Måned: mars 2002

Selv om jeg vokste opp som en nokså vanlig bondegutt på en middelstor gård, var det mye sang og musikk i mitt barndomshjem, mest sang. Mor var ikke av bondeslekt, og det ble hun av og til mobbet for (men ordet mobbing var ikke oppfunnet den gangen). Mor kunne spille på flere instrumenter, men hun hadde bare en mandolin, nokså lik en gitar. Det var så fint når hun tok fram mandolinen og spilte og sang for oss barna enkelte kvelder. Og far sang ofte, selv om vi barna syntes han sang «falskt», iallfall husker jeg det slik. Og jeg utviklet meg altså, som jeg har vært inne på før, fra å være en riktig sangfugl til – som døv – å synge bare når jeg var alene, på et slags kråkemål.

Rar hørsel jeg har fått!                                                                                                                                    Etter at jeg ble døv, var det sang og musikk jeg savnet mest, og etter CI-operasjon og lydtilkopling tenkte jeg at musikk kanskje ville være det første jeg kunne få glede av. Slik har det ikke akkurat gått. Det er en merkelig hørsel jeg har fått. Det virker som om sang og musikk står langt bak i køen av lydinntrykk, kanskje aller sist i køen. En av mine hørende venner ønsket meg nettopp «god påske» og med et spesielt ønske: At jeg kunne få oppleve å kjenne igjen noen påskesanger. Jeg tror den muligheten er lik null.
Men i dag morges kunne jeg høre at jeg skar opp brødskiver. Selv om brødet var ganske mykt, hørte jeg tydelig den svake lyden av brødkniven gjennom brødet. Snart hører jeg kanskje at graset gror, men jeg hører nesten ingenting når noen synger høyt, verken «live» eller på TV, og jeg har veldig lite utbytte av å sitte ved siden av kassettspilleren, selv om lyden er skrudd ganske høyt opp. Hørselstreneren min, Magda, forklarer dette med at det er et nettverk som CI-apparatet og hjernen min jobber med. Noen lyder finner veien ganske fort, andre bruker mye lenger tid.
Og så sang jeg!!!
Min kone og jeg er i besøk hos en datter som har bryllupsdag. Etter maten sitter vi og snakker. Da legger min datter Anne-Kristin, som går på lærerhøyskolen, musikklinjen, en sangbok (med noter) foran meg: «Pappa, hvilke sanger kan du?» spør hun. – Jeg blar litt: «Mikkel rev», kan jeg, og «Lille vakre Anna», «Nisser og dverge», «Millom bakkar og berg», «Napoleon med sin hær», «No livnar det i lundar». -«Stopp, det klarer seg!» sier Anne-Kristin. «Sett deg ved pianoet, så spiller jeg, og vi synger sammen!»
Jeg nøler litt, men så gjør jeg som hun sier. Jeg setter meg helt inn til siden av pianoet, slik at jeg kan se ansiktet hennes i halvprofil og samtidig «med mitt perifere syn» ser hendene hennes på tangentene. Hun velger «No livnar det i lundar», og vi setter i gang: No liv-nar det i lun-dar, no lau-vast det i lid,
den hei-le skap-ning stun-dar no fram til su-mars tid. – Anne-Kristin ser på meg ganske opprømt og med blanke øyne: «Dette gikk jo fint. Du er blitt mye bedre enn før!» sier hun. «Vi tar det en gang til.» Og det gjør vi: «No liv-nar……» (Hun tror kanskje at jeg kan bare første vers, eller kanskje det er hun som ikke kan mer?) Det er blitt løftet stemning etter dette «kunstneriske innslaget» i det lille selskapet. Jeg har aldri før hatt en slik opplevelse. Det fineste ved opplevelsen var vel følelsen av «å blande stemmen» med min datters. Jeg har ofte dvelt ved noe i sangen «Seterjentens søndag». Hun føler seg veldig ensom der hun går og synger oppe på seteren, og hun lengter: «Å, den som en stund fikk blande sin røst med hans og de øvriges stemme…» – Jeg tenker: Det må jo være mulig for CI-barn å lære å synge ganske bra, og å ha glede av sangleker. Det vil så klart berike deres liv. Her har vi en stor utfordring for pedagoger og foreldre!

Bedre å slå av!
Jeg har begynt å slå av CI-apparatet av og til. Det er ikke fordi jeg synes jeg får dårlig utbytte av det, men fordi det virker forstyrrende, spesielt i tolkesituasjoner. Første gang jeg slår det av, er på styremøte i Designtrykkeriet AS, hvor det er to tolker. Jeg slipper å høre stemmer surre i øret når jeg ser på tolkene, som sier «noe annet». Jeg kan konsentrere meg bedre. Men jeg har likevel en rar følelse når jeg gjør meg frivillig døv.
Styrelederen, Tor-Inge med høreapparat, er svært nysgjerrig etter å få vite hvordan det går med meg og CI. Han maner meg til tålmodighet og mener at jeg er i samme situasjon som da han begynte med høreapparat. Han begynte med apparat da han var 12 år gammel. «Først 20 år gammel ble jeg avhengig av apparatet», sier Tor-Inge, «så bare vent, det kommer!»
Neste gang jeg «gjør meg frivillig døv», er på temamøte i døvesenteret. Jeg innleder om «den framtidige døveskolen». Debatten går livlig. Jeg gjør oppmerksom på at hørselen min ligger på bordet, og når jeg skal avslutte, sier jeg: «Nå tar jeg på meg hørselen, så jeg kan høre applausen!» Men det jeg får høre, er veldig tynt. De fleste i forsamlingen er nemlig slike «døvbevisste» som vifter med armene istedenfor å klappe. Jeg blir snytt for hørbar applaus.

Ønsker og erfaringer
En ettermiddag kommer Marit M. på kontoret mitt med en ung dame og ei lita jente (mor og datter). Jenta er 4 år gammel og har CI-apparat, en «foreldet» type. Marit vil vise henne mitt apparat, som hun snart skal få maken til. – Jeg setter meg på huk, tar av apparatet og viser det fram. «Sånn skal du få, kjenn hvor lett det er!» sier jeg. «Men apparatet mitt er svart, du kan få velge en annen farge, kanskje rødt», sier jeg. – Jenta er ikke det minste sjenert, og hun snakker, helt nydelig med tegn til tale (men uten stemme?). Hun har allerede fått et fint norsk-grunnlag, og hun sjarmerer alle omkring seg i døvesenteret.
Gunnar F. er meget fornøyd med sitt CI allerede kort etter at han fikk det. Annerledes er det med Sunniva. Hun vurderer ny operasjon for å få bedre resultat. Det er spesielt spennende at man kan ta NY operasjon. Det viser at folk ikke er blitt skremt av en første operasjon, og stoler på legene. Selv har jeg jo allerede hatt en dobbelt-operasjon, og hvis mitt venstre øre en gang blir tørt, og legen min anbefaler det, vil jeg ikke betenke meg for å ta en dobbelt-operasjon også på det øret. I mitt tilfelle vil det altså bli behov for «dobbelt» på den måten at øret i første omgang må repareres. Det slipper andre.
Kjetil H., som sitter i ungdomsklubbens styre, forteller at han har vært til prøvestimulering, og han håper å få CI i år. Han føler seg trygg på at han vil få bedre hørsel med CI enn med høreapparat.
Olav E. avventer resultatet av undersøkelse hos nevrolog, men også han håper å få CI til høsten. Han klarer å påkalle min oppmerksomhet ved å rope til meg på kjøkkenet i døvesenteret, og det synes vi begge er morsomt. Jeg håper virkelig at han skal få glede av musikk igjen. Han savner det så sterkt etter at han er blitt så døv at det ikke hjelper noe å bruke høreapparat.

Skriker mine vindusviskere?
Min hørselstrener Magda gleder seg over hver minste framgang hos meg, men hun synes jeg må øve mer enn jeg gjør til daglig. «Nettverket» i hodet mitt må stimuleres stadig ved lyd- og talepåvirkning. Dess mer bevisst og flittig jeg trener, dess fortere kommer resultatene. Det er dumt at jeg sitter det meste av døgnet alene på mitt kontor, men jeg må jo jobbe for å få gjort jobbene jeg har.
Noe positivt nytt jeg kan fortelle henne, er at jeg hører bilens vindusviskere. Den oppdagelsen kom plutselig en morgen på vei til kontoret, i bilkø. «Hva er det jeg hører?» tenkte jeg. Så merket jeg at lyden hadde et intervall som passet nøyaktig til vindusviskernes bevegelse. Jeg slo av, og lyden ble borte. Aha, jeg kunne høre vindusviskerne! Så prøvde jeg med viskeren på bakruten, med samme resultat. Jeg hørte den tydelig! Det neste jeg tenkte var at jeg kanskje hørte viskerne så tydelig fordi de trengte noen dråper olje. Når hørende sitter på med meg, så blir de kanskje irritert over lyden, men sier ikke noe, for de tror kanskje jeg vil bli lei meg. Men nå kan jeg altså høre dette selv.
Jeg må nok være litt forsiktig med Magda, og veie mine ord. Hun har notert at jeg ikke tror at jeg kommer til å oppfatte ord, altså at jeg er pessimistisk. Jeg protesterer, for jeg mener at det jeg sa, var at jeg ikke kan tro at det vil være mulig. Men Magda er sta og mener at jeg har uttrykt meg så klart at det ikke er rom for misforståelse. Altså må jeg veie mine ord bedre.
Magda har også positive ting å si om meg. En dag sier hun f.eks. «Du er blitt raskere i replikken!» Det lyder jo som musikk i en pensjonists ører, men det kan bli vanskelig å leve opp til det i lengden. Folk i min alder skal jo være «lange i ledningen» og trege i replikken.
På mitt spørsmål om hva som hørselsmessig er forskjellen på CI kontra høreapparat, svarer Magda at man med høreapparat ikke oppfatter så mange lyder som med CI. Folk som har prøvd begge deler, sier at CI er best. Og hun er overbevist om at jeg en dag vil høre ord, ikke bare stemmer. «Det kan gjerne gå 2-3 år, men en dag vil ordene etter hvert komme, det har flere erfart tidligere», sier hun. – Når jeg bringer dette videre til min kone, sier hun: «Ja, det blir sikkert på 75 års dagen din!»

Militær, i drømme!
Jeg har vært så spent på hvordan CI vil påvirke drømmene mine etter hvert, men den siste tiden har jeg – i motsetning til tidligere – sovet så tungt, og mitt vanligvis livlige drømmeliv er blitt nesten borte. Når jeg våkner og prøver å huske hva jeg har drømt, er det lite eller ingenting, og når jeg husker noe, kan jeg ikke huske om jeg hadde CI-apparat, om jeg var døv, tunghørt eller hørende i drømmen. Det irriterer meg. Men jeg vet sikkert at jeg hadde CI-apparat i en drøm nylig, men ikke hvordan det (og jeg) fungerte. Derimot husker jeg tydelig at jeg i en drøm var i militæret. (Og, tenk, jeg som er pasifist og ville vært militærnekter hvis jeg hadde vært våken!) I drømmen var jeg i uniform og kjørte et miltært kjøretøy i snøvær. Ved siden av meg hadde jeg en fremmed mann, også i uniform, og vi var begge hørende! Jeg kjørte inn i en by, og det var i Sverige. Vi skulle overnatte og hadde bestilt rom på et hotell. Det var problem med å komme fram, så vi måtte parkere et stykke fra hotellet. Så gikk vi det siste stykket, og på hotellet ringte min kompis (altså ikke jeg!) til vår overordnede i Norge med beskjed om at vi var kommet fram til hotellet. Han brølte i telefonen at vi ikke skulle overnatte men straks kjøre videre, rett hjem til garnisonen. Om natten, og i tett snøvær! – Heldigvis våknet jeg før jeg måtte ut på den kjøreturen. Dette var nok første gang jeg har drømt at jeg var i militæret. Hva blir det neste?

Nytt problem med trygdekontoret
Jeg har fortalt tidligere om problemer med trygdekontoret, og jeg var nok litt for optimistisk da jeg trodde at jeg var kommet på plass i systemet. Jeg har fremdeles ikke fått oppgjør for kontrollen på Rikshospitalet 18. oktober. Nå har det gått vel 5 måneder!
Jeg er såkalt ressurs-sterk, så jeg sitter ikke bare og venter, og gir opp. Trygdekontoret har fra før godtatt at jeg blir innkalt til kontroller på Rikshospitalet, hvor jeg er blitt operert og har fått CI-apparatet. Prosedyren har vært godkjent, og jeg gjorde nøyaktig som jeg skulle i forbindelse med kontrollen. Jeg gjorde det også så billig som mulig, for jeg er ikke av dem som prøver å utnytte systemet maksimalt.
Min første purring ble besvart med at jeg allerede hadde fått oppgjør, med dato for utbetalingen fra trygdekontoret. Det pussige var at utbetalingen skulle ha skjedd FØR kontrollen, altså før trygdekontoret i det hele tatt visste at jeg skulle til kontroll! Og så effektivt er naturligvis ikke noe trygdekontor. Det viste seg da også at den utbetalingen gjaldt forrige kontroll. Jeg gjorde altså oppmerksom på forholdet, og henviste til rekvisisjon og reiseregning med bilag jeg hadde sendt.
Svar: Trygdekontoret kunne ikke se å ha mottatt slike papirer fra meg, og foreslo at jeg skulle be om å få oversikt over alle datoer jeg hadde vært på RH i fjor.
Jeg fikk slik bekreftelse og sendte den sammen med ny orientering, der jeg også nevnte at jeg hadde gjennomført turen spesielt billig og derfor syntes jeg nå kunne få mine penger ganske raskt. Dette ble sendt trygdekontoret 8. februar, og i dag er det 22. mars. Jeg har ennå ikke sett noe til pengene for reisen til kontrollen for 5 måneder siden.
Jeg forstår så utmerket godt hvorfor folk stadig klager i avisene over de offentlige kontorene. Men det er nok, dessverre, mange flere som bare gir opp.

Så hørte jeg virkelig musikk!
Det er lenge siden jeg sist var i døvekirken, men i uken som gikk var det en begravelse som jeg gjerne ville være med på, så jeg gikk i kirken igjen. Jeg satt og tenkte på forrige begravelse, da jeg for første gang hørte kirkeklokken i den samme kirken.
Så ser jeg at Guri går fram til den skipsklokken vi har framme i kirken. Jeg hører slagene, men de er ikke som forrige gang. Lyden er enda finere, mer fyldig. Jeg nyter klangen! Det er virkelig vakkert! Den helt store opplevelsen får jeg når organisten begynner å spille. Jeg hører virkelig orgelmusikken – nesten normal musikk!!!
Og dette er første gang jeg får en virkelig god musikkopplevelse siden jeg fikk CI. Det er herlig. Og denne dagen synger jeg med, selv om det neppe høres så fint ut. Det er iallfall ingen som snur seg og glaner på meg, og jeg kan tekstene og husker melodiene. Men jeg merker snart at jeg må se nøye på presten, for jeg er litt for rask av og til, så jeg kommer litt i utakt.
En fin opplevelse i kirken. Men hvorfor kom musikken plutselig så tydelig og fin, og akkurat i døvekirken? Er det det eneste stedet jeg kan få en fin musikkopplevelse? – Det vil tiden vise…

Tinnitus – øresus – er noe mange plages av, særlig de som har ulike hørselsskader. Den svenske forfatteren Arne Myrstigen, selv døvblitt, har i sin bok «Vi hör inte» karakterisert denne plagen som «djevelens orkester». Han har beskrevet den ut fra egne erfaringer. – Jeg fikk oppgaven med å oversette boken til norsk, og den kom ut i serien «Medisinsk informasjon» på Gyldendal Norsk Forlag i 1972 i oversatt og bearbeidet utgave. Selv hadde jeg denne mer eller mindre bråkete «musikken» i hodet i flere år før noen satte navn på den – «øresus» – og etterpå gikk det mange år før jeg ble kjent med fag-uttrykket «tinnitus». Men jeg tok denne plagen som en naturlig følge av døvheten, noe som det ikke var noe å gjøre med, og som det derfor bare var å godta og venne seg til. Jeg har sett med medlidenhet på alle de som har klaget og rent ut forlangt å bli helbredet for tinnitus. Slik jeg ser det, har jeg (ubevisst?) hatt en mer snusfornuftig innstilling til tinnitus enn folk flest.
Som forlagssjef i Døves Forlag AS sørget jeg for oversettelse og utgivelse av en liten engelsk bok, som visst fremdeles er til salgs: Robert Slater: «Tinnitus (øresus) og hvordan man kan leve med det.» Forlaget tok også inn for salg den svenske boken: Richard Hallam: «Tinnitus. Att leva med öronsus.»
Begge disse bøkene har vært til stor hjelp for mange, men hovedpoenget er altså at tinnitus sjelden lar seg helbrede. Det finnes ikke noe tryllemiddel, så det fornuftigste er å slutte å klage og heller venne seg til at dette må man leve med. Noen opplever vel dette rådet som å si til en som har tannpine: «Bare glem tannpinen, så går den over!» Det er naturligvis ikke så lett.
I det utmerkede svenske tidsskriftet «Auris» (tidskrift för hörselskadade) nr. 1-2002 står det om et forskningsprosjekt som går ut på å bruke anti-depressiv medisin mot tinnitus. Det heter at 3 av 4 med tinnitus lider av angst, frustrasjon og utmattelse. (Det er vel ikke akkurat det som har kjennetegnet meg gjennom årene, og når jeg av og til har vært frustrert, har det vel kommet av forhold og uforstand innenfor døvemiljøet.)

Men jeg er helbredet!
Jeg har trodd at jeg allerede i første kapittel av denne historien fortalte den store nyheten, men det har jeg merkelig nok ikke gjort. Men altså: MED CI ER JEG BLITT HELBREDET!!! Jeg har ikke lenger øresus – tinnitus!!!
Jeg kan ikke nå i ettertid si nøyaktig når denne plagen forsvant – for godt – men det var iallfall ikke i forbindelse med selve operasjonen. Jeg husker godt da lyden ble satt på. Da hadde jeg øresus, og jeg klaget over det. Det virket slik at jeg i begynnelsen var usikker på om det jeg hørte var lyd eller en del av øresuset. Men plagen forsvant faktisk den dagen.
Senere har jeg jo konsentrert meg om å høre alle lydene – istedenfør » tinnitus-musikken», og faktum er:
«Djevelens orkester» er oppløst! Når jeg tar av meg CI-apparatet om kvelden, blir det fullstendig stillhet, uten at jeg har brukt antidepressiv medisin eller noe annet. Ja, dette er enda et eksempel på at CI har gitt meg bedre livskvalitet, men du forstår det vel ikke hvis du ikke selv har gjennomgått det samme.

Går jeg mer normalt?
I et tidligere kapittel nevnte jeg mitt problem med å «gå normalt» etter at jeg fikk CI. Det var slik at jeg enten subbet med føttene – eller trampet – slik jeg hørte det. Jeg fant ikke en «mellomting», altså det normale. Det vil si: Jeg fant ikke fram til en gangmåte som hørtes normal ut med mitt CI-apparat. Jeg måtte gi opp!
Det underlige er at jeg for noen dager siden liksom våknet opp mens jeg gikk, og sa forundret til meg selv: «Nå går du jo normalt, du verken subber eller tramper!» Og slik var det. Jeg vet ikke hva som har skjedd, om det er CI-hørselen min som har gjennomgått en utvikling, eller om det er jeg som har funnet den riktige gangmåten for meg. Men faktum er altså at jeg nå oppfatter det slik at jeg går normalt, og det gir meg en god følelse. Men jeg svever ikke. Jeg passer på at jeg fremdeles har en viss bakkekontakt.
Jeg husker en gang jeg var på en konferanse på Ål folkehøyskole. I en pause gikk jeg en tur sammen med en døv dame. Det var et tynt lag nysnø. Da vi snudde og gikk tilbake, kunne vi studere fotsporene våre. Du verden som vi hadde SUBBET begge to! Og, til sammenligning, jeg husker et dikt om et ungt forelsket par som spaserer på en asfaltert gangvei i parken. Folk hører deres skritt, og hører at det er jente og gutt: «Klipp-klapp, – blubb-blubb, – spisse sko, – store poter – to og to…»

Som et barn?
En dag skal jeg til tannlegen. Jeg parkerer bilen i døvesenteret og spaserer. Det er omtrent en halv time å gå. Det er frost og en del snø/is på fortauet. Det knaser så nydelig under skosålene at jeg bevisst går der hvor det er mest snø/is.
Jeg skjønner at jeg oppfører meg som et barn som absolutt skal tråkke i alle vannpyttene på veien. Det er jo moro! Jeg tenker over hva den knasende lyden kan sammenlignes med. Jo, kanskje som å tygge tykt, sprøtt knekkebrød…

Noe veldig personlig…
Når jeg er hos Magda for høretrening igjen, og hun spør om nye «hørsels-oppdagelser», tar jeg opp dette med å høre fottrinn. Jeg har begynt å legge merke til hva min kone har på føttene. Jeg kan høre forskjell på om hun har hussko, støvletter eller sko med høye heler. Det siste er spesielt, da høres fottrinnene ut som skarpe «kakk-kakk-kakk».
«Ja», sier Magda, «fottrinn er egentlig noe veldig personlig, ikke bare knyttet til fottøyet, men måten å gå på, personenes vekt, osv. Vi kan ofte kjenne igjen folk når vi hører deres fottrinn. Når noen banker på døren min, vet jeg av og til hvem det er, fordi jeg på forhånd har hørt fottrinnene».
Det hadde jeg ikke tenkt over, men det er altså på samme måten som jeg også begynner å kjenne folk på den måten de banker på kontor-døren min. Også det er noe personlig. Min eldste datter sier at hun vet det er meg, når jeg ringer på døren hennes. Jeg ringer «typisk døvt», for jeg hører ikke hvor sterk ringelyden er. Så også ringemåten er noe personlig. Kanskje jeg snart normaliserer ringingen min også, så hun blir overrasket over å se meg når hun åpner døren?

«CI-suksess» i England
I det svenske «Barnplantabladet» er det gjengitt en rapport fra et studium som omfatter de 100 første CI-opererte barna i Nottingham-området. Det første barnet der ble operert i 1989. Barn nr. 100 ble operert i november 1995. Alle disse barna ble operert i førskolealderen, og deres utvikling er blitt nøye fulgt. Rapporten forteller bl.a.:
Ca. 10% av barna er plassert i døveskoler, ca. 35% i spesielt tilpassede grupper i vanlig skole, og ca. 55% går i vanlig skole med spesiell støtte. Etter 3 år med CI kan 89% av barna forstå «hverdagslige fraser» (altså enkle setninger) uten å se på munnen. Altså oppfatter de tale uten hjelp av tegn/munnavlesning.
Det tar minst tre år før barnas egen tale blir forståelig for familien og andre som treffer dem ofte. Etter hvert blir så barnets tale forståelig for en større og større gruppe mennesker. Resultatene bekrefter påstanden om at opp til 90% av de barna som får CI i førskolealderen kommer til å bruke hovedsaklig talespråk som kommunikasjon 5 år etter at de har fått CI-apparatet.
De som underviser CI-barna uttaler på grunnlag av sine erfaringer: «6 år etter CI-operasjonen har barnet ingen problemer med å forstå oral kommunikasjon. For eldre barn med CI (barn som har fått CI på senere tidspunkt enn i førskolealder) merkes også forbedringer og framgang i sosiale sammenhenger. Barnas sosiale nettverk utvides, fra et par nære venner før CI-operasjonen, til mange venner noen år etter at de har fått CI.»
Dette høres vel ut som eventyr for foreldre her i Norge, som får høre at de må bygge på tegnspråk og får tilbud om førskole og skole i et miljø hvor hørbar tale nesten ikke brukes og hvor barna har vanskelig for å forstå hensikten med å ha CI-apparatet på seg.

Bør jeg lære å plystre?
En dag vi har besøk av en datter, sier hun plutselig: «Pappa, nå må du lære å plystre! Hør her!» Og så plystrer hun ivei, men jeg hører ingen ting. Denne plystringen kommer antakelig i samme lyd-klasse som fuglesang. Jeg er ennå ikke kommet så langt med min CI-hørsel at jeg har oppfattet fuglesang. Det kan nok komme av at jeg ikke har vært nær et fuglebur. Kanskje jeg burde besøke noen som har kanarifugler?»
«Nei», sier jeg, «jeg skjønner ikke vitsen ved å lære å plystre nå, jeg er nok litt for gammel til å begynne å plystre etter damene på gaten». Men dette får meg til å tenke tilbake til min barndom. Jeg husker hvordan jeg strevde i lang tid for å lære nettopp å plystre, ikke ved å stikke fingre i munnen, men bare ved å få tungen i den rette stillingen. Mine eldre søsken ertet meg litt, og de plystret overdrevent mye bare for å ergre meg, så jeg gjemte meg og øvde og øvde uten at det kom noen lyd. Men plutselig en dag
klarte jeg det, og det var en av de store dagene i mitt liv. Kort tid etter mistet jeg hørselen, så det ble ingen langvarig glede.
Med døvheten ble det slutt på plystringen min. Men som hørende opplevde jeg at plystring kunne være til nytte, og noen utviklet plystringen til litt av en kunst. Hvis jeg en dag oppfatter fuglesang, så kanskje jeg prøver å plystre igjen, og å herme etter fuglene. Men kanskje jeg skal la være å herme etter fuglene.
Min faster Karen Petronelle sa til meg som barn: «Hvis du hermer etter en fugl, så begynner den å blø i nebbet!» Som «bevis» ble jeg vist noe løv med rødbrune merker på.

Så tårene trillet…
Magda (min «hørselstrener») maser om at folk må rope til meg, altså påkalle min oppmerksomhet ved å rope mitt navn. Jeg maser videre hjemme, men det fungerer ikke.
«Hørte du ikke at jeg ropte på deg?» sier min datter. – «Jeg trodde det var Anna Sofie som skrek», svarer jeg.
«Hørte du ikke at jeg ropte «kom og spis?», sier min kone. – «Jeg trodde det var lyden på TV’n», svarer jeg. Slik har det gått en tid.
En ettermiddag over kaffen sier jeg til min kone: «Jeg har snart time hos Magda igjen, og jeg har ikke noe positivt å fortelle henne om tilrop til meg. Vi må ta oss sammen!» – «Javel», sier min kone, og plutselig, mens jeg ser på henne, roper hun: «Thor-bjørn!» – Og da er det nesten som om vi knekker sammen. Vi ler så tårene triller. Situasjonen virker utrolig komisk (men det kan vel ingen andre forstå). I de over 50 årene vi har levd sammen har det aldri vært tale om å rope mitt navn, og jeg tror min kone aldri har brukt mitt navn i samtale med meg. Selv om vi bruker norsk talespråk, så er vår kommunikasjon påvirket av at vi er «døve».
Tror du at jeg hørte henne rope «Thorbjørn!»? – Vel, det hørtes ut omtrent som: «bo-bøø». Men det er jo mye bedre enn før CI, da var det ingen ting, absolutt ikke en lyd. Og jeg ser med spenning fram til at det skal bli «litt mer».
Det er bare en gang i mitt liv at jeg har hørt tydelig ropet «Thorbjørn!» til meg. Det var høsten det året jeg hadde fylt 9 år, og det var frøken Christoffersen som ropte med streng stemme fra vinduet i 2. etasje på Sander skole. Jeg hadde under lek i frikvarteret tatt lua til en klassekamerat og kastet den over gjerdet, ut i åkeren. «Gå og hent lua til Kåre!» befalte min lærerinne, og jeg lusket avsted mens alle de andre skolebarna moret seg. Det var en av de tyngste dager så langt i mitt liv…