En ting som er litt «kjedelig» med CI, er at folk snakker om at jeg «har fått tilbake hørselen». Jeg har fått flere julekort fra slektninger og venner som gratulerer med at jeg har fått hørselen tilbake. Det er et altfor sterkt uttrykk. Det riktige er at jeg har fått litt hørsel. Noen tror også at jeg plutselig kan synge igjen som da jeg var et normalt-hørende barn, og at jeg vil oppleve å høre julesangene som for over 60 år siden. Det er jo ikke riktig, men jeg er glad for den lille hørselen jeg har fått.
Akkurat nå er jeg også veldig avhengig av denne CI-hørselen, for blinklysene her på kontoret er i ustand. Det er strålende at jeg kan HØRE telefonen ringe!
Sløv kontroll på flyplassene…
Jeg skal ut på min første flytur (til Trondheim) etter at jeg har fått CI-apparatet. Etter 11. september skal kontrollen være blitt skjerpet, så jeg er forberedt på litt problemer med CI-metallet inne i hodet mitt. Min svigerdatter, som nylig reiste fra Bergen til Tromsø, måtte levere fra seg en liten neglsaks og en heklenål!
Heldigvis har jeg fått ID-kort, som forklarer det forventede utslaget på måleinstrumentene. Jeg har kortet klar i hånden når jeg går gjennom kontrollen på Flesland, men ingen bryr seg om det!
Slik går det også på tilbakeveien, så kanskje jeg ville sluppet gjennom også med en pistol?
«Dramatisk» på flyturen
Det er varslet liten storm på kysten, men flyet går pent helt til vi nærmer oss Værnes. Da begynner det å riste, og det blir verre og verre. Jeg har aldri opplevd maken. Jeg hører at det snakkes i høyttaleren, men hva? Jeg føler at flyet liksom går i ring og i ring, men så begynner det å gå rett fram igjen. Jeg hører igjen høyttaleren, og folk tar fram lesestoff. Da skjønner jeg at landingen på Værnes er gitt opp. Altså går flyet videre, til Bodø, tenker jeg.
Nå kontakter jeg sidemannen min: «Jeg hører ikke. Hva ble det sagt i høyttaleren?» – Jeg klarer å avlese: «Vi går til Kristiansund, og derfra må vi ta buss.»
Jeg er smart og spør om han også skal til Trondheim, og da han svarer ja, tenker jeg at nå skal jeg bare «henge på» ham.
Det er sikkert ikke alle som skal dit, så jeg kan bli ledet på villspor. Det går likevel ikke så lett. Etter landing blir det kaos, og jeg mister min «kontaktmann». Mange stiller seg i kø foran billettskranken, mens andre går i ulike retninger. Jeg får tak i min koffert, og så stiller jeg meg i køen. Kanskje vi får en ny løsning, et fly som snart vil gå til Trondheim?
Jeg spør en mann ved siden av meg i køen. Han skal også til Trondheim. Da er jeg altså på rett sted. Jeg slapper av. Men plutselig går mannen ut av køen og forsvinner. Hva skal jeg gjøre? – Da får jeg øye på min første kontakt, og jeg spør om det er nødvendig å stå i køen. Han svarer nei. Jeg går ut av køen og følger etter ham og en kompis av ham. Vi går og setter oss på kafeteriaen.
De tror sikkert at jeg er tunghørt…
Vi tre sitter altså ved et bord. Jeg synes det er rart at vi er nesten alene i lokalet. Hvorfor er ikke alle de andre her? – Jeg spør om bussen, og jeg oppfatter at det blir en halv time å vente. Nå føler jeg meg trygg, men tanken på de som venter på meg er litt plagsom. Jeg har avtale om et prosjektarbeid på Møller kompetansesenter i Heimdal.
Det er kanskje tankelesere jeg sitter sammen med, for en av dem spør om jeg ikke skal sende beskjed «til familien min» i Trondheim. (De tror altså at jeg har familie der. Kanskje jeg snakker som en trønder?) Jeg svarer at jeg kan ikke ringe, for jeg hører ikke. Da tilbyr han seg å ringe for meg på sin mobil. Så omtenksomt!
Jeg finner kortet til Tone E. Der er det bare teksttlf.nr., men jeg har også tlf.nr. til Møller ks. – Så sier jeg: «Ring DET nummeret, og be dem gi beskjed til Tone E. – hun er døv – om at jeg er forsinket osv.» Og mannen ringer. Jeg ser at han gir en lang forklaring om situasjonen, og så sier han til meg at det er i orden. – Jeg smiler litt «inni meg». Jeg har en rar følelse. Det er så tydelig at de to oppfatter meg som tunghørt. Vi har klart hele kommunikasjonen på flyet og her uten å skrive et ord. Jeg merker at jeg liksom virkelig begynner å bli tunghørt, selv om jeg egentlig ikke har fått ut av hodet at jeg er fullstendig døv. En stund etter sitter vi på bussen på vei til Trondheim.
Men så blir jeg misforstått
Når bussen stopper i Trondheim, er jeg en av de første som kommer meg ut. Jeg løper og får tak i drosje før de andre. Det blåser kraftig. Sjåføren bare sveiver ned vinduet, og jeg sier: «Til døveskolen i Heimdal.» Han sier noe, og da jeg oppfatter «Heimdal», sier jeg «ja» og setter meg inn. Han kjører.
Etter bare ca. 500 m stopper drosjen. Da jeg ikke reagerer, peker sjåføren på et skilt og sier noe. Jeg ser etter. Heimdal Trafikkskole, står det. – Jeg rister på hodet. «Nei, jeg skal til DØVESKOLEN i Heimdal!»
Han kjører igjen, og nå er han på rett vei. Men jeg ergrer meg. Jeg snakket altså ikke tydelig nok, eller kanskje ordet «døveskolen» blåste bort i den sterke vinden?
Jeg kommer til Møller ks. like før arbeidsdagen er slutt. Likevel kommer jeg tidligere enn Tone E. hadde ventet, etter den beskjeden hun hadde fått. Vi nøyer oss med litt planlegging. Så sier Tone at jeg kan sitte på med noen foreldre som er på kurs og skal til samme hotell.
Jeg er opptatt av talen min…
Jeg finner ikke de foreldrene som er på kurs for å lære tegnspråk. Mens jeg leter etter dem, treffer jeg alltid vennlige Eli N., som sier at jeg isteden kan følge en gruppe russere. Slik blir det. De er hørende, fra døveskolen i Murmansk. Jeg setter meg ved siden av sjåføren og kommer greit til hotellet.
Vanligvis pleier jeg å vise mitt kort når jeg skal sjekke inn på hotell, men etter at jeg fikk CI er jeg blitt svært opptatt av å prøve om folk forstår talen min. Her går det glatt, og jeg er fornøyd.
Straks etter skal jeg til styremøte i Rødbygget. Det haster, så jeg ber resepsjonen om å bestille drosje. I drosjen sier jeg:
«Til Bispegata.» – Sjåføren sier noe. Jeg gjentar, høyere: «TIL BISPEGATA». Han sier noe igjen, og nå blir jeg virkelig frustrert, så jeg forklarer at «jeg er døv, vil du være så snill å skrive?» – Og han skriver: «Hvilket nummer?» – Han hadde altså oppfattet gatenavnet, men han ville vite gatenummeret også. «9 B», sier jeg, og det går greit.
Styremøte med TSS og stemmebruk
Til møtet i museumsstyret viser det seg at det ikke har vært mulig å få tak i tolk. Vi er tre døve og to hørende. Sissi, som leder møtet, sier at vi får prøve med stemme og tegn, og det går helt greit.
Jeg synes det er litt rart å høre stemmene. Det er første gang jeg hører stemmer på styremøte her. Dette er også en ny situasjon for meg som referent. Det forstyrrer meg når noen sier noe mens jeg skriver, for da tenker jeg at nå er det noe som jeg ikke får med meg. Så forstår jeg at når jeg blir vant til dette, blir hørselen et pluss. Jeg kan si «stopp» hvis jeg hører at det blir sagt noe uten at jeg følger med. På den måten kan jeg heretter sikre meg bedre mot at jeg går glipp av noe.
Når Sissi senere holder en takketale uten stemme, merker jeg ikke at hun har begynt, så jeg mister begynnelsen og sitter en stund og lurer på hvem hun snakker til, og om hva… «Har du mistet stemmen, Sissi?» spør jeg. «Nei, møtet er hevet», svarer Sissi. – Da er det ikke så viktig at alle forstår hva hun sier, og da er det greit at hun sier det på tegnspråk, uten stemme?
Hvorfor lærer de tegnspråk?
Ved frokosten neste morgen ser jeg forgjeves etter russerne, for jeg tenker å kjøre sammen med dem til Møller. Det er flere foreldre og mange barn i spisesalen. Jeg tenker at dette kanskje er de foreldrene som Tone snakket om, men jeg ser ikke at voksne eller barn bruker et eneste tegn, så jeg gir opp.
En stund etter er jeg klar, og jeg bestiller drosje. Mannen i resepsjonen peker og sier at «de skal også til døveskolen». Han snakker til en dame. Hun kommer og sier på nybegynner-tegnspråk at de skal til døveskolen. Det står biler utenfor, og hun sier at jeg kan følge henne. Det gjør jeg.
Det er en riktig pen dame, fra Lofoten. Hun har en datter og overtaler datteren til å sitte sammen med meg «så dere kan snakke tegnspråk», som hun sier. Jenta har høreapparat. Jeg viser henne at jeg har nesten det samme. Men jenta vil ikke bruke tegn.
Jeg spør henne hvor gammel hun er, og hun svarer med tynn barnestemme (det hører jeg): «Fire år.»
Det ser ut til at mor og datter forstår hverandre fint uten tegn, så jeg lurer på hvorfor de er kommet for å lære tegnspråk uten stemme. (Jeg stiller forsiktig spørsmål om dette senere på dagen, men forstår at dette ikke er tema på Møller.)
Moren spør meg om hvor lenge jeg har hatt CI, hvor mye jeg kan høre med det, og om jeg er født døv.
Familien er, sammen med flere andre familier, på Møller for å lære tegnspråk
Det blir færre og færre elever
Vi får en meget effektiv produksjonsdag på læremiddelavdelingen, der Tone og Gøsta styrer opptak av døvehistoriske emner. Samarbeidet fungerer knirkefritt.
Ved lunsjen kommer Synnøve U. til bordet «vårt». Hun har fått litt hjelp av meg til en oppgave hun arbeider med, og hun har funnet en del nytt stoff som har stor interesse for meg. Hun har også funnet fram til noen etterkommere av kjente døve, og hun ønsker å bli medlem i Norsk Døvehistorisk Selskap.
Synnøve var rektor på Møller da byggearbeidet pågikk, så vi kan si at hun fullførte Trygve Skjølbergs verk. Hun er vel også den eneste rektor i døvehistorien som har fungert med tannregulering. (Jeg synes hun var pen før den reguleringen også. Det var neppe mye å rette på.)
Neste oppgave for Synnøve er å organisere en ny klasseinndeling på Møller. Ikke minst pga CI blir det nå så få elever at klassene blir for små. «Vi må antakelig slå sammen noen klassetrinn», sier hun. Det blir kanskje slik at grunnskolen får bare tre klasser.
Her oppdager jeg endelig hvem Finn E. er. Jeg kjenner jo hans lærer på skolen i Kristiansund, hvor Finn gikk integrert. Gjennom henne fulgte jeg med i hvordan det gikk med ham på skolen. Det er artig å prate med ham når jeg kjenner hans bakgrunn. – Finn kan godt tenke seg CI-operasjon, men han venter på mer avansert teknikk, og det er han visst ikke alene om.
Jeg får irettesettelse…
Straks jeg hadde sendt forrige kapittel, fikk jeg brev fra Eva-Signe, som har irritert seg over noe jeg skrev. Jeg bør ikke oppfordre studenter på audiopedagog-linjen (hvor hun har et betydelig ansvar) til heller å utdanne seg til logopeder. Logopedene lærer ikke noe om døves situasjon, og taleopplæring av døve er så spesiell at det krever spesiell utdanning. Det er derfor audiopedagogene som har de beste forutsetninger for å undervise døve i tale, ikke logopedene. Dette må jeg opplyse leserne om (ellers får vel ikke Eva-Signe en god jul).
Hun opplyser også at studentene på audiopedagog-linjen nå blir utdannet (nesten som i gamle dager?) til å lære hørselshemmede barn både tale- og skriftspråket. De lærer også hvordan de kan gi talekorreksjon til tunghørte og til døvblitte som har fått redusert sine tidligere taleferdigheter. – En tid har riktignok dette vært tatt bort fra pensum i audiopedagog-utdanningen, men nå er det altså kommet tilbake. Det vil også komme tilbud om etterutdanning (kurs) for de som ikke har fått dette i utdanningstiden, opplyser Eva-Signe. Dette er nytt for meg. Jeg har i flere år hørt at våre skoler nesten ikke har igjen en eneste audiopedagog kvalifisert til å gi elevene taleopplæring. Er situasjonen bedre enn jeg trodde, så ber jeg gjerne om unnskyldning.
Må vi enten subbe eller trampe?
Jeg sier en dag til en datter: «Etter at jeg fikk CI, får jeg ikke til å gå slik som jeg ønsker. Slik jeg hører meg selv gå, så enten subber jeg med føttene (og det er det bare gamle, sløve folk som gjør), eller så tramper jeg -«klakk-klakk-klakk» – så det høres lang vei. Jeg finner ikke en mellomting.»
Min datter har ikke noe råd til meg. Hun bare smiler og trekker på skuldrene, som om dette skal være normalt.
Jeg husker en gang døvepsykiateren Terje Basilier kommenterte døves måte å gå på. Han hadde studert dette og funnet ut at de fleste døve subber med føttene. Han mente dette skyldtes døvheten. Døve kan ikke høre sine fottrinn, og som kompensasjon for dette subber vi med føttene, egentlig for å dekke behovet for bakkekontakt!
Ja, glupe folk kan finne ut om årsaker og virkninger.