Vi står like foran julehøytiden, og Rune Anda (intervju med meg i Døves Tidsskrifts julenummer) er som mange andre opptatt av om jeg for første gang på mange, mange år skal få oppleve å høre julesangene igjen. Jeg har til og med fått en julehilsen fra USA hvor jeg blir ønsket lykke til med å få høre Christmas Carols (som de kaller julesangene på engelsk), og Reidun i Trondheim fant et julekort som skulle passe til situasjonen. Det er rørende, men sang er vanskelig for meg å oppfatte, så jeg tror det er andre lyder jeg vil glede meg mer over, som f.eks. den lyden jeg hørte i dag morges da jeg hentet avisen: Det knaste så nydelig under skosålene mine! Etter mildvær i går, var det 5 kuldegrader i morges, så det var en blanding av sprø snø og is. Som døv har jeg kunnet FØLE knasing når jeg har gått på snøføre i kaldt vær, men også å kunne HØRE lyden er en annen opplevelse. Det er en forskjell som kan sammenlignes
med å se svart/hvitt kontra farge-TV. Jeg fikk lyst til å gå lenge rundt bare for å høre denne nyoppdagede lyden. For hørende er naturligvis dette «ingenting». De er blitt bortskjemt og sløvet av for mange andre og «viktigere» lydopplevelser. For meg – med CI – er det en herlig gjenopplevelse av lyd fra min barndoms jul.
Treffer de ingen som meg?
Jeg må få gå litt tilbake til den moren fra Lofoten som jeg traff såvidt i Trondheim. Hun spurte om hvor lenge jeg hadde brukt CI, og om jeg var født døv. Jeg snakket til henne slik jeg vanligvis snakker til hørende som kan litt tegn, altså på norsk, med stemmen og med tegnstøtte.
Jeg har senere tenkt over hennes reaksjon. Hun var tydeligvis mest opptatt av min tale. Hun hadde antakelig aldri truffet en voksen døv som snakker slik som meg. Når jeg tenker etter, så har jeg egentlig i de siste årene hatt følelsen av at noen bevisst jobber for å unngå at foreldre til døve barn treffer slike som meg. Jeg er vel ikke «den rette voksen-modell» etter skolenes læreplan i dag.
Bok om mitt CI-liv?
Tilbake i Bergen deltar min kone og jeg for første gang i selskap arrangert av «Lutefiskens (døve) Venner». Der blir mitt CI samtaleemne nesten hele kvelden. Astrid S. mener i fullt alvor at jeg bør følge opp mine kapitler på Internett med å utgi bok! – Nei, det har jeg ingen planer om. Hun er forresten veldig optimistisk mht hvordan jeg vil komme til å utvikle min CI-hørsel. Hun er sikker (!) på at jeg med tiden vil oppfatte ord, ikke bare stemmer, så min CI-hørsel vil gjøre det lettere å oppfatte folks tale.
Edvard har fått tilbud om CI-operasjon, og han lurer på om han vil kunne høre bedre med CI enn med høreapparatet han nå bruker. Først må han gjennom prøvestimulering. Han har ikke bestemt seg. Klement snakker til meg med stemmen (uten tegn), og han lurer på om jeg forstår ham. Jeg svarer: «Jeg forstår deg ikke, du har vel fått dårlig stemme etter så lang tid i tegnspråkmiljøet på Ål…» Men dette er bare spøk. Jeg kan jo ikke høre forskjell på stemmer.
«Liker du musikken?» spør Gunn K. når jeg sitter og nyter lutefisken. – «Er det musikk her?» – spør jeg, for jeg har ikke merket noe. Derimot hører jeg stadig noen som ler høyt, spesielt ved ex-redaktør Ingeborgs bord. Men så hører jeg plutselig musikk, ganske sterkt. Det viser seg å være fra diskoteket i lokalet under oss. Kanskje det er slik ungdomsmusikk som passer best for mitt CI-øre? På veien ut til bilen blir jeg plutselig døv igjen. For annen gang har CI-apparatet mitt hoppet over og klamret seg til stangen på paraplyen min…
Studenten var døv, så…
På siste trening hos Magda før jul, er det igjen en audiopedagog-student som observatør. Nå skal jeg ikke gjøre samme tabbe som sist og anbefale henne å bli logoped.
Men jeg får meg en overraskelse. Studenten, Elin, er døv, og hun begynner med å presentere seg: «Ila (pek: jeg), Sandaker (pek: jeg).» – Jeg stopper henne og spør: «Kan du ikke bruke TSS?» – «Jo.» Hun skifter såkalt «kode» og bruker norsk med tegnstøtte.
Det må jo være det naturlige for en døv student som har gått på Ila. Men det er altså ikke tale om å oppfordre henne til å utdanne seg til logoped. Det er et studium som krever normal hørsel.
Ønsket han å bli døv?
Det er styremøte i Designtrykkeriet AS. Før møtet er Einar K.(hørende) nysgjerrig og ber meg forklare hva CI er. Jeg forklarer litt, og så sier jeg: «En av de store forandringer CI har ført til for meg, er at min kone og jeg nå snakker sammen med stemme og tegn, og at vi på den måten forstår hverandre bedre enn før. Det blir ikke så mange misforståelser mellom oss.» Einar: «Jeg kunne godt tenke meg å få et apparat som kan føre til at min kone og jeg forstår hverandre bedre. Men i enkelte situasjoner tror jeg nok det kan være en fordel å være døv.»
Jeg: «Ja, og det er lett å oppfylle dine ønsker. Først tar du en operasjon for å bli døv. Når du er blitt døv, tar du en CI-operasjon, og da oppnår du nok at du og din kone forstår hverandre bedre. Og når du vil være døv, så tar du av CI-apparatet. Så enkelt er det!»
Ragna (fra NDF): «Du skulle vært med på CI-konferansen som ble holdt i Oslo nylig. Hvorfor var du ikke med?» – Jeg: «Jeg visste ikke om den. Det var vel noen som ikke ønsket at jeg skulle være med, fordi jeg er positiv til CI.»
Eivind: «Jeg husker at tidligere generalsekretær i NDF uttalte at det er bedre å være døv enn tunghørt. Du synes visst ikke det?» Jeg: «Nei, han var vel forpliktet til å si det, for det var NDFs politikk den gangen, og er det delvis fremdeles. Jeg ser jo masse fordeler ved den lille hørselen jeg har fått.»
Denne dagen har jeg også for første gang en meningsfylt direkte samtale med Ragna. Det er opplagt et resultat av CI-hørselen min.
Avhengig av CI-hørselen min!
En kveld jeg er på kontoret ringer det flere ganger på telefonen, men lysene blinker ikke. Det må være telefonene på nabokontorene, tenker jeg. Der er det ikke folk denne kvelden.
Når jeg kommer hjem, klager min kone over at hun flere ganger har ringt til meg uten å få svar. Hun lurer på om jeg har vært et annet sted? – Jeg forsikrer at jeg har vært på kontoret hele tiden, men dette virker litt skummelt.
Neste morgen forstår jeg at det er blinklysene hos meg som ikke virker, så jeg er blitt helt avhengig av hørselen. (Når dette skrives, har det gått to uker, og blinklysene er ennå ikke ordnet. Jeg er altså stadig avhengig av CI-hørselen min for at noen skal få tak i meg på telefonen.)
En kveld er jeg på besøk hos min sønn. Hans sønn har elektrisk gitar, og jeg blir med inn på rommet hans for å få en skikkelig musikkopplevelse. Magnus gleder seg visst til at jeg skal få høre på ham. Men akkurat i det øyeblikket er batteriene i CI-apparatet utladet, og jeg er stokk døv når han skal begynne. Jeg har ikke med reservebatterier, og der står vi…..
Jeg går på julekonsert! Min tunghørte kone pleier hvert år å gå på julekonsert, sikkert spesielt fordi vår datter Anne-Kristin synger i det populære «Sola Fide»-koret. Min kone har kjøpt billett, uten å spørre om jeg vil være med. Jeg blir litt sur. Jeg vil være med denne gangen, og jeg skaffer meg billett.
Skjold kirke blir stappfull. Det er bare sang i nær to timer, inkludert ekstranumre. Jeg hører ikke så mye, men nok til at jeg har glede av det. Og så er det så fint å være her sammen med familien. I tillegg til at vår datter synger, er hennes mann og baby til stede, pluss to av våre barn og svigerbarn og en nær venn av familien. Det gir meg en veldig god følelse å være med på dette. Samhørigheten i familien er blitt klart bedre med mitt CI. Uten CI ville jeg ha sittet hjemme eller på kontoret.