brukes sammen med datamaskin. Jeg sender en mail til teknikeren på Rikshospitalet med spørsmål om regn og dataarbeid.
Når jeg kommer hjem igjen, kommer en datter på besøk med babyen sin. For første gang snakker min datter til meg med stemmen. Hun ler og snufser litt i begynnelsen. Dette er en helt ny situasjon. Men det blir snart naturlig.
En stund etter hører jeg noen fine lyder. Min datter spiller på fløyte for babyen sin. Det er fint å høre på, synes jeg.
For min skyld spiller hun noen melodier som jeg har hørt som barn, men det er umulig for meg å kjenne igjen noe av det, og det venter jeg heller ikke. Jeg kan heller ikke høre noen forskjell på stemmene til min kone og datter og skrik fra babyen. Kanskje senere en gang?
Jeg oppfatter at det ringer på døren. Det er iallfall en annen lyd!
Motorsag og orkester
Om ettermiddagen skal jeg arbeide i hagen. Jeg skal felle et tre og kappe ved. Min datter synes at jeg er gal og mener at jeg kan ødelegge min lille hørsel med den sterke støyen fra motorsagen. «Den lyden er jo helt forferdelig», sier hun. Jeg bestemmer meg likevel for å forsøke. Først filer jeg sagen. Det er en fin lyd, synes jeg. Og det går greit å bruke motorsagen. Jeg jobber med den i 3 timer og merker ikke noe ubehag.
Om kvelden vil min kone og datter høre på «Peer Gynt» på NRK-2, med orkestermusikk. Normalt ville jeg da sitte med aviser og ergre meg over at de to forhindret meg i å se noe interessant på TV. Men denne kvelden sitter jeg sammen med dem og HØRER på. Musikken er nok mye finere for dem, men jeg har likevel litt glede av å høre på. Spesielt synes jeg felemusikken er fin.
Jeg er blitt mer integrert med de andre, – så klart
Fin opplevelse – kirkeklokken!
Søndag kommer flere av familien på besøk og må omstille seg til den nye situasjonen. Det er ikke helt lett når alle skal følge med i alt som blir sagt. Min kone og jeg har vennet oss til at vi kan snakke sammen uten at andre blir blandet inn. Når vi nå bruker stemmen, så må vi tenke nytt, at andre kan høre vår samtale. Det er ikke aktuelt lenger å snakke om «døvesaker» som ikke interesserer de andre som er til stede. Vi får konsentrere oss om å snakke om ting som har større felles interesse. Ja, livet er jo ikke bare «døvesaker».
Mandag er det begravelse i døvekirken. Her har jeg vært flere hundre ganger før, men denne dagen hører jeg for første gang kirkeklokken. Klangen er helt nydelig, og jeg oppdager at det er etterklang som gjør det naturlig med «pause» mellom slagene.
Orgeltonene hører jeg også for første gang, ikke så veldig klart, men jeg hører at melodien/rytmen stemmer godt med prestens sang på prekestolen. Jeg hører også rytmen i prestens tale, men du må ikke tro at jeg hører hva han sier. Hvis han hadde sagt «voff-voff» hele tiden, så hadde jeg vel hørt det samme som jeg hører.
Døve meget positive!
I disse dagene treffer jeg mange døve, og jeg blir overrasket over hvor positive de er, alle sammen. Og nysgjerrige. De vil gjerne vite så nøye som mulig alle detaljer, og alle ønsker meg lykke til og er mer optimistiske enn jeg selv.
Flere som jeg trodde var stokk døve, står fram og forteller at de også hører litt, har høreapparat skjult under håret eller som de bruker bare hjemme og blant hørende familie, osv. Flere sier at de selv ønsker CI, men er redde for operasjon. Og jeg hører at noen begynner å snakke til meg med stemmen. Da svarer jeg med også å bruke stemmen. (Kanskje det snart blir surr av stemmer i døveforeningen?)
10 dager etter at lyden ble satt på, oppdager jeg at jeg hører telefonen ringe på kontoret. Lyden kommer først, blinkingen etterpå. Det visste jeg ikke. To ganger denne dagen oppdager jeg at telefonen ringer mens jeg sitter med ryggen mot blinklyset. Uten CI ville jeg ikke tatt disse telefonene..
Blir det dyrt?
Jeg får svar fra tekniker Arne. Jeg bør være forsiktig i regnvær. Det har hendt flere ganger at apparater er blitt skadet i regnvær og av fuktighet, opplyser han. – Men han har ikke hørt at noen har fått ubehag/problemer av å bruke CI-apparat ved datamaskin. Jeg kan trygt ha det på meg, men gjerne skru ned følsomheten hvis lyden av slagene på tastaturet irriterer.
I apparatet er det 3 batterier, og de har en levetid på bare omtrent 3 døgn. Batteriutgiftene er beregnet til ca. 8 kroner dagen, men fra Rikshospitalet har jeg fått tilbud fra et firma hvor jeg kan få god rabatt. Da må jeg bestille nok for et halvt år om gangen, en halvårs-pakke til kr 880,- (inklusive moms). CI vil altså påføre meg ekstrautgifter, men jeg synes det er verdt det. Og så kan jeg føre utgiftene til fradrag på selvangivelsen.
Men får jeg en veileder som kan gi meg profesjonell hørselstrening (og taletrening) med apparatet? Eller er det etter en årrekke med CI-operasjoner ennå ikke noen oppfølging i Bergens-området, til tross for at «vi» har rett til det?