Forrige kapittel, «En annerledes 17. mai», sluttet litt brått. Egentlig ble det ikke noen avslutning. Jeg fikk et problem, slik at jeg ikke fant tilbake for å få avsluttet. Så kom sommeren, og jeg reiste fra mitt Internett-program.
Etter ferien virket det som om hjemmesiden min var blitt avsperret. Først i går kveld fant jeg fram igjen.
I den tiden som har gått, har jeg fått mange spørsmål om hvorfor det ikke er kommet nye kapitler. Noen har lurt på om jeg har gitt opp, f.eks. fordi jeg om sider har oppfattet CI som mislykket. En mann som står foran CI-operasjon og mente han har hatt stor nytte av min historie, ga meg klar beskjed: «Enten må du fortsette, eller så må du avrunde og melde fra at historien er avsluttet, slik at leserne slipper å søke forgjeves etter nye kapitler!»
Det mest rørende er henvendelser fra foreldre til småbarn med CI. De vil gjerne ha en fortsettelse, for de synes min historie både er lærerik og interessant. Dette legger naturligvis et stort ansvar på meg, for jeg ønsker jo inderlig at disse barna skal utvikle seg til mennesker som blir godt integrerte i familie og samfunn.
En lang sommer har jeg tilbrakt sammen med min kone på vårt «landsted» på Østlandet, og med besøk av barn, svigerbarn og barnebarn. Denne tiden noterte jeg ikke så mye til min CI-historie. Det betyr at en god del har gått «i glemmeboken», og denne fortsettelsen blir derfor nokså springende. Jeg håper bare at det ikke vil mangle noe som kunne vært viktig for nettopp deg å få vite.
Jeg hører tog, fly og torden!
Feriestedet vårt, «Dala», ligger slett ikke nede i en dal, slik navnet kan tyde på. Det ligger tvertimot ganske høyt oppe, i skogkanten og ved enden av en privat vei. Hver gang vi har hatt barn på besøk der, har de plutselig løpt bort til den beste utsiktsplassen. De har nemlig hørt toget, og tog er noe som interesserer barn. De vil se hva slags tog, og hvor mange vogner det er.
Denne sommeren hører også jeg toget. Første gang lurer jeg på hva det er jeg hører. Jeg spør min datter, som sitter og drikker kaffe sammen med oss ute. «Toget», sier hun og peker. Og langt der nede, omtrent halvannen kilometer borte, ser vi det. Jeg kan høre det også en stund etter at det er blitt borte for mine øyne. Helt utrolig hvor god hørsel jeg har fått. Nå kan jeg jo løpe sammen med barna for å telle vogner!
For første gang legger jeg også merke til lyden av fly over «Dala». Igjen må jeg spørre hva det er jeg hører. «Fly». Og neste gang: «Fly». Jeg protesterer, for lyden av fly er ikke den samme to ganger. Den ene gangen kommer lyden støtvis. Forklaringen er at det er ulike flytyper. Det siste flyet må ha vært et overvåkings-fly, mener min datter. Det er fare for skogbrann. Hennes ekspert av en sønn har til og med et teknisk uttrykk for den støtvise flyduren og kommer med en utredning for oss. Ja, med min CI åpner verden seg for stadig nye ting…
Også tordenen er en ny opplevelse. Hørende og døve opplever tordenvær forskjellig. Hørende snakker om tordenvær, døve snakker om lyn. Hørende kan høre om tordenværet er langt borte, eller nær, døve vurderer det samme etter lynglimtene.
«Problem» med telefonen
Som jeg har nevnt tidligere, er jeg lykkelig over at jeg med mitt CI kan høre at telefonen ringer. Spesielt er dette en stor fordel når vi er i «Dala», hvor vi ikke har blinklys eller vibrator til telefonen. Jeg har tatt med teksttelefon, og ringer noen få ganger ut. Men det er nesten ingen som kjenner til at det er mulig å ringe til oss på teksttelefon der. Min kone bruker telefonen nokså ofte, vanlig telefon med forsterker. På den måten kan hun prate bra med de fleste hørende som hun kjenner godt, selv om legene mener at hun er så godt som døv. Systemet vårt i «Dala» blir dermed slik at når jeg hører telefonen ringe og ingen hørende er i nærheten, tar jeg av røret og sier: «Vent litt, så henter jeg min kone.» Så løper jeg for å hente henne, eller en annen. Det fungerer utmerket. Hvis hun ikke kan komme straks, tar jeg røret igjen og sier: «Vent litt til, så kommer hun.»
En kveld går min kone til naboen med en beskjed. Telefonen ringer. Jeg tar den og sier: «Min kone er ute, ring igjen om et kvarter.» Så legger jeg på. Omtrent 10 min. etter ringer det igjen, og min kone er ikke kommet. Jeg sier: «Min kone er ikke kommet ennå, prøv igjen om et kvarter.» Jeg begynner å bli utålmodig. Sitter min kone og skravler der borte? Det ringer igjen. Jeg sier: «Min kone sitter visst og skravler hos naboen. Prøv igjen om en halv time.» Så blir det stille. Det ringer ikke mer denne kvelden.
Neste formiddag ringer telefonen, og min kone tar den. Hun vinker til meg: «Det er teksttelefonen!» og vi slår over på den. Det er en døv venn i Bergen. Han begynner med: «Jeg ringte tre ganger i går kveld, men dere var nok ute på besøk…» Vi skulle jo hatt et system som viser om inngående telefon er til teksttelefon eller ikke…
«Syng med oss!»
Min niese Berit er daglig leder for Frivilligsentralen i Sør-Odal, som en kveld arrangerer «Syng med oss»-sammenkomst i Kulturhuset på Skarnes. Berit overtaler oss til å bli med. Vi kommer i rett tid og blir overrasket over at lokalet allerede er fullt. Men det er reservert plass til oss nærmest scenen, der også mine to søstre sitter. Og så er det flere slektninger av meg til stede, både på mors- og farssiden, og som tydeligvis er glade for å se meg/oss. Jeg ønsker så sterkt at mitt CI med tiden skal gjøre det mulig å prate med dem, altså uten tolk.
Nesten hele programmet består av sang og musikk, og lydforholdene er gode. Berit leder programmet, og hun snakker så tydelig i mikrofonen at min kone oppfatter nesten alt hun sier. Jeg hører bare «voff-voff-voff-voff-voff», men musikken hører jeg ganske bra. I en pause blir det vafler og kaffe, og en utlodning.
Jeg tenker: Det er mitt CI som er grunnen til at jeg er med. Uten CI ville jeg sagt nei til å være med. Uten CI tror jeg forresten ikke Berit ville ha spurt oss. Selv om mitt CI ikke (ennå) hjelper meg noe særlig til lettere kommunikasjon med hørende, så har det fått en integrerende funksjon. Og min kone og jeg er enige om at kvelden var koselig. Vi blir sikkert med en annen gang også, om anledningen kommer.
Kast ikke stein!
Denne sommeren har jeg ikke tatt med meg så mye papirarbeid. Isteden er det mye arbeid jeg kan gjøre ute rundt huset. Tomten er på 3 mål, og det vokser godt. Jeg føler meg nesten som skogeier. I tillegg til en del store trær, kommer det stadig masse nye småbusker, hvorav de fleste må rykkes opp for at det ikke skal bli for tett. Så er det store steiner som gjør det vanskelig å klippe graset. Og blomster som skal stelles. Og ved til påske-, vinter- og høstferie. Og bærplukking.
Tidligere ergret vi oss over at det var umulig å rope på meg. Nå blir det en vane at min kone roper når maten er klar. Hun behøver ikke å kaste stein eller annet etter meg for å vekke min oppmerksomhet. Nå åpner hun vinduet og roper. Dette fungerer jo ikke alltid, – ikke når jeg bruker motorsagen eller gressklipperen. Men i slike situasjoner vil heller ikke hørende høre rop.
Noen lurer på hva jeg gjør med min CI når jeg bader. De blir imponert når de får se hvor lett apparatet er å ta av, og de blir imponert over hvor flinke legene har vært til å operere. Det er jo ikke noe arr å se, og håret vokser like tett over alt, enda det er operert inn en plate like under huden.
Denne sommeren blir rekord for mitt badeliv. Nesten annenhver dag tar jeg timelange løpeturer (uten CI-apparatet), og så setter jeg meg inn i bilen og kjører for å bade i Dølisjøen eller Storsjøen. De andre dagene blir jeg svett av arbeidet, og når det nærmer seg middag, setter jeg meg i bilen og kjører til et forfriskende bad. Herlig! Når jeg så setter meg til middagsbordet, er CI-apparatet på plass igjen, og vi snakker med stemmen: TSS = norsk tale med tegnstøtte. Er mine søsken eller deres barn til stede, så snakker jeg odalsdialekt.
«Han kan snakke!»
En dag drar min søster, min kone og jeg på besøk til en niese og hennes mann, som har hytte ved Storsjøen. De har en datterdatter hos seg, Emma, 5 år gammel. Hun er ikke av den sjenerte typen, så straks vi har satt oss til bordet ute på altanen, kommer hun for å vise meg en tegning. «Så fin den er!» sier jeg. – Hun skynder seg bort til sin bestemor, og de hørende begynner å le. Så får vi gjentatt hva Emma sa: «Bestemor, han kan snakke!»
Ja, det er jo underlig at en døv kan snakke. Det blir egentlig mer og mer underlig for folk. Nysgjerrige hørende barn titter på døveprogrammene på TV, og der er det jo klart at døve ikke kan snakke. De kommuniserer bare med mimikk og geberder. Kanskje blir noe stemmetolket, men barna skjønner jo at stemmene tilhører voksne. De døve selv har ikke stemme på TV. Så blir de overrasket hvis de en gang treffer på en døv som bruker stemmen. – Tenk, det finnes døve som ikke er stumme!
Kan vi vente at Døves Media snart begynner å variere programmene, så folk kan få inntrykk av døvemiljøet er mye mer variert enn det vi nå får se?
«Du gjorde valget lett for oss!»
Jeg vil gjengi noe fra et brev jeg fikk i sommer, fra en mor. Hun begynner med: «Du kjenner ikke meg. Jeg er mor til en 20 måneder gammel datter. Da hun var 9 måneder fikk vi bekreftet at hun er døv… Vi leste alt om CI og tegnspråk, oppsøkte fagpersoner etc. Like etter dette fant jeg dagboken din. Du har en sterk historie å fortelle, og jeg takker deg av hele mitt hjerte. Takk for at du var med på å gjøre valget vårt så mye lettere. Vår datter står nå på venteliste for operasjon. Mulig det blir til høsten…»
Moren fortsetter: «Jeg har også lest debattinnleggene dine i Døves Tidsskrift, og jeg takker deg for dem. Det som er hovedsaken for oss foreldre med døve barn, er hva som er den beste løsningen akkurat for våre barn, ikke hva andre har opplevd tidligere. Jeg vil takke for at du står fram og har gjort din historie tilgjengelig for meg, mor til et døvt barn, på Internett og i media… Igjen: Takk!»