Mange hørende er interessert i å få innblikk i hvordan det er å være døv. Noen stikker fingrene i ørene og tenker at «nå opplever jeg å være døv, slik er det!» Over hele verden blir det forsket på døvhet og tegnspråk. «Døves verden» er som et kjempestort puslespill med mange tusen biter, og hundrevis av mennesker med høy utdannelse bruker år av sitt liv med å forske på hver sin lille bit av puslespillet. Og det er mange biter som ennå ingen har begynt å forske på, kanskje de viktigste. Folk velger nok å forske på det som er mest populært, og lett. Men det ser ut til at forskerne stort sett har én ting felles: De vil gjerne framstille døve som mest mulig forskjellige fra hørende, og tegnspråket som mest mulig forskjellig fra landets talespråk.
Derfor er det bl.a. naturlig at folk spør f.eks.: «Hvordan drømmer døve?» – Jeg husker en døv dame som ble rasende da hun ble spurt om hun «drømte i tegnspråk».
Døvepsykiateren Terje Basilier fortalte en tid at døve drømmer i farger, mens hørende drømmer i svart/hvitt. Da var han helt ny i miljøet vårt, og etter at han selv hadde snakket med mange døve om deres drømmer, kom han til et annet resultat, nemlig at det ikke er farge-forskjell i døves kontra hørendes drømmer, men at døve er mer visuelle og derfor mer en hørende legger merke til farger. Døve hadde satt stor pris på den første versjonen og snakket om «de stakkars hørende som drømmer bare i svart/hvitt».
Jeg har jo fått mange spørsmål om hvordan CI påvirker mitt daglige liv. Ingen har visst tenkt på at CI også kan virke inn på mitt «nattlige liv», mine drømmer, selv om jeg sover uten apparatet og altså er stokk døv om natten. Men jeg fortalte allerede i forrige kapittel om en «CI-drøm»…
Nå må folk passe seg!
Etter første CI-drøm, var jeg spent på fortsettelsen. Jeg pleier å sove urolig og drømme mye, og vanligvis er jeg flink til å huske mine drømmer, så min kone har gjennom årene hørt mye rart ved frokostbordet. – Nå ble det plutselig omtrent stopp. Morgen etter morgen våknet jeg og visste at jeg hadde drømt noe, men hva? Og hvis jeg husket detaljer fra drømmene, så var det umulig å huske hvordan jeg hadde fungert, som døv, hørende, tunghørt eller CI-hørende. Min kone fikk oppleve at jeg satt taus og grublet over frokosten.
Men så fikk jeg endelig en klar CI-drøm igjen: Jeg lå på stranden og solet meg. Like ved meg lå to velkjente hørende damer fra Trondheim. Vi lå hode mot hode, slik at det var mindre enn en halv meter mellom våre hoder. Jeg hørte stemmene til de to damene. De snakket hele tiden. Plutselig spratt den ene damen opp, pekte på meg og utbrøt: «Han har fått CI, han har hørt alt vi har sagt!!!» Og de så både forskrekket og rasende på meg.
Ja, det er jo alle døves våkne drøm – en dag å bli hørende uten at folk får vite det. Gå omkring og lytte uten at folk vet at det de sier blir oppfattet av «en uvedkommende». Ja, nå må folk i min nærhet begynne å passe seg litt, for en dag vil jeg kanskje ikke bare høre at det surrer i stemmer, men også oppfatte ordene.
Du har vel hørt historien om den aldrende mannen som kom til hørselssentralen og skrøt av det gode høreapparatet han hadde fått. Det virket så effektivt at han etter kort tid hadde forandret sitt testamente to ganger.
Min slekt «følger opp!»
I min «hjem-kommune» Sør-Odal ble det for en tid siden innkalt til møte om stiftelse av hørselslag, som er det nye navnet på lokallag i Hørselshemmedes Landsforbund (HLF). Jeg så senere i avisen at det møtte fram 28, og at det ble vedtatt å opprette lag, en interesseforening for tunghørte, tinnitusrammede, meniérerammede og foreldre til hørselshemmede barn.
Det jeg ikke visste, var at mine tre søsken var blant dem som møtte opp! En søster rapporterer om «et godt planlagt møte».
Det ble orientert om HLF, som har 31.000 medlemmer og 200 lokallag, og om hjelpemiddelsentralen. Mine søsken syntes de fikk godt utbytte av møtet, selv om de altså er normalt hørende. – Kanskje de synes at jeg bør bli medlem i dette lokallaget?
Da jeg gikk på Skådalen døveskole, stiftet min mor «døveforening» i Sør-Odal. Det var ingen døve med i den foreningen.
Formålet var å skaffe penger til døveskolens hjelpefond, og i flere år gikk det penger dit. Men «døveforeningen» ble slått ut av en blindesaksforening. Folk syntes det var «mer synd på» de blinde. – På den tiden pågikk en debatt omkring i døve- og blindemiljøene om hva som var verst, å være døv eller blind, og det endte vel uavgjort, for de blinde mente det var verst å være døv, mens de døve mente det motsatte.
Jeg har også fått brev fra Eva Ø., datter til en tremenning av meg. Hun er audiograf ved hørselssentralen i Halden, og hun følger med i min CI-historie. Hun skriver bl.a.: «Det var spennende å lese om din CI-operasjon. Jeg håper det stadig blir bedre med «ord-kvaliteten». Jeg har nå fire stykker fra Halden som er blitt CI-operert, med vellykket resultat, så vær ved godt mot!»
Ja da, jeg er ved godt mot.
«Mumle-mannen» ble nesten mobbet!
Jeg var vel litt uheldig da jeg skrev om den mannen som kom og hilste på meg sist jeg var på Møller ks, for jeg skrev at han «mumlet noe» om at han fulgte med i min CI-historie og fant den interessant. – Det «arme mennesket» ble straks etter mobbet av sine kolleger. «Mumle»-historien min var så populær at den ble slått opp som plakater på kontoret!
Vel, mannen tok det ikke så tungt, og når han nå kontaktet meg var det fordi jeg ikke hadde fått med hans avslutning, nemlig:
«Stå på!» Han vil gjerne følge med i mine erfaringer, for dette er nytt for de fleste.
Moralen er likevel klar, innrømmer han: De som jobber i kompetansesenter-systemet skal ikke mumle, men snakke så tydelig at selv jeg kan forstå dem, med eller uten CI. Da er det nok ganske mange som må skjerpe seg! Og – som vanlig – krever «vi» at bare den ene parten skal skjerpe seg, så på «vår side» kan vi vel bare slappe av…
Beskyldt for å ville svike?
Fra en annen person innen kompetansentersystemet (jeg lar ham få være anonym her) som jeg hilste på for et par år siden
(han husker det iallfall) har jeg fått et svært sterkt brev, som begynner slik: «Gratulerer med hjemmeside og din ærlige holdning
til CI. Jeg er fast leser hos deg.» – Så kommenterer han noe jeg skrev i et tidligere kapittel, og han skriver: «Hvis du ikke gir ut din dagbok som bok, sviker du ditt budskap og din tro!» Han kommenterer også min stil: «Du er en rett fram og frittalende mann, det setter jeg pris på.» Og han erklærer: «Jeg liker ikke fundamentalister!»
Kraftig kost og «rett fram»-tale fra en person jeg ikke kjenner. Men jeg synes ærlig talt ikke min CI-historie ligner på en bok, og vi har ikke lenger noe Døves Forlag AS. Men jeg føler litt ydmykhet overfor denne oppfordringen.
(Ydmykhet er ellers ikke noe typisk karaktertrekk hos meg.)
«Tante Thea»
Det er naturligvis uheldig at jeg for tiden sitter så mye alene på mitt kontor, når jeg har fått CI. På den måten får jeg ikke brukt min CI-hørsel så mye, med det resultat at Magda på hørselssentralen gir meg «mild refs». Jeg lover å forbedre meg, men det løftet er det vanskelig å holde. Jeg prøver å skremme min kone litt og sier omtrent noe sånn som: «Hvis du ikke hjelper meg når jeg er hjemme, så kommer Magda og tar deg!» – Da oppfinner min kone «Tante Thea».
Eva-Signe i Oslo og min kone er enige om at jeg har problemer med bokstaven t, så nå skal jeg spesielt øve meg på å si «tante Thea», med min sterkt tunghørte kone som talepedagog. (Det var ikke dette Magda mente jeg skulle trene på, men noe er bedre enn intet…) «Tante Thea, tante Thea.» – «Nei, du må ha tungespissen opp i ganen når du uttaler t», sier min strenge kone. «Tante Thea, tante Thea…» Og når jeg kjører til og fra kontoret, så følger «tante Thea» med meg i bilen. Det går bedre etter hvert, synes min kone. Hun føler nok at hun har fått et overtak på meg. Jeg synes «tante Thea» er lettere å si enn «Nattlandsveien».
Neste gang hos Magda sier jeg: «Jeg synes spesielt det er vanskelig å uttale «Nattlandsveien», som jeg kjører hver dag.»
– «Jeg synes du sier det tydelig, jeg», sier Magda. – Jeg begynner å lure på om jeg kan stole på henne, for tungen min protesterer mot ttl midt i «Nattlandsveien».
En datter kommer på besøk fra Stavanger. Hun får høre om «tante Thea», og hun bemerker: «Jeg har aldri merket at pappa har hatt problemer med å uttale t.»
For sikkerhets skyld fortsetter jeg å anrope «tante Thea».
Ny kontroll i Oslo
Jeg blir innkalt til kontroll/justering på Rikshospitalet. Ved innsjekkingen på Gaustad Hotell på kvelden spør den søte damen i resepsjonen om hvor min ledsager er. (Jeg forstår henne ikke, altså mumler hun, så hun må skrive.) Det er bestilt dobbeltrom for meg, med ledsager. Da jeg sier at jeg ikke har noen ledsager, bare en såkalt livsledsager, skriver hun: «Var det ingen som ville være med deg?» Hva skal jeg svare? Jeg sier: «Nei, men du kan jo dele rommet med meg!» Så spør hun om jeg kan lese på munnen, men det har jeg jo allerede prøvd, uten hell. Jeg oppfatter likevel at hun skal bli med meg opp. Hun tar en nøkkel, og jeg følger etter. Der på rommet pakker hun sammen sengetøyet i den ene sengen, tar det med seg og sier «god natt». Så spennende!
Neste formiddag er det altså kontroll og justering hos teknikeren, Arne. Jeg klager over at når jeg hopper litt,så faller magneten av. Jeg får forsterket magnetskiven til CI-apparatet, og ellers driver vi med målinger/justeringer. Samtalen går greit uten skriving, selv om Arne ikke kan fem tegn og ikke har spesielt god avlesemunn.
Til neste «time» kommer Marit og Ona for tale-opptak, det tredje opptaket. Det går greit, synes jeg, men noen vurdering får jeg ikke, bortsett fra at Marit «mumler noe» om at «dette var klart bedre enn første gang». Ettersom dette er et slags mini-forskningsprosjekt, må jo mest mulig være hemmelig inntil den store dagen da resultatene offentliggjøres, om et år eller to.
Også Eva-Signe er kommet og spisser ørene mens prøven pågår. Damene kommenterer ikke denne gangen, verken Odals-dialekt eller noe «typisk for døve eller døvblitte». De har kanskje tatt skrekken etter det jeg skrev forrige gang.
Så treffer jeg Jan, en svært høy mann med CI. Han snakker forbløffende elegant med TSS. Han mistet hørselen i forbindelse med en alvorlig ulykke, som også førte til at han måtte ha ny nyre. Nå fungerer han tilsynelatende glimrende, og han bemerker dessuten at jeg «snakker godt». Han har fått opplæring på Karlsrud. Der driver de visst svært effektiv voksenopplæring.
Jeg blir også gjenkjent av en eldre døvblitt mann. Han har lest om meg i Døves Tidsskrift. Og jeg får vite om ei 12 år gammel jente som nettopp er CI-operert. Det må jeg ikke fortelle til noen. Hun ønsker selv at det skal være hemmelig, og hun er litt engstelig, for hennes bestevenninne har truet med å bryte vennskapet hvis hun blir operert. Ja, sånn er det vel i vår intolerante verden, men jeg tror likevel vennskapet vil holde.
Lettest å treffe trøndere i Oslo
Det blir en litt uheldig avslutning for meg på RH. Jeg skal prøve å oppfatte setninger fra et videoprogram. Det går helt dårlig. Jeg oppfatter nesten ingenting, og jeg oppdager at jeg har så dårlig tid at jeg må avbryte og ta taxi til flytoget. Jeg rekker akkurat det som jeg må for ikke å komme for sent til flyet.
Jeg har akkurat satt meg. En mann slår meg på skulderen. «Kjenner du meg igjen?» spør han. Det er Martin S., svogeren til de døve brødrene Smedsgård, og dette er tredje gang jeg treffer på ham i Oslo! For meg er det virkelig lettere å treffe en av de få kjenningene mine i Trøndelag enn de mange Oslo-folkene jeg kjenner, i Oslo.
Jeg forteller litt av min CI-historie. Martin kjenner en i Nord-Trøndelag som har fått CI, Anny S., og «hun er visst ganske fornøyd», mener han.
Men når jeg spør om han «som vanlig» har vært i Oslo som representant for Senterpartiet i Nord-Trøndelag, svarer han nei. Han har vært på møte i Kystdirektoratet, for nå jobber han med et havne-prosjekt. Bonden og skogeieren har altså nesten gått «til sjøs» på sine eldre dager. Han er 64 år og pensjonist. I 8 år var han ordfører i Levanger.
Enda en drøm – eller mareritt?
Jeg hadde en drøm da jeg overnattet på Gaustad Hotell. Jeg kviet meg for å fortelle den til damene på RH dagen etter, men da Marit og Eva-Signe skjønte at drømmen var «på grensen», insisterte de på at de måtte få høre den, og etterpå bestemte de også at den måtte komme med i min CI-historie, «for det går ikke an å utelukke noe når en skal fortelle sin ærlige CI-historie..».
For å være kort: Jeg drømte at jeg var til legekontroll på RH. Jeg hadde en grei samtale, uten tolk, med en for meg ukjent lege. Vi diskuterte hvor mye jeg hørte. Jeg sa at jeg hører stemmer, men ikke ord. Så sier legen: «Hvis du vil høre så godt at du forstår tale, så må du kastreres!»
«Nei, nei», utbrøt jeg forskrekket og skyndte meg ut.
På veien ut traff jeg noen som stoppet meg og spurte hvorfor jeg hadde slikt hastverk.
Jeg forklarte: «Legen vil kastrere meg for at jeg skal høre bedre!»
«Å ja, den legen er kjent for å forsøke utradisjonelle metoder», bemerket en av dem.
Dette var altså en såkalt kort-versjon av drømmen. De to damene fikk lang-versjonen, selv om jeg egentlig syntes den var så sterk at den bare kunne fortelles i lukket herreselskap. De lo seg nesten ihjel.