Jeg vet ikke hvor ofte jeg er blitt lurt som følge av at jeg er døv, men jeg VET at det har forekommet mange ganger. – Det er så mange måter å lure døve/tunghørte på, som når hørende skal gjenta (eller tolke) noe. De kan jo si noe helt annet, til og med det motsatte av det som er blitt sagt. Og vi er prisgitt «luringene». Av og til blir vi kanskje lurt på denne måten av ren godhet. Folk vil spare oss for ubehagelige ting som er blitt sagt. Vi er vanligvis omgitt av vennlige mennesker som vil skåne oss for verdens ondskap, skittprat, sladder. Så «siler» de informasjonen. Det kan være positivt på den måten at vi blir lite innblandet i konflikter i «de hørendes verden». Vi er «venner med alle». Jeg må rett som det er tenke på den naboen som sa til min kone en gang vi skulle flytte: «Så synd at akkurat dere skal flytte. Dere er de eneste her som ikke har uvenner!»
At hørende barn utnytter sine foreldres døvhet til å lure dem, er alminnelig kjent. Det har trolig ikke ført til så mange alvorlige problemer, men det er ikke akkurat pent å utnytte den situasjonen at en har døve/sterkt tunghørte foreldre. Verre er det når voksne utnytter situasjonen til å manipulere. Det er vel lett å falle for fristelsen når man kan styre den informasjonen vi får, ja til og med informasjonen begge veier, samtidig som formidleren har egeninteresser å ivareta. Døve selv er lite klar over hvor risikofylt deres handikap er.
Lettlurt, jeg? «Thorbjørn er lettlurt, han!» – sa en gang en hørende dame til en større forsamling. Den damen var sjefen for Rådgivningskontoret for hørselshemmede i Oslo, og det var ved markeringen av kontorets 20 års jubileum. Jeg hadde holdt en tale, der jeg nevnte eksempler på kontorets effektive rådgivning. Siste eksempel var et råd jeg hadde fått av sjefen selv, Ragnhild, riktignok utenfor kontortid, men i festtalen gjorde jeg et stort nummer av det, som et typisk eksempel på kontorets rådgivning. Rådet jeg hadde
fått var at når jeg merket at en forkjølelse var i anmarsj, skulle jeg drikke en flaske Solo, så unngikk jeg forkjølelsen». Jeg fortalte at det rådet hadde jeg fulgt, og at det virkelig var effektivt!
«Ja, Thorbjørn er lettlurt, han!» sa Ragnhild, som forøvrig er en av mine gode venner. – Jeg følger forresten fremdeles det rådet jeg fikk av henne. Er det noen som blir lurt, så må det være de forkjølelsesbasillene som går til angrep på meg. Jeg er nok ikke lettlurt. Mange mener at jeg tvertimot er litt for skeptisk. Og nå har jeg erfart at min CI-hørsel gjør det litt vanskeligere å lure meg!
Da jeg kjøpte gjøk-ur…
I sommer dro min kone og jeg som vanlig over grensen til Sverige for å se etter antikviteter (og rariteter). Vårt favorittsted er en låve et stykke utenfor Charlottenberg, Eda Antik. Der er det så mange fristelser at det er umulig for oss å dra dit uten å legge igjen noen hundrelapper. Denne gangen var det spesielt et gjøk-ur som fristet meg sterkt. Tenk så morsomt å ha ved besøk av småbarn! – «Pass på, nå kommer snart gjøken ut!» Så sitter barnet og venter spent. Plutselig spretter gjøken ut med sitt «ko-ko» så barnet skvetter, ler og klapper i hendene… Jeg liksom så denne situasjonen for meg mens jeg studerte uret og prislappen, 450 kroner. Ville det bli opplevelser verdt prisen?
Uret var altså en antikvitet, men ikke svært gammelt. Jeg lurte på om det virket, og nå var jeg i den situasjonen at antikvitetshandleren kunne prøve å lure meg når han skjønte at jeg var døv. – «Virker det?» spurte jeg og pekte på uret. – «Ja!» Han trakk det opp og førte langviseren fram til like før full time. Snart spratt den lille «gjøken» ut, og med min CI-hørsel oppfattet jeg ganske klart et «ko-ko». Én ting er at døve selvfølgelig kan se at fuglen kommer ut, men tenk om fuglen er «stum»… Min CI-hørsel var altså avgjørende for at jeg kunne føle meg trygg på at jeg ikke kjøpte «katten i sekken». – Selgeren godtok 400 norske kroner, og jeg følte meg storfornøyd med handelen.
Vel tilbake i «Dala», begynte jeg å se meg om etter en passende plass til gjøkuret. Min kone hadde dessverre andre planer. Hun ville ta det med hjem til Bergen! – «Vi kan ikke ha det her, for våre hørende gjester vil bli vekket hver time om natten!» sa hun. – «Da kan vi bruke det til å bli kvitt de gjestene som vi ikke liker!» svarte jeg. – Hun så strengt på meg: «Vi har aldri hatt noen uvelkomne gjester her!» (Jeg prøvde jo bare å være morsom, men mine morsomheter faller ikke alltid i god jord.)
Når jeg skriver dette, er det 4 måneder siden gjøkuret ble kjøpt. Det står fremdeles i «Dala», og er ikke pakket opp. Jeg tror det kommer til å henge på en vegg der neste sommer, men ikke på et gjesterom.
Den gangen ble jeg lurt!
Du synes vel historien med gjøkuret var en bagatell, men hvis du gjennom et langt liv har følt på kroppen hvilken utrygghet det ofte gir å være døv, så skjønner du kanskje hvorfor jeg setter pris på den beskjedne CI-hørselen jeg har fått. (Min CI-hørsel er tydeligvis mer beskjeden enn hos de fleste andre som har fått CI de siste årene.)
Det heter så fint at «tiden leger alle sår», men en del opplevelser blir sittende som sår som aldri blir leget. Vi bare fortrenger dem. Døve forteller ikke hørende om slike opplevelser, så hørende får aldri vite hvordan det virkelig er å være døv.
I 1957 ble jeg uttatt som den ene av to ledere for Norges tropp til døves friidretts-OL i Milano. Etter mesterskapet dro vi til Roma, og derfra var jeg med i en liten gruppe som tok en snartur til Capri. Som hørende smågutt hadde jeg lært den populære slageren «Det er fra Capri jeg har dette minne…», så jeg var spesielt tent på en tur til den berømte øya utenfor Napoli.
På Capri fikk jeg anledning til å oppfylle det viktige løftet jeg hadde gitt min 4-årige datter: Å kjøpe en italiensk dukke som kunne si «mamma». Utvalget av dukker var stort, men hvordan skulle jeg som stokk døv finne ut om den dukken jeg valgte kunne si «mamma»? – Vel, italienerne er flinke til å kommunisere på «tegnspråk», og jeg er flink til å gjøre meg forstått på et «internasjonalt tegnspråk». Jeg holdt fram dukken, pekte på den, sa «mamma» og satte opp et tydelig spørrende ansikt. – Mannen nikket ivrig, pekte på dukken og gjentok «mamma». En tunghørt Oslo-mann som var med, bekreftet også at dukken kunne si mamma. Jeg følte meg trygg og gledet meg til hjemkomsten. Men dukken kunne ikke si «mamma», og min datters skuffelse var nesten ikke til å holde ut.
Dette var for 46 år siden, men det er fremdeles sviende vondt å tenke på. Jeg håper inderlig at ingen i framtiden skal oppleve noe lignende. Det er én av mange grunner til at jeg i dag er en varm tilhenger av CI-operasjoner og i det hele tatt tilrettelegging for best mulig utnyttelse av den hørselen det er mulig å gi døve/tunghørte.
Det er fra Capri jeg har dette minne…
Landsmøte med 5 CI-opererte
Hvis jeg husker rett, var det fem CI-opererte med på Norges Døveforbunds landsmøte i Stokmarknes i vår. Det kan vel noteres som en foreløpig rekord, og kanskje den aldri blir slått. Det avhenger av hvordan holdningen til CI vil utvikle seg innen døveorganisasjonen i årene som kommer.
Av de fem var hele tre fra Bergen, en fra Østfold og en fra Nordland. De to siste var nye for meg, men damen fra Østfold påsto at vi kjente hverandre, vi hadde til og med hatt en lang samtale for noen år siden, mente hun. Det var pinlig for meg, for damen er både pen og litt spesiell, så hvordan kunne jeg ha glemt henne? Er jeg blitt SÅ gammel?
Denne damen fortalte noe som skuffet meg. Hennes CI-apparat lå hjemme i en skuff. «Det virker ikke, det er trolig ødelagt, så…» Hun synes ikke hun har bruk for det heller. Hun ville ikke love meg å få det ordnet og ta det i bruk igjen. Det var forresten ganske mange år siden hun ble operert. – Jeg syntes dette var trist å høre, men damen var ikke trist, iallfall ikke under festmiddagen. Det var en fornøyelse å ha henne rett overfor meg ved bordet. Hun har sans for humor!
Så var det Trude, som kontaktet meg da hun så mitt CI-apparat. Hun avslørte at hun også hadde CI-apparat, godt skjult under håret. Hun er voksen-døvblitt, men har tilegnet seg et stort tegnforråd og glidd godt inn i det lille døvemiljøet på Helgeland. Hun er fornøyd med sitt CI og har jobb på Nasjonalbiblioteket i Mo i Rana, så vi hadde mye å snakke om. Hun hadde gode tips til meg som arbeider med historie, og som jeg kommer til å benytte meg av. Ettersom hun også er en sjarmerende dame, var det sikkert mange som mistenkte meg for å snakke om alt annet enn faglige ting. – Men Trude og venninnene hennes var også noen riktige spilloppmakere, og før jeg visste ordet av det, dro de meg med på ablegøyer, så jeg nesten mistet pusten.
Jeg la merke til at Trude valgte å sitte slik under landsmøteforhandlingene at hun kunne følge med på skrivetolkingen sammen med en liten gruppe døvblitte.
Kjetil, med verdens mest synlige CI-apparat, ble valgt som varamedlem til forbundsstyret. Tiden vil vel vise om dette skal bety at CI ikke er noen hindring for å bli valgt til oppgaver innen døveorganisasjonen. Jeg håper jeg ikke får grunn til å klage over at personer med CI blir diskriminert i NDF, særlig i en tid når det utad føres en kamp mot diskriminering av funksjonshemmede. Jeg tror det er behov for å være på vakt!
Hun leser bøker!
En annen dame som gjorde så spesielt inntrykk på meg under landsmøtet, at jeg vil nevne det her, var lederen i Vestfold Døveforening. Jeg så henne sitte på bussen. Hun tok opp av tasken sin en bok, bladde til et bokmerke og begynte å lese. – Jeg vinket til henne: «Sitter du og leser i en bok???» – «Ja, jeg liker å lese», svarte hun. – «Hva slags bok er det?» – «En kriminalroman.» – Jeg så beundrende på henne, men så tenkte jeg: Hun har sikkert ikke gått på døveskole! – Der tok jeg feil. Hun HADDE gått på døveskole! Til tross for tegnspråkmiljøet hadde hun klart å komme over den vanskelige terskelen og inn i det norske språkets verden, slik at hun har glede av å lese og tar med seg en bok på reiser, slik vi kan se hørende gjør på tog, fly, buss.
Hvordan har Cathrine funnet nøkkelen til bøkenes verden? Hvis hun hadde vært 20 år eldre, ville jeg ikke blitt så overrasket. Men hun er for ung til å være fra «den orale perioden». Denne oppdagelsen tok jeg med meg som en god oppmuntring. Det styrker min tro på at døve kan oppnå slike gjennombrudd,
når de blir nok motivert, og det er jo flott når miljøet i en døveskole ikke hindrer en slik utvikling. Takk, Cathrine!
Møte med en antikvitetshandler
En dag i «ferien» besøkte min kone og jeg to nye antikvitetsbutikker, denne gangen i Charlottenberg sentrum. I den første butikken var jeg nær ved å kjøpe en prektig gyngestol, men min kone klarte å forhindre det. «Den er så stor at vi ikke får plass til den i bilen!» sa hun, og det hadde hun rett i. Jeg må nok bytte til en større stasjonsvogn neste år.
I den andre butikken var det svært mange fristelser. Innehaveren av butikken, en myndig eldre dame, la nok merke til CI-apparatet mitt, for etter en stund tok hun kontakt og spurte på «tegnspråk» om jeg var døv. – Ja, jeg forklarte som vanlig, «du ser jeg har CI, jeg hører stemmer, men får ikke tak i ordene, jeg er likevel glad for det jeg kan høre, tidligere var jeg fullstendig døv…» – Dette var ikke nytt for henne: «Her i Sverige er det også mange med CI…»
Jeg måtte selvfølgelig spørre hvordan hun hadde lært tegnspråk. Hun fortalte at hun har et døvt barnebarn som for tiden går på «døvegymnaset» i Örebro. «Men tegnspråk kan jeg ikke», påsto hun, «jeg har bare lært litt ‘tecknad svenska'». Det var likevel veldig lett å snakke med henne. Jeg nevnte at jeg en gang var på studietur i Sverige (sammen med den første rektoren på Ål folkehøyskole), bl.a. til skolen i Örebro.
I denne butikken vurderte jeg å kjøpe en flott, gammel feltflaske i skinn. – «Hva kan jeg bruke den til?» spurte jeg. – «Du kan f.eks. fylle den med konjakk når du skal på jakt!» svarte damen. – Jeg liker ikke konjakk, og jeg kan ikke tenke meg å gå på jakt. Men feltflasken kjøpte jeg. Jeg drømmer jo om å skape litt av et museum i «Dala», og feltflasken passer inn i mine planer. Foreløpig er den ikke pakket opp.
Skremt av TV-program
En dag utpå høsten fikk jeg e-brev fra en fremmed dame, Evy, som viste seg å bo i Sør-Odal, kommunen hvor jeg er født og hvor vi har feriestedet «Dala». Evy kontaktet meg for å få opplysninger om CI. Hun var blitt anbefalt operasjon, men det var så lite opplysninger å få, og så hadde hun sett en CI-operasjon på TV, og var blitt skremt.
Dette brevet kom dagen før min kone og jeg skulle dra på en ukes «høstferie». Jeg følte meg veldig modig da jeg sendte svar og foreslo at vi skulle treffes på et navngitt konditori «i overmorgen kl. 11». For at hun skulle finne meg, ga jeg følgende signalement: «Jeg har brun skinnjakke, passe sivilisert gråbrunt skjegg, og det er lett å se det svarte CI-apparatet over mitt høyre øre.»
Evy kom, sammen med sin hørende mann, og vi følte oss snart som gamle kjente. Hun var født sterkt tunghørt, hadde gått det meste av tiden i hjemmeskolen, avbrutt av et par år på Vikhov tunghørtskole, et år på Alm skole, som i en del år var teoretisk framhaldsskole for døve og tunghørte, og hvor hun hadde lært seg en del tegnspråk. Dessuten hadde hun gått på Briskeby skole. Samtalen mellom oss «døve» gikk så livlig ved bordet at Evys mann «falt utenfor». Han satte seg til å lese VG. – «Vanligvis er det jeg som er utenfor, nå er det du som er utenfor», sa Evy ertende.
Jeg demonstrerte CI-apparatet, forklarte om operasjonen og fortalte om mine erfaringer. Vi hadde det riktig hyggelig sammen. Vi snakket om familieforhold også. Det viste seg at Evy kjente en av mine nevøer og hans kone, og en av mine nieser!
Da vi skiltes, sa Evy: «Nå er jeg ikke nervøs lenger!» – Senere har vi hatt fin kontakt på e-post.
Jeg skriver dette dagen før hun skal på Rikshospitalet for nærmere vurdering før evt. CI-operasjon.
Jeg synes det er både morsomt og spennende at jeg etter å ha fått CI også har fått en rekke nye bekjentskaper.