Jeg har tidligere vært litt inne på emnet MOBBING av CI-brukere. Jeg har vært forsiktig og tenkt – og håpet – at tendensen til å mobbe var bare noe som enkelte dumme mennesker drev med av ren uvitenhet, og at de ville gi seg «når de ble voksne». Jeg tenkte også at det i døvemiljøet er så mange fornuftige mennesker som ville gripe inn, at mobbingen snart ville ta slutt. Etter å ha vært på Døves kulturdager i Trondheim, må jeg nok revidere min oppfatning. Mobberne ser ut til å være på offensiven, og de får utfolde seg på scenen. Det ble bl.a. vist en video, som det sikkert var lagt mye arbeid i, men hvis formål var å mobbe CI-brukere.
Det er skremmende og ødeleggende at personer innen det lille, sårbare døvemiljøet bruker ressurser på å mobbe andre innen samme miljø. Og det er skremmende at mobberne får plass i programmet for Døves kulturdager.
Tidligere har vi bl.a. sett at høreapparatbrukere er blitt mobbet på samme måte, like hensynsløst. Tegnspråkteateret (Teater Manu) er dessverre heller ikke fritt for å drive med slik geskjeft.
En kan jo begynne å lure på om intern mobbing er en prioritert oppgave innen døvekulturen. Jeg har hørt så mange klager etter kulturdagene i år, både fra døve (også døve som ikke er tilhengere av CI) og fra hørende, at det ikke kan være tvil om at noen bør ta fatt i problemet. Norges Døveforbund har her et hovedansvar.
I kampen mot diskriminering bør vi kanskje begynne med å feie for egen dør.
Hurra for Hunstad skole!
Kanskje det gikk et lys opp for noen da Hunstad skole fikk prisen for beste forestilling ved årets kulturdager. Det var publikums dom! Og Hunstads forestilling var en alvorlig advarsel mot nettopp mobbing, hva mobbing kan føre til. Hurra for Hunstad skole! Og hurra for publikum, som belønnet det som var positivt, meningsfylt og dermed verdifullt!
Jeg er dessverre ikke sikker på at mobberne tok lærdom av dette. Noen blir aldri voksne! Jeg tror det er nødvendig at de som sitter i styrer og har innflytelse griper inn og veileder våre «kulturarbeidere» før de gjør mer skade.
«Du er døv, uansett!»
På vei til teatersalen ble jeg en dag stoppet i trappen av en fremmed ung dame. Hun hadde lest min CI-historie, og hun hadde noen alvorsord til meg: «Selv om du har CI, så er du DØV!» var hennes klare melding til meg.
Jeg begynte å forklare hvordan CI fungerer, men det var ikke nødvendig, for det visste hun. Hun var selv CI-operert! Og hennes erfaring var at hun til tross for CI-apparatet var døv, så hun hadde for lengst sluttet å bruke apparatet.
Jeg spurte hvor lenge det var siden hun ble operert. – Det var 14 år. Hun visste at både operasjon og apparatur er blitt forbedret siden den gang, men poenget hennes var at en person med CI er døv, uansett.
Jeg prøvde igjen: «UTEN apparatet er jeg helt døv, men MED apparatet hører jeg mange lyder, også stemmer. På kontoret hører jeg at telefonen ringer, at det banker på døren, at printeren arbeider, jeg vil også høre evt. brannalarm. Jeg får altså nytte av CI-hørselen, og det er jeg glad for. Jeg er ikke slik døv som jeg var tidligere.»
«Jo, du er døv!» fastholdt damen.
Jeg sammenlignet med en mann som ser så dårlig uten briller at han fungerer som blind. Hvis han får briller som gjør at han har gangsyn, skal vi likevel si at han er blind? – Den sammenligningen godtok hun ikke.
Jeg fortalte om CI-opererte personer som jeg kjenner og som nå hører så bra at de kan bruke vanlig telefon og høre nyheter i radio. Er de likevel døve?
«Ja, de er døve, uansett!»
Jeg kom ingen vei med den unge damen, så jeg avsluttet med å si: «OK. Jeg liker unge mennesker som har meninger, og jeg synes egentlig det er morsomt å diskutere med deg, selv om vi ikke blir enige. Vi har ulike definisjoner på hva det vil si å være døv».
Så spurte jeg etter hennes navn, og da hun sa navnet sitt, utbrøt jeg: «Er det du? Vi er jo nesten i slekt. Husker du ikke at vi var sammen i bryllup da du var liten? Jeg hadde din mor som borddame ved middagen!»
Men den unge damen husker ikke det, og hun virker ikke spesielt glad over at vi er «nesten i slekt». Hun får det travelt og forsvinner, og jeg ser henne ikke mer. Jeg ønsket at vi skulle snakke mer om andre ting enn CI. Senere finner jeg ut at hun må ha vært 7-8 år gammel da hun ble operert «for 14 år siden». Den operasjonen kom jo altfor sent, så det er ikke rart at hun ikke bruker CI-apparatet.
Han gidder ikke, så…
På kulturfesten er det et par som stopper meg. Mannen peker på CI-apparatet mitt og sier: «Jeg har også CI, men jeg bruker det ikke. Jeg har droppet det!» – Han sier det på en noe provoserende måte.
«Hvorfor bruker du det ikke?» spør jeg.
«Jeg gidder ikke å trene!»
Jeg tenker: Denne mannen er kanskje blitt mobbet til å slutte med CI-apparatet, men jeg får ikke anledning til å undersøke hva som egentlig er grunnen.
I en brosjyre fra firmaet Medisan heter det: «Motivasjon er en viktig faktor på veien til økt livskvalitet.»
Den som lever i et tett døvemiljø, et stemmeløst tegnspråkmiljø, hvor en til og med risikerer å bli mobbet for å bruke CI (eller høreapparat), blir selvfølgelig ikke motivert til å bruke utstyret.
Når det stadig er kø for å bli operert, og derfor lang ventetid, bør man kanskje vurdere og prioritere søkerne mer ut fra det miljøet de lever i…
Samlet mot mobbing?
Jeg opplevde noe bemerkelsesverdig på den festen: Noen unge med CI holdt sammen som en gruppe det meste av tiden. Var det et resultat av mobbe-programmene? Det ble iallfall snakket om det i gruppen.
Til tross for den store aldersforskjellen følte jeg meg velkommen blant dem. Vi spøkte og hadde det riktig morsomt, så jeg glemte at jeg var mye eldre enn dem. Jeg ble også sittende sammen med dem etter at jeg hadde hilst på nesten alle de andre på festen.
Jeg har aldri før opplevd maken, og dette ga meg mange tanker etterpå. Hvordan blir situasjonen om 10-20 år, når et stort flertall av de unge har CI?
Halvparten hadde CI!
Jeg ble nylig «overtalt» til å delta på et likemannskurs for døvblitte. Kurslederen, Harald, sa: «Du har jo egentlig fungert som likemann for døvblitte lenge, du!» Og jeg svarte: «Ja, og jeg har nesten hele livet fungert som likemann for døve, og nå fungerer jeg også som likemann for CI-brukere…»
Det var 15 deltakere på kurset, og til min store overraskelse var vi 7 med CI. I tillegg var det en som «står i kø» og skal opereres i april.
Overraskende var det også at nesten alle på kurset kommuniserte brukbart med TSS. Jeg har vært på flere kurs/møter med døvblitte de siste årene, men aldri opplevd maken til greit kommunikasjons-miljø.
Årlig er det rundt 100 voksne som mister hørselen i Norge, og, som det ble dypsindig sagt på kurset: «Det er ikke bare selve personen som mister hørselen. Hele familien mister den døvblitte sin hørsel!»
Ved middagen en dag skal serveringsdamen ta bort tallerkenen min. Hun har fletter, og når hun bøyer seg fram, forsvinner CI-hørselen min. Det oppstår litt forvirring. CI-apparatet mitt har hoppet over på spennen hun har på fletten! Spennen hennes har altså størst tiltrekningskraft på magneten.
Ved avslutningen av kurset får jeg tildelt likemannsbevis. Jeg er godkjent som «likemann for sterkt tunghørte/døvblitte», og med taushetsplikt.
Like etterpå blir jeg litt skremt. Den erfarne likemannen Hilde forteller at hun av og til blir vekket midt på natten av noen som trenger å prate om sine problemer. Jeg må være forberedt på at denne gratistjenesten som medmenneske kan bli litt av en påkjenning…
Klokkene ringer
Jeg var i sommer i begravelse i den kirken hvor jeg er døpt, Strøm kirke i Sør-Odal. Avdøde var en tremenning (som jeg aldri møtte i livet), men jeg bestemte meg altså for å dra i begravelsen. Mine søstre ble med, og jeg ble sittende mellom dem. Jeg var spent på hva min CI-hørsel ville gi meg av opplevelse i «min» kirke. Det ble skuffende. Kirkeklokkene lød ikke så fint (i mitt CI-øre) som klokken i Bergen døvekirke. Vi satt så langt bak at jeg ikke hadde noen nytte av å se på presten. Ingen satt slik at jeg kunne få litt hjelp av å se på munnene når salmesangen begynte, forspillet forvirret meg og
lyden var ikke god. Jeg kunne ikke følge med i salmesangen!
Det eneste jeg kunne følge med i, var sangen ved selve graven: «Så ta da mine hender…» – Og da ble jeg grepet av høytid, der forsamlingen sto rundt graven. Det var som om tonene steg opp mot den solblanke himmelen. Det var meget varmt. Mannen som sto nærmest meg i skjorteermene var gjennomvåt av svette på ryggen.
I høst dro jeg til en annen begravelse, i Fyllingsdalen kirke. En hørende dame som for lenge siden arbeidet på Døves Trykkeri AS, skulle begraves. Dessverre var jeg den eneste av hennes tidligere arbeidskamerater som møtte fram, og jeg hadde ikke tolk. Kirkelokalet minnet om døvekirken. Tidligere døvekapellan Jan Helge forrettet, men han brukte jo ikke tegn.
Her kunne jeg følge godt med i salmesangen, men det var da jeg kom ut, at jeg fikk den fine hørselsopplevelsen. Klokkene kimet så vakkert en lang stund. Jeg sto stille og gledet meg over min CI-hørsel.