Det er vel litt merkelig, men jeg husker klarere den 1.-mai’en da jeg var tilhører/tilskuer på stor avstand et par minutter, enn jeg husker 17. mai samme år, der jeg var deltaker. Men også i år, med CI-hørsel, ble 1. mai en klarere opplevelse enn 17. mai…
17. mai, i min barndom som hørende, er veldig uklar i min hukommelse. Jeg er usikker på om jeg gikk i toget da jeg var 8 år, men jeg var iallfall med i 1937, såvidt fylt 9 år. Toget gikk fra skolen og på veien ca. 50 m fra gården vår, og videre. Det var en ganske lang strekning vi gikk, til en gård hvor bonden hadde «gærninger» i pleie. Der snudde toget på gårdsplassen og vi ropte «hurra». Da svarte beboerne der, men de skrek så stygt at det løp kaldt nedover ryggen på meg. Slik husker jeg det ihvertfall, og vi snakket senere om disse «gærninga på Jelsnes».
Vel, toget gikk tilbake til Sander skole, og der fikk vi boller. Så var det noen leker på skoleplassen. Om ettermiddagen fortsatte det med leker på idrettsplassen ved Bøndernes Hus.
Året etter var jeg døv, og jeg ville ikke være med å feire 17. mai. Jeg hadde ingen venner lenger. Jeg ville ikke treffe mine klassekamerater, for jeg kunne ikke snakke med dem. Jeg ville ikke treffe noen, for jeg var blitt «dum som et brød». Det ble en vanskelig og trist dag for hele familien. Jeg ødela dagen for dem. Egentlig husker jeg ingenting fra den dagen. Jeg har fortrengt en av de tristeste dagene i mitt liv.
Neste 17. mai var jeg elev på døveskolen i Oslo, Skådalen, og den dagen ble også trist. Elevene stilte opp for å gå i tog til Slemdal skole. Nå oppdaget jeg at det var umulig for døve å gå i takt. Det ble bare rot. Alle gikk og pratet, tråkket hverandre på hælene, dyttet og kjeftet. Jeg var så flau at jeg hadde lyst til å stikke av. Senere var det leker og konkurranser på Hemingbanen, men det var store kommunikasjonsproblemer og misforståelser mellom oss døve og de mange hørende. Jeg opplevde hele dagen som trist og meningsløs.
Så kom 1940 med okkupasjon, så vi slapp å bli plaget med 17.-mai-«integrering». Skolen feiret dagen på sin egen måte, med fottur i Nordmarka. Det ble en fin dag.
Neste gang vi kunne feire 17. mai, var Norge fritt igjen – i 1945. Jeg hadde vært hjemme et år etter konfirmasjonen og hadde hovedansvaret for våronna fordi far satt som fange hos tyskerne på Grini. På denne gledens 17. mai måtte jeg naturligvis være med i toget på Sander, men jeg gjorde mitt beste for å unngå å treffe mine tidligere skolekamerater. Jeg hørte ikke hornmusikken, jeg deltok ikke i hurra-ropene, jeg gjorde mitt beste for å gå i takt med de andre, men jeg følte meg «dum som et brød» og gikk hjem så snart jeg kunne.
Senere har jeg hatt mine beste 17.mai-opplevelser sammen med Marta og våre hørende barn.
«Døve-flagging?»
17. mai 2002 må altså bli noe annerledes. Jeg har fått CI-hørsel, så nå skal jeg høre dagen bedre enn jeg har gjort siden 1938!
Det første jeg gjør, er å heise flagget hjemme i hagen på Paradis. Flagglinen er tvunnet rundt flaggstangen. En nabo gjorde meg for noen år siden oppmerksom på at det skal gjøres slik, fordi det er irriterende for hørende når det blåser og linen slår mot stangen. Sånt merker jo ikke døve, men for hørende oppfattes dette som «typisk døve-flagging».
Jeg fester flagget til linen og heiser flagget. Det er en deilig følelse. Men jeg hører at det skriker i taljen oppe i toppen på stangen! Hm, det er ikke like enkelt å smøre der oppe, som på trillebårhjulet, så dette gjør jeg ikke noe med. Men når flagget er kommet til topps, passer jeg på å tvinne linen rundt stangen før jeg fester den. Ingen «typisk døveflagging» hos meg i dag!
Men det ble mest bråk!
Med de vanskelige trafikkforholdene i sentrum «gidder ikke» min kone å bli med til byen, og barna er voksne, så jeg drar alene. Jeg er litt sent ute, men jeg finner en bra plass på fortauet ved den gamle brannstasjonen. Rundt meg er det stemmer, og så kommer toget. Jeg har aldri merket at det er så mange musikkorps i Bergen. Utrolig mange. Og utallige buekorps med stramme gutter (og jenter!) som prøver å slå istykker trommene (og sprenge folks trommehinner). Og her går tog begge veier, to endeløse tog som går hver sin vei gjennom samme gaten.
Musikkorpsene kjemper for å overdøve hverandre, så det blir ingen orden på den musikken jeg er kommet for å høre. Det hele oppleves mest som øredøvende støy, men uten at jeg føler det som ubehagelig. Det fineste jeg hører, er et janitsjarkorps som passerer på min side av gaten når det ikke samtidig er musikk på andre siden. Og så er det altså buekorpsene: Jeg får for første gang høre hvordan de lyder, og det er fint å ta med seg.
Jeg vandrer litt omkring og ser på livet på Festplassen, nikker til et par personer jeg kjenner litt, og så spaserer jeg til Døvesenteret, der bilen står parkert. Etter kaffe og kake og litt prat der, drar jeg hjem til familiebesøk og spekemat. Der får jeg bedre utbytte av mitt CI enn i døvesenteret.
Bedre balanse med CI?
Jeg får mange merkelige spørsmål. Litt utenom det vanlige er en døv dame, som spør: «Jeg har dårlig balanse, og jeg har hørt at jeg kan få bedre balanse hvis jeg får CI, er det sant?»
«Det har jeg aldri hørt. Derimot har jeg hørt rykter om at noen har fått dårligere balanse etter CI-operasjon. Men det har gått over, sier de som har opplevd det selv», svarer jeg.
«Hvordan har du opplevd det selv?»
«Jeg hadde dårlig balanse før operasjonen, og den er ikke bedre etterpå, akkurat som før. Men min øresus er borte. Hvor har du hørt at du kan få bedre balanse med CI?»
«Min mann har hørt det. Jeg tror det var en lege i Oslo som hadde sagt det.»
Damen er født døv, og jeg forteller at hun ikke er blant dem som kan få CI.
«Men hvis jeg kan få bedre balanse, så må jeg vel ha rett til slik operasjon?»
Jeg lover å undersøke, og det gjør jeg, men ingen eksperter har hørt om balanse-forbedring, så jeg må dessverre skuffe damen.
CI – bare tull?
En dag er vi en gruppe som sitter og prater, og særlig en døv herre ansatt ved Vestlandet kompetanse-senter er veldig skeptisk til CI. «Du hører vel så godt nå at du kan ringe og bestille flybilletter for meg?» sier han triumferende. – Jeg må igjen forklare at jeg er glad for den hørselen jeg har fått, og at det kanskje om 2-3 år vil være mulig for meg å høre ord. Inntil videre er jeg iallfall avhengig av teksttelefon. Og jeg synes at voksne folk ved kompetansesenteret burde vite så mye om CI at de vet det ikke er mulig å bli plutselig hørende etter å ha vært stokk døv i over 60 år. Men uvitenheten er dessverre stor.
En døv dame vil også gjerne sette meg på plass. «Jeg har hørt at det har vært en lege og holdt foredrag på Ål folkehøyskole, og han sa at CI er bare tull», sier hun.
«Vet du hvilken lege det var?»
«Nei, men jeg tror han var fra Vestfold, og han fikk voldsom applaus.»
«Ja, at han fikk applaus på Ål, det tror jeg nok», sier jeg, men damen er aggressiv og kommer med en sterk avslutning:
«Hvorfor skal døve barn bli plaget med CI-operasjon? La barna få være i fred!» sier hun.