Jeg synes det har vært litt «kjedelig» når flere har spurt meg det siste halvåret: «Kan du høre fuglesang?»
Merkelig nok er det spesielt folk med CI som har kommet med dette spørsmålet, folk som har opplevd dette selv, og jeg har lurt på om det viktigste av alt er akkurat å høre fuglesang. Hver gang har jeg dessverre måttet svare det samme: «Nei».
Jeg synes også det er merkelig at jeg absolutt ikke kan huske hvordan fuglesang høres ut, fra den tiden jeg var hørende. Det vil si: Jeg husker gjøkens «ko-ko», fra en gang jeg sto på gårdsplassen hjemme. Gjøken må ha vært 2 kilometer borte, og det var meget svakt, men dette var viktig: Vi hadde den regelen på gården at når vi hørte gjøken, da kunne vi begynne å spise av spekeflesket som hang på stabburet, og det var noe vi gledet oss til. Jeg husker også lyden fra svalene som fløy rundt over gårdsplassen i lyse sommerkvelder. Men vanlig fuglesang husker jeg ikke. Så rart at noen venter på at jeg skal kunne høre fuglesang nå, når jeg ikke kan høre når noen roper navnet mitt!
I påsken – på hytta – hvor det var fullstendig stille, stilte jeg meg flere ganger opp under noen trær, når jeg så at det var fugler der oppe. Jeg brukte alle mulige innstillinger på mitt CI-apparat, og sto musestille og lyttet. Men ikke en lyd, og det ventet jeg jo heller ikke!
På møte en kveld spør Harald G. (igjen) om jeg nå har hørt fuglesang, og jeg svarer igjen «nei». – Om natten drømmer jeg at det kommer en svarttrost flygende lavt rett over meg, og jeg hører en lyd og «vet» at det er trosten. Så kommer jeg til en stor, åpen plass, hvor det flyr måker, og jeg hører at de skriker. Det er merkelig, for jeg har aldri hørt måkeskrik! Dette er rene drømmefantasier… Men NÅ har jeg hørt fuglesang, i våken tilstand…
Det hendte under hagearbeid!
Det var søndagen etter påske. Jeg hadde tenkt meg på kontoret, men akkurat da kom en datter på besøk, og bilen hennes sperret veien for meg. «Nå skal vi jobbe i hagen!» sa Anne-Kristin. Og slik ble det.
Jeg tenkte først å legge fra meg CI-apparatet inne, men jeg valgte å ha det på meg. Etter en stund, midt i kirketiden, kommer Anne-Kristin bort til meg: «Hører du fuglesangen nå?» – Jeg står stille og lytter, og virkelig, – jeg hører en tynn, sitrende lyd som kommer i regelmessige korte støt, senere noen lange toner. Det jeg hører, stemmer med det min datter hører. Så har jeg altså opplevd et nytt mirakel!
Tidligere har jeg beskrevet min døvhet med at «alle fugler er døde, bortsett fra de få «stumme» fuglene jeg kan se». Nå hører jeg fuglesang, men jeg ser ingen fugler, så jeg vet ikke hvilke fugler som synger for meg og på denne måten skaper høytid over dagen. Litt senere ser jeg den selskapssyke rødstrupen vår, som ofte følger mitt arbeid på to meters avstand. Men den åpner ikke nebbet. Litt senere hører jeg en annen lyd. Anne-Kristin bekrefter at det er den store måsen som flyr i ring høyt over huset vårt. Den skriker sterkt!
Det gjør også min kone. Jeg jobber på et sted hvor det er vanskelig for henne å nå meg. Normalt ville hun finne noen småstein og kaste mot meg, men denne dagen hører jeg et rop, og det er hun som roper. Maten er klar. (Jeg vet ikke hva hun roper, men hun roper iallfall slik at hun vekker min oppmerksomhet, så det fungerer!)
Vi spiser ute, og min datter gjør oppmerksom på at ute må jeg snakke høyere enn inne, for «rommet» er så stort ute. Det visste jeg ikke.
Og sykebilen med sirenen på!
Dagen før opplevde jeg noe annet som jeg også hadde ventet på i 7 måneder: Jeg var på vei hjem fra kontoret og ventet på grønt lys i et kryss. Da hørte jeg en taktfast lyd. Først tenkte jeg at det var bilradioen som sto på, for en datter hadde nylig lånt bilen, og hun glemmer av og til å slå av radioen. Men radioen var ikke på. Jeg så meg rundt, og der kom en ambulanse med blinkende lys. Den hadde altså sirenen på, og jeg kunne høre lyden helt til ambulansen forsvant i en sving ca. 200 m borte. Det er altså slik sirenen på et utrykningskjøretøy høres ut…
Akkurat en slik opplevelse hadde jeg ventet svært utålmodig på. Brannbil, sykebil og politibil under utrykning er (et av) døves mareritt. Når vi ikke hører, må vi bruke øynene ekstra godt, for å unngå farlige situasjoner. Jeg håper jo at min CI-hørsel skal bli til hjelp, både for min egen og andres skyld. Men uansett må vi bruke øynene godt, for det er ofte utrykningsbilene bruker bare blålyset, uten å sette på sirenene. Men det er når de kjører «med fulle sirener» at det er virkelig farlig. Da kan hørselen redde liv.
Jeg kjører feil – pga CI!
Når jeg skal kjøre over fjellet, smører jeg først bildørene. Også vindusviskerne får noen dråper olje. Dessverre er det litt dårlig lys, så det er vanskelig å se dørhengslene. Men jeg hører ingen ulyder lenger når jeg svinger dørene ut og inn, så jeg kan nå kjøre en «hørende-bil», som ikke skriker. Jeg behøver ikke å bli oppfattet som «typisk døv» eller som en «hørende latsabb».
Vi kjører tidlig på formiddagen. Først har min kone og jeg en del å prate om, men når vi nærmer oss den 25 km lange Lærdalstunnelen, sier jeg: «Nå må du sette på musikken, så blir tunnelen ikke så kjedelig.» Og jeg får musikk. Mens jeg hører på musikken, blir tunnelen mye kortere enn før, synes jeg.
Resten av den 9 timers raske kjøreturen til «Dala» har vi musikken på, med korte pauser mellom hver kassett. Jeg synes musikken høres finere ut enn tidligere. Min kone gleder seg mest over en annen ting: På hele veien fra Bergen til Oslo kjører jeg forbi bare to biler (mot normalt 30-40?). Musikken virker åpenbart beroligende på meg, avstressende.
Vi passerer Oslo og kommer inn på motorveien mot Hamar. Stadig har vi musikken på. Plutselig dytter min kone til meg: «Du glemte å ta av til Rv. 2!!!» – Å, jeg ante ikke at vi var kommet så langt allerede. Musikken har forkortet veien. Vi må fortsette til Jessheim, en nokså lang omvei, før vi kommer inn på riktig vei videre. CI har skylden!
Litt forsinket blir vi mottatt med kveldsmat, og vi spiser og prater med mine to søstre, som ikke kan fem tegn. Samtalen går klart bedre enn før, mest fordi både de og jeg blir stimulert av at jeg snakker bedre forståelig.
Min ærlige søsterdatter sier til meg senere: «Det har vært så slitsomt når vi ikke har forstått deg…»
(Jeg har aldri vært inne på tanken om å tilkalle tolk fra Oslo eller Hamar/Elverum hver gang jeg ønsker å prate med noen i min store hørende-familie i Odalen.)
Viktig å høre telefonen!
Vi blir sittende en god stund sammen med mine søstre. Så går min kone og jeg opp til huset vårt, hvor en niese har fyrt opp så det er godt og varmt. Det første jeg gjør, er å kople til telefonen. Det er en vanlig telefon med forsterker. – Et øyeblikk etter hører jeg at telefonen ringer. Min kone er på toalettet. Jeg tar av røret. «Vent litt», sier jeg. (Dette har jeg aldri før gjort…) Når min kone så kommer, sier jeg at det er telefon til henne. Ja, det er en datter som ringer for å spørre om vi er kommet vel fram. Uten min CI-hørsel ville hun ha ringt forgjeves og gått engstelig en stund i den tro at det kunne ha hendt oss en ulykke.
Vi har dessverre ikke blinklys eller vibrator til telefonen på hytta, så vi har vært avhengige av at min kone (med høreapparat) har vært i nærheten av telefonen når noen har ringt til oss. Jeg har også vært avhengig av min kones (eller noen hørende gjesters) hørsel ved inngående samtaler til teksttelefonen. Nå, med min CI-hørsel, kan vi hjelpe hverandre!
Skremmende svensk barne-TV
I «Dala» får vi inn en svensk kanal på TV. Mange i Norge skryter av at svenskene er så flinke til å tekste TV-programmer, så dette må jeg studere. Jeg oppdager at jeg kan få tekst ved å slå enten 199, 299 eller 399 (som NRKs 777). Går det ikke med 199, så går det kanskje med 299 eller 399. Det skuffende er at jeg ikke får tekst til morgen-nyhetene, så tekste-folkene i Sverige sover like lenge som i NRK og TV2.
En dag får jeg tilfeldigvis inn et svensk barne-TV-program for døve. Det er to døve (tror jeg) programledere, en «normal» dame og en mann med påsatte «kanin-tenner» så det er umulig å se munnen hans. Så er det mange døve barn som blir intervjuet.
Selv kan jeg svensk nesten like godt som norsk, og jeg har gjennom mange år vært så mye sammen med svenske døve at deres tegnspråk ikke er noe problem for meg. Men i dette programmet forstår jeg nesten ingen ting!!! Den kvinnelige programlederen forstår jeg bra, men «kaninmannen»s tegnspråk forstår jeg ingenting av. Poenget er kanskje bare at «det er en kanin som kan tegnspråk», for jeg kan ikke oppfatte at han har noen oppgave i programmet. Og de døve barna? Det virker som om munnen er sydd sammen på dem. Ingen ord, bare uklare tegn.
Hva har skjedd med det svenske tegnspråket? – Når vi tenker på at det er så mange tegn som er like, så er vi jo avhengige av munnbevegelser for at det ikke skal bli fullt av misforståelser, men disse barna har jo ikke lært å bruke munnen. Jeg opplever programmet som skremmende, men kanskje utviklingen er den samme i Norge? Skal vi kalle det «ekstrem-tegnspråk»?
Det er vel klart at disse barna blir omtalt som døvstumme, og foreldre til døve barn (spesielt til CI-barn) må bli skremt til å holde barna borte fra døveskolene. Eller kanskje foreldrene i dag ikke får informasjon om at døve barn kan lære å snakke?
Ny, rar drøm
Jeg har fortsatt med å granske mine drømmer, stadig nysgjerrig etter å finne ut om CI-hørselen min påvirker min drømmeverden. I Dala i påsken har jeg en ny, merkelig drøm: Jeg drømmer at jeg er revisor på et sykehus (men heldigvis slipper jeg å arbeide med tall i drømmen)! I drømmen bruker jeg
ikke tegn, og ingen bruker tegn i kommunikasjonen med meg. Jeg fungerer på en merkelig måte, liksom i et grenseland (og på en måte er det vel der jeg befinner meg nå). Jeg går omkring på sykehuset, liksom på inspeksjon, og jeg nikker gjenkjennende til de fleste folkene jeg treffer (men alle er ukjente). Jeg kommer inn på et rom hvor det sitter tre damer og snakker sammen. Jeg «kjenner» de to, og jeg spør hvem den tredje er. Den nærmeste svarer, litt irritert: «Vi har møte her.» – Jeg sier: «Jeg er revisor her på sykehuset.» Hun sier: «Ja, vi vet det!» Og så smiler jeg vennlig, trekker meg tilbake, og våkner.
Artig å være revisor på et sykehus, selv om det bare var i en drøm! I virkelighetens verden har jeg aldri kommet lenger enn til å bli valgt som bilagsrevisor for underavdelinger i Bergen Døveforening. Men med CI er alt mulig, iallfall i mine drømmer!
Musikk mot aggressivitet!
På hjemveien fra påskeferien merker jeg enda bedre at musikken virker positivt og beroligende på meg. Med hyggelige toner fra kassettspilleren synes jeg det er greit å ligge bak en svær trailer mange mil. Det irriterer meg ikke. Det blir ingen vågsomme forbikjøringer. Min kone slapper av. Det eneste hun må passe på, er å skifte kassetter. Det blir litt kjedelig for henne, for vi har bare tre kassetter i bilen. For meg er det greit, men min kone hører musikken bedre, så for henne blir det litt «dumt» å høre det samme om og om igjen.
Jeg husker at jeg har lest at «vi blir snille av å høre god musikk». Da jeg leste det, tenkte jeg: «Da er det synd på oss døve. Hvordan kan vi bli snille?» Men nå har jeg altså fått sjansen til å bli snill, selv om det er litt sent i livet. Jeg får se det slik at det aldri er for sent for meg å bli iallfall litt snillere. Og jeg føler iallfall at musikken har tatt knekken på min aggresjon under langkjøring.
Og jeg tenker på CI-barna, som nå får muligheten til å glede seg over musikk (og bli snillere enn barn uten CI?). Det er sikkert også mulig at CI-barna kan lære å synge ganske bra, delta i sang-leker. Jeg tenker – med vemod – på den tiden mine egne barn var små og vi kjørte på tur. De satt i baksetet, spilte musikk og sang. Hvor langt er det mulig for CI-barn å oppleve en slik «normal» barndom, når de får optimal oppfølging med hørsels- og tale-/sang-trening? Det vil vi få vite mer og mer om i årene som kommer.