Før jeg ble operert, var det flere døve som spurte, med litt engstelse i ansiktet: «Når du får hørsel, skal du melde deg ut av døveforeningen og inn i HLF (tunghørt-forbundet)?» Og jeg svarte spontant: «Å nei, jeg fortsetter sammen med dere akkurat som før.»
Også min eldste søster virket litt bekymret, «for du har jo alle dine venner blant døve», sa hun. (Hun visste altså ikke at jeg har mange hørende, og selvfølgelig mange tunghørte og døvblitte venner.)
I intervju med meg i Døves Tidsskrift kom Rune med spørsmålet igjen: «Hva kaller du deg nå?» Og jeg kunne ikke gi et klart svar. Men når jeg tenker over hva jeg opplever nå for tiden, så er det vel riktig å si at jeg føler meg som sterkt tunghørt. Det høres rart ut. Omtrent som da lærerinnen min i folkeskolens 1. klasse ropte gjennom vinduet: «Thorbjørn!» – og jeg lurte på hvem hun ropte på, for ingen hjemme kalte meg Thorbjørn. Jeg hadde et «kjælenavn» som alle brukte, og som alle der hjemme bruker fremdeles.
«Mislykket» og «bortkastet»
Jeg deltar (sammen med min kone) på et kurs for døvblitte. Temaet er: «Bedre livskvalitet». Der treffer jeg bl.a. Elin fra Stavanger, som var tunghørt på forrige kurs. Nå er hun døv! Hun forteller at hun har hatt en mislykket CI-operasjon, men hun virker merkelig nok ikke deprimert likevel, og hun fleiper med «goddag mann, økseskaft»-opplevelser. Men hun skal opereres på nytt, og da regner hun med å få bedre CI-hørsel enn den hørselen hun hadde før. Hun er full av optimisme! Tøff dame!
Så er det Rita fra Østfold. Hun er fornøyd med CI-apparatet. «Men», sier hun, «de to første årene syntes jeg det var bortkastet. Jeg var skuffet og hadde mest lyst til å kaste apparatet. Men så, etter 2 1/2 år, skjedde det en stor forandring, og nå er jeg meget fornøyd!», kvitrer Rita, som tidligere var med i døvemenighetens tegn-kor i Østfold.
«Momentant» fornøyd
Annerledes er det med Gerd, som er hordalending, nesten stril. Hun har skrevet om sin CI-opplevelse i «Din Hørsel», en riktig solskinnshistorie til å få gledestårer av. Hun kunne nyte fuglesangen som nesten «normalt hørende» etter kort tid.
Gerd er en drivende kraft i HLF’s døvblittarbeid og i samarbeidet med NDF’s døvblittseksjon.
Oskar, som er sterkt tunghørtblitt etter larmskade på arbeidsplassen og har et døvt barnebarn, stiller meg spørsmålet: «Ville du tatt operasjonen hvis du hadde visst det du vet i dag om CI?» – Jeg svarer: «Ja, selvfølgelig!» – Det er sjelden jeg får et så lett spørsmål å svare på.
«Jeg hater Thorbjørn»
Jeg har en litt uheldig start på kurset, under presentasjonen. Denne gangen tar jeg imot tilbudet om å bruke mikrofonen. Jeg er vel blitt litt «beruset» av å høre at «nå snakker du mye bedre». Jeg begynner med: «Jeg heter Thorbjørn….»
Jeg holder på å miste motet når jeg leser på skjermen hva skrivetolken har oppfattet: «Jeg hater Thorbjørn.» Men så spruter jeg i latter, og hele forsamlingen ler så hotellet rister. Resten går greit, men jeg bruker tegn til talen, så jeg vet ikke hvor mye skrivetolken støtter seg til tegnene mine.
Skrivetolken kommer senere og ber om unnskyldning. Han forsikrer at han bare hadde slått på feil tast.
Bokmål med odals-dialekt?
Dagen etter kommer ex-døveprest Asgeir med foredraget «Goddag mann – økseskaft». Det passer jo godt i denne forsamlingen.
For døvblitte (og alle andre hørselshemmede) er det viktig å lære å leve med mange misforståelser. Vi må prøve å le av oss selv og ikke ta oss selv altfor høytidelig.
Jeg tar ordet etter foredraget, bruker mikrofon og altså stemmen sammen med TSS (tegn som støtte). Det går bra, men jeg vet ikke hvor mye stemmen min medvirker til det. – Etterpå kommer Asgeir og sier at jeg snakker bedre enn før, og at det er lett å høre at jeg er fra Odalen! «Odals-dialekten slår igjennom», sier han.
Jeg funderer: Snakker jeg bokmål med Odals-uttale, slik også Eva-Signe og Marit har antydet?
Vil det si at folk i min hjembygd kan forstå meg bedre enn f.eks. bergensere?
Overført fra RH til Haukeland ..
Jeg har ny time hos Magda, denne gangen sammen med en ingeniør som har fått overført mitt CI-hørselsprogram fra Arne på Rikshospitalet. Det vil si at mitt CI-apparat kan justeres her, og etter en del prøving, ender det med at program 2 blir oppjustert 10 %. Vi blir enige om at jeg inntil videre skal finne ut hva som er best, program 2x eller 3x (x = høyeste styrke) og helst med følsomhetsinnstilling «kl. 3».
Denne dagen har vi en student som observatør. Hun utdanner seg til audiopedagog. Jeg anbefaler at hun heller utdanner seg til logoped. «Det blir en vekst-næring», sier jeg, «for taletrening er et veldig forsømt område innen døve-/tunghørtmiljøet».
Nå sier også Magda at talen min er blitt bedre. Vi diskuterer hvordan hørselsinntrykkene mine høres ut. Jeg mener at det er noe som ikke er riktig. «Stemmene gjaller, skingrer», sier jeg. – Senere lurer jeg på hvordan jeg kan vite hva disse uttrykkene betyr.
Er det mulig at jeg lærte slike uttrykk og den rette betydningen av dem før jeg mistet hørselen 9 år gammel, og at slik kunnskap kan sitte etter så mange år?
CI-lua er oppfunnet!
Det er litt kjedelig stadig å passe på at CI-apparatet ikke blir vått. Jeg er nøye med det, så når det regner, smyger jeg under paraplyen straks jeg går ut av døren eller bilen.
En dag finner jeg en gammel, men riktig tøff (synes jeg) lue. Den er vid og med store øreklaffer, helt ideell som CI-lue, og nå er den lua blitt min faste følgesvenn. Jeg trenger ikke paraply!
Kort etter demonstrerer jeg denne CI-lua for Sunniva, som også har CI. Hun har i tillegg FM og dermed en lenger ledning.
Sunniva sier at hun ikke har behov for lue. «Hvis det regner, så bare tar jeg av apparatet og putter det ned på brystet», sier hun. Og hun demonstrerer. Men det hjelper ikke meg. Jeg har ikke slik ledning, og jeg har heller ikke slike bryst som apparatet kan kose seg mellom.
Kaffemaskinen kan snakke!
Hjemme har vi en fast ordning som går ut på at jeg lager frokost på lørdager, søn- og helligdager. – Det er utrolig mange lyder når jeg lager frokost, og jeg må lære hvor lydene kommer fra. En morgen står jeg lenge musestille for å lokalisere en merkelig, morsom lyd. Jeg oppdager at det er kaffemaskinen. Det putrer/bobler.
«Hurra, kaffemaskinen kan snakke!» sier jeg senere til min kone. «Først sier den noen få «ord», så flere «ord», og til slutt forteller den en lang «historie» før den tier stille. Da er kaffen ferdig», sier jeg.
Men bosspannet og papirkontaineren, begge på hjul, oppfatter jeg som to fæle «skravlekjerringer». Når jeg trekker dem opp til veien på den ujevne asfalten, da skramler det helt forferdelig, og enda verre når jeg trekker dem ned igjen, tomme …
Snakker jeg virkelig bedre?
En dag vår sønn Tor (lærer) er på kaffebesøk, spør min kone: «Synes du ikke pappa snakker bedre etter at han fikk CI?» – Og vår veloppdragne sønn hever øyenbrynene og svarer: «Pappa har da alltid snakket bra!» Så tilføyer han: «Men han snakker lavere og lavere etter at han fikk CI.» – Så blir samtalen avbrutt, og min kone og jeg er like kloke etter besøket.
Jeg sier til henne: «Det er sikkert vanskelig for en som vi treffer så ofte å merke forandringer.»
En annen dag spør jeg Tor om det virkelig er klar forskjell på uttalen i Odalen og i Bergen. – «Ja, også i uttalen av navn», sier han, «som f.eks. Sander. En bergenser vil ikke uttale det slik som de gjør det i Odalen, og i Odalen sier de dessuten Sanner».
Jeg har dette i bakhodet når vi i Bergen Døvesenter får besøk av senterleder Varden ved Vestlandske kompetansesenter. Han har jo sitt arbeid i «døvemiljøet», så jeg tenker han skal forstå meg uten stemmetolk. Men han ber straks om tolk, mens vår døvblitte bergenser Helge klarer seg fint uten. Er det bare min odalsdialekt som gjør det vanskelig for bergensere? – Jeg har nok en lang taletrenings-vei å gå…
Bedre enn Sissel Kyrkjebø?
Som barn var jeg veldig glad i å synge. Jeg har jo lyst til å prøve meg igjen. – Ved minnesamværet for Wenche i døvekirken blir jeg med i sangen. Jeg kan de tre salmene som synges, og jeg synger, men svært lavt. Jeg vet ikke hvordan det høres ut, men jeg trøster meg med at «enhver fugl synger med sitt nebb». Og hvis min kjære Wenche hører meg, så synes hun sikkert at det er bra nok.
Lørdag kveld sitter min kone og jeg og følger konserten fra Drammen Teater, der Sissel Kyrkjebø synger med stort orkester. Når vi så skal legge oss, går jeg på WC og tisser midt ned i skålen. Det er kanskje synd å si det, men jeg synes denne «musikken» er finere enn det jeg hørte fra Drammen Teater. – Når jeg neste morgen går på WC igjen, tisser jeg på siden av skålen, slik som kultiverte herrer skal gjøre, for jeg har ennå ikke tatt CI-apparatet på meg, og da kan det ikke bli noen koselig lydopplevelse uansett hvordan jeg gjør det. Straks etter har jeg tatt på meg CI-apparatet, så jeg kan høre kaffemaskinens koseprat før frokosten.