Utover høsten 2002 gikk jeg altså nokså regelmessig til timer hos Olav S. på Logopedisk klinikk i Bergen. «Klinikk» høres kanskje
litt farlig ut, men det er bare hyggelige folk der, opptatt av å hjelpe de som har forskjellige tale-/stemme-problemer.
Det er kanskje litt rart at jeg går på denne klinikken. Jeg har tidligere fått høre mange ganger at «vanlige» logopeder ikke har kompetanse til å ta seg av døve: «Det er bare døvelærere (audiopedagoger) som kan gi hørselshemmede tale-/artikulasjons-trening, for logopedene lærer bare å behandle hørende, altså for hørendes taleproblemer.» – Men i dag finnes det nesten ikke audiopedagoger med nødvendig kompetanse, bare noen få som nærmer seg pensjonsalderen. Nesten alle dagens døvelærere må regnes som ufaglærte når det gjelder noe så vanskelig som å lære elevene å tale. Og voksne hørselshemmede som trenger talekorrigering må være lykkelige hvis de kan få timer hos en logoped som ikke vet noe om hørselshemmedes situasjon. – I lunsjpausen i døvesenteret forteller jeg av og til fra timene mine hos logopeden, om mine feil og hvordan jeg strever for å bli bedre. «I din alder, – jeg skjønner ikke at du gidder!», sier Helge.
Men jeg gidder altså, selv om det er slitsomt og gevinsten kanskje ikke blir så stor i forhold til innsatsen. Det ergerlige er at Hjelpemiddelsentralen i Hordaland motarbeider oss, så vi må vente og vente på at jeg skal få det taleskopet som kan gi meg muligheter til å trene effektivt mellom timene hos logopeden. Noen må ta og filleriste de ansvarlige på Hjelpemiddelsentralen!
«Skal du bli sanger, så…»
Etter nesten et halvt år, er Olav S. ennå ikke fornøyd med min uttale av A og I. Av og til går det bra, og så blir det tilbakefall.
De andre vokalene går bra, og når jeg går over fra f.eks. ø til i, så blir i-en bra. Av og til blir det en s-lyd inne i i-en, av og til går i-en mot nesen, mens den skal rett ut fra tungespissen. Jeg må få bort neselyden!
Et annet problem er å få stemmen til å stige jevnt fra det mørke til det lyse. «Det må du klare hvis du skal bli sanger!» sier logopeden. – «Jeg SKAL bli sanger!» svarer jeg. Kontakten mellom oss er fin. Men jeg hører ikke de lyse tonene. – «De dype tonene kan du føle i brystet, de høye, lyse kan du føle i hodet», sier han, og jeg kjenner etter. Ja, det er faktisk slik.
Språk består av koder!
Før jul trener vi bl.a. på å si «pinnekjøtt». I Olavs ører er mitt «kjøtt» ikke bra nok: «kj» er ikke bra, og «tt» er ikke bra.
Min «tt» høres nesten ut som «ss», så det kanskje kan oppfattes som «kjøss» istedenfor «kjøtt». Det er ikke «pinnekjøss» vi skal ha. Enkel «t» uttaler jeg bra, men ikke «tt». – «Prøv å si «pinnetjøtt»», sier Olav, «og få opp farten, kjøtt er et veldig kort ord!» – Og plutselig blir det perfekt! (ifølge logopeden). Jeg sier en lengere setning, raskt og med «pinnekjøtt» i. – «Helt riktig!» sier han.
«Men, kan folk høre ordene tydelig nok når vi snakker så fort og liksom sammenhengende?» spør jeg.
«Ja, språk består av koder. Når vi lytter til tale, hører vi kanskje bare 40-50 % av lydene. Resten gjetter hjernen seg til, fordi vi behersker språket.»
«Altså omtrent som når vi skriver SMS-meldinger, hvor hver tast har flere funksjoner, men «gjetter» seg til de riktige ordene?»
«Ja.»
Om ettermiddagen kjører min kone og jeg for å handle. Hver gang vi stopper for rødt lys, sier jeg høyt: «Pinnekjøtt, pinnekjøtt, pinnekjøtt…» Først ler min kone, men til slutt blir hun lei av det: «Er du ikke snart ferdig med pinnekjøttet?» sier hun utålmodig. – «Nei, julen har jo ikke begynt engang!», svarer jeg.
Senere kommer en datter innom hos oss. Jeg forteller at jeg har hatt time hos logopeden, og «i dag har vi snakket om pinnekjøtt».
«Ja, du sier det helt riktig nå!», bemerker hun.
Flaut å gå til logoped?
Egentlig synes jeg det er litt flaut å gå til logoped, i min alder. Det vanlige er at barn har noen taleproblemer. For foreldre er
det en spennende tid når barna begynner med sine første utydelige ord, som bare mamma kan oppfatte at det er noen mening i. Og så, etter hvert, blir ordene mer tydelige, satt sammen til setninger, og en vakker dag er det en som sier: «Å, hun snakker allerede rent!»
Jeg husker det godt fra min barndom som hørende. Jeg fikk selv mye ros for å snakke rent. – «Og tenk, så tidlig!», var det noen som sa.
Min lillebror hadde derimot problemer. Spesielt tok det lang tid før han lærte å si «r». Ingen av oss andre hadde slike problemer,
og jeg syntes veldig synd på ham. Jeg trodde at han aldri kunne lære å si «r». Dette var en stor belastning for ham, spesielt fordi han het Harry. I dialekten hjemme har vi ikke «y», så vi sa «Harri», og når noen spurte ham hva han het, så svarte han: «Hai», og da lo folk. Men han lærte til slutt å snakke rent, og så ble det min tur til å få problemer. Jeg mistet hørselen og dermed kontrollen med min stemme. Men læreren på Skådalen døveskole drev daglig taletrening med oss elever, og min tale var normal ved konfirmasjonen. Senere er talen min blitt mer og mer uren. Jeg synes det er pinlig at en voksen mann ikke kan snakke rent.
Hver gang jeg går til logopeden, synes jeg det er litt flaut. Olav S. behandler meg absolutt som voksen og likeverdig, men jeg blir ikke kvitt tanken på at jeg egentlig er i en verre situasjon enn en 5-åring som skal lære å snakke rent.
Det går mange historier om døve nordmenn som blir oppfattet som utenlandske turister eller innvandrere fordi de snakker «rart». Og egentlig blir det ikke så mye bedre når vi bruker tolk, for det er ikke naturlig at nordmenn trenger tolk for å snakke med nordmenn i Norge.
Mange felles kjente!
Marit Hoem Kvam, logoped og tidligere døvelærer på Skådalen, men de siste årene mest kjent for sin forskning, har fått vite at
jeg går til logoped, og hun er nysgjerrig. Logoped-miljøet er ikke så stort, og det viser seg at hun kjenner Olav S. fra nokså langt tilbake. En dag har jeg med en hilsen til ham:
«Jeg skal hilse deg fra Marit Hoem Kvam! sier jeg.
Han ser forbauset på meg: «Kjenner du henne?»
«Ja, vi har vært venner i mange år. Hun er meget interessert i min taleutvikling som følge av CI.»
Han tenker seg om, så nikker han: «Pen dame, og mannen hennes er komponist…»
«Ja.»
Vi har flere felles kjente: Skolefolkene Johan og Karlotte Sæbø. Erna Horn og Einar Sletmo på Institutt for spesialpedagogikk. – «De er mine venner alle sammen», sier jeg.
Han kjenner også tidligere døveprest Jan Helge Gram Eggestøl, som var nabo av ham da han var liten.
Verden er liten…
Hørselen min reddet middagen!
Hjemme er det ikke bare kaffemaskinen som «skravler» når jeg av og til har en jobb på kjøkkenet. Jeg hører også tevann-kokeren. Disse lydene er ganske koselige. Jeg kan ikke si det samme om skramlingen med kopper og glass. Verst er lydene når min kone setter på plass fra oppvaskmaskinen, selv om jeg sitter nokså langt borte, i TV-kroken.
En dag er min kone bortreist, og jeg skal lage middag selv. Jeg har kjøpt en pose med middagsmat, som bare skal varmes opp.
Jeg leser veiledningen på posen. Posen skal legges i vann og bare varmes opp. Vannet må IKKE koke! – Altså setter jeg på en passende kasserolle med vann, legger posen oppi og skrur på varmen. Passelig svak varme (tror jeg). Så tar jeg noe hånd-oppvask, med ryggen mot komfyren. Da hører jeg plutselig en boblende lyd, snur meg og oppdager at vannet koker… Middagsmaten blir reddet, takket være min CI-hørsel!
En kveld sitter jeg og leser avisen. Jeg hører en regelmessig lyd, og jeg spør min kone: «Er det en klokke her som tikker så sterkt at det kan høres?» – «Nei», svarer hun. Men jeg er overbevist om at jeg hører tikkingen fra en klokke.
Når en datter kommer på besøk, spør jeg henne. Hun har ikke lagt merke til at vi har en slik klokke, men nå lytter hun godt. «Jooo…» Hun kan høre klokken på veggen over TV-apparatet, men lyden er svak. Jeg hører bedre enn min tunghørte kone med høreapparat!
Fare for å miste smaken på øl?
Jeg har glemt å fortelle noe jeg opplevde ved den nordiske kulturfestivalen for døve på Ål sist sommer, der det var stemning for
å stemple CI som folkemord. Mange døve frykter for at CI-utviklingen skal ta knekken på tegnspråket og utrydde døvemiljøet.
Det er vel også grunnen til at det verserer skremsels-historier. På Ål får jeg høre noe helt nytt, og det kommer fra en danske:
«Er det sant at CI-operasjon kan ødelegge smaks-sansen?» spør Døvebladets populære illustratør, Teddy Witzansky, som jeg ikke har truffet før, men som har tegnet meg i bladet sitt som en norsk viking i sterk motvind. Foranledningen var at jeg var blitt angrepet for min positive holdning til CI.
«Det har jeg aldri hørt.»
Men Teddy har hørt mye skremmende, uten selv å ha møtt noen som har opplevd noe av det. Nå er han glad for å ha truffet meg, som har erfaring med CI. Spesielt vil han vite om det er riktig at man kan miste balanseevnen og smakssansen. Teddy er døvblitt, og han vil gjerne ha litt hørsel, men så har han fått høre at etter CI-operasjon får ølet metallsmak, og han har ikke lyst til å ofre ølsmaken.
Jeg forteller at jeg hadde dårlig balanse før, og at den er akkurat den samme etter operasjonen. Noen ølhund har jeg aldri vært, men ølet smaker iallfall akkurat som før. Da jeg så nevner at jeg er blitt kvitt min tinnitus-plage, sier Teddy: «Nå vil jeg sannelig
be om å få CI jeg også!»
Jeg ønsker ham lykke til og håper at han ikke, som følge av CI-operasjon, mister jobben som illustratør i døveforbundets blad.
Skremte foreldre!
Jeg har fått rapportert fra «grunnskolens dag» på Hunstad at det som et innslag i det programmet foreldrene ble presentert for,
var en som fortalte om vonde opplevelser som integrert i hjemmeskolen. Det var så sterkt at enkelte foreldre gråt, og noen måtte gå ut, for de orket ikke å høre på.
Jeg har spurt hvem som plukket ut denne personen, uten å få svar. Selvfølgelig er det noen som har det vondt i normalskolen, også hørende. Det er ikke sikkert at en hørselshemmets eventuelle problemer i normalskolen skyldes hørselshemningen.
Skolen kunne funnet en som var godt tilpasset i hjemmeskolen, men valgte altså en som skulle skremme foreldrene.
Er dette seriøsitet?
Jeg har truffet ganske mange «døve» som har gått integrert i hjemmeskolen, og mitt inntrykk er at de har profitert på det.
Men noen av dem klager nok etterpå. Da blir de populære. Det har jeg sett noen eksempler på.
Det vakreste jeg har hørt!
Jeg var, som året før, på julekonsert, denne gangen i Mariakirken. Det ble ingen stor opplevelse. Min hørsel er (foreløpig?) ikke
så god til å oppfange sang.
Min STORE lyd-opplevelse i jule- og nyttårshelgen fikk jeg på nyttårsaften. Jeg satt alene da kongen holdt sin nyttårstale, som var godt tekstet på TV. Talen ble avsluttet med to vers av «Ja, vi elsker». Jeg så ingen som sang eller spilte, bare vekslende landskaper, men jeg kunne likevel følge med i sangen/musikken. Jeg kjente igjen melodien fra jeg var barn, men det var vakrere enn jeg kunne huske det, det vakreste jeg har hørt i hele mitt liv! – Jeg ble sittende lenge urørlig, med en dyp lykkefølelse i kroppen, og fylt av takknemlighet til dem som bidro til at jeg fikk min CI-operasjon og -apparat.