Jeg kom til å tenke på noe som hendte for ca. 15 år siden. Jeg hadde avtalt å besøke en tremenning i Oslo, en dame på vel 80 år, som jeg aldri hadde sett før. Min datter Hilde-Gunn ble med som tolk. Jeg visste at damen, Lydia, barnløs og enke, var meget from, mangeårig medlem av Oslo 1. baptistmenighet.
Vi ble bedt til bords, og Lydia holdt «verdens lengste» bordbønn, med lukkede øyne. Det gikk også fort, så jeg gjorde tegn til min datter at hun kunne la være å tolke.
Vi hadde en meget hyggelig ettermiddag sammen, og da vi tok avskjed, sa Lydia til meg: «Gud velsigne deg og gi deg hørselen tilbake». Til min datter sa hun: «Gud velsigne deg og gi deg mange barn.» – Hilde-Gunn og jeg smålo inni oss. Jeg hadde jo for lenge siden oppgitt enhver tanke på å få noe hørsel tilbake, og Hilde-Gunn var fast bestemt på aldri å sette barn til verden.
Lydia er nå død for lenge siden, men i fjor høst fikk Hilde-Gunn en sønn, og bare en måned etter fikk jeg tilbake litt hørsel! – Er det ikke underlig?
En framtidig CI-gutt, hvis…
En dag jeg skal gå fra kontoret, treffer jeg en liten døv gutt i trappen. Det er Steffen, en veldig trivelig gutt, 9-10 år gammel. Han og jeg har hatt noen dypsindige samtaler før, så vi er kamerater. Jeg har hastverk, så jeg tenker bare å si «hei», men gutten stopper meg: «Jeg har sett i bladet at du har fått CI», sier han. (Han følger altså med i Døves Tidsskrift!)
«Ja», sier jeg og tar av meg CI-capen, som jeg har hatt på meg mot regnet, så han får se apparatet bak øret mitt. – «Hører du bra med det?» spør han, og jeg forteller litt om hva jeg hører. Sist sier jeg at jeg hører stemmer, men jeg kan ikke oppfatte ordene, så jeg må lese på munnen, og med tegn som støtte går det bra. – «Hva med deg?» spør jeg, og han svarer: «Jeg har lenge hatt høreapparat på begge ørene, men jeg hørte mindre og mindre på det ene øret, så nå har jeg sluttet å bruke apparatet på det øret. Kanskje jeg siden må få CI, som deg.»
Å, den gutten! Det ser ut som om han alltid går i alvorlige tanker, men samtidig med et lite smil i øyekroken. Slike barn får meg til å ønske så sterkt for deres framtid!
Jeg blir mer hensynsfull med CI
På besøk hos min andre sønn – på Ås – i julen, er det spesielt en veggklokke som vekker min oppmerksomhet. Den slår hver halvtime, og lyden er så spesiell at jeg «våkner opp» og ser på klokka hver halvtime, inntil jeg begynner å bli vant til det.
Familien ligger lenge om morgenen fridagene i julen. Det passer ikke for meg, så jeg er den første som står opp. Jeg går inn i stuen og slår på TV’en for å se nyhetene på tekst-TV. Da hører jeg at det er sterk lyd, så jeg skynder meg å slå av lyden, slik at jeg ikke vekker de andre. Med CI-hørselen kan jeg være mer hensynsfull. Før ville jeg ikke engang tenkt på at det var lyd som kunne forstyrre noen.
Tannpuss med og uten CI bak øret er to forskjellige ting. Jeg lar vannet renne under tannpussen. Når jeg så skrur av vannet, får jeg liksom dotter i øret og føler meg døv en stund. Kan lyden av vann være så sterk? Uten CI ser det rennende vannet lydløst ut. (Når jeg senere spør Magda, bekrefter hun at lyden av rennende vann er sterk.)
Festlig kokelyd
Jeg sitter en dag og leser «våre» sider på tekst-TV, og irriterer meg litt over «politisk slagside» på side 771. Den som redigerer den siden, er en flink fyr, men han har nok fått beskjed om å følge en bestemt «politisk linje». Jeg kan ikke se at han er nøytral f.eks. i forhold til CI. Denne side 771 er den eneste daglige påvirknings-kanalen vi har, og valget av nyhetene både reduserer våre interesser til det redaksjonen er opptatt av, og påvirker oss i «ønsket» retning. Det er fa´li, det. Det er fare for at landets døve blir svært ensrettet gjennom side 771.
Mens jeg sitter og ergrer meg, hører jeg plutselig en merkelig, ny lyd. Jeg må ut på jakt etter hvor den kommer fra, og jakten ender på kjøkkenet. Min kone koker blomkål, og denne lyden er altså så sterk at den vekket min oppmerksomhet ca. 8 meter borte! En virkelig morsom lyd!
«Kan døve spøke og le?»
Ved julefest på Konows senter prater jeg litt med styrelederen, Ragnar, som jeg har kjent siden hans datter Runa (døv) var 1 år gammel. Vi prater om CI, om døveskolene m. m. Mye har forandret seg siden første gang jeg var hjemme hos Ragnars familie.
Noe jeg husker spesielt fra den tiden, var en i familien som ble svært overrasket over møtet med meg. Hun hadde trodd at døvhet var så trist at døve mennesker verken kunne spøke eller le. Og så kom jeg og spøkte og lo som «et normalt menneske»! Plutselig så hun mye lysere på Runas framtid.
Ja, Runa er allerede blitt voksen nå – en stilig ung dame…
«Du må redde døveskolene!»
«Du må arbeide for å redde døveskolene!» er Ragnars klare beskjed til meg denne dagen. Jeg svarer at det skal jeg gjerne gjøre, men da må kompetansesentrene droppe L97, den læreplanen som har ført til at lærerne ser bort fra at nesten alle elevene er tunghørte og kan/bør undervises som tunghørte. På CI-konferansen i Oslo sist høst var det en foreldre-representant som sa det slik: «Vi ber om at dere viser respekt for våre barns hørsel!»
En frustrert audiopedagog skrev nylig til meg: «Slik situasjonen er nå, kan det jo være greit om kompetansesentrene rett og slett dør ut av seg selv.»
Ragnar mener at det fortsatt vil være behov for et «døveskole-miljø». Det mener også jeg. Men det haster svært med å legge om systemet, hvis skolene skal kunne reddes. Barnas hørsel må utnyttes. Barna må bli talende!
Jeg var en av dem som sto i spissen for den store NDF-aksjonen «La døveskolen leve!» Men det var før vi fikk CI. Nå må vi få en undervisningsplan som er tilpasset den nye tiden. Ellers kan ikke døveskolene reddes.