Og Beethoven spiller…

Det var ikke Beethoven jeg tenkte på da jeg igjen satt på flyet til Oslo, denne gangen sammen med min kone. Vi skulle i begravelse. Min kones svigerinne var avgått ved døden etter 10 års kamp mot kreft. Hun var noen år yngre enn oss, og tenk: 10 års kamp, med operasjon, cellegift-kur og strålebehandling. Og i disse årene hadde hun jobbet for Røde Kors som pasientvenn i Bærum og gjort en stor innsats for et eldresenter, Sansehagen på Lønnås. Da vi besøkte henne ifjor sommer kunne hun såvidt gå, med gåstol, men hun var faktisk i godt humør! Det var et beundringsverdig menneske! Jeg forstår ikke at det går an å være så sterk, men jeg kjenner også andre som lider av uhelbredelig sykdom og likevel virker glade og har overskudd til å gjøre gode gjerninger. De klarer å glede seg over små, nære ting og ser på hver ny dag som en stor gave. Vil jeg også klare det? Jeg tror det ikke…

På Gardermoen treffer vi min kones nevø, Espen, som også skal i begravelsen. Han mistet sin mor tidlig. Også hun døde av kreft. Det var vel derfor sønnen bestemte seg for å bli lege og forsker. – For oss er det betryggende å ha ham som reisefølge på flytoget, for neste stopp blir bare ropt ut over høyttaleren, så det er litt vanskelig for døve å passe på og holde seg klar før riktig stoppested. Espen sier fra: Neste er Lysaker! Der går vi av og treffer vår sønn, Atle, som blir med oss videre.

Vi har bestilt TSS-tolk til begravelsen og minnesamværet. TSS-tolk er ikke det samme som tegnspråktolk, men en som bruker Tegn Som Støtte (TSS), altså som bruker norsk tale med tegn til, slik at vi kan «avlese norsk talespråk». Jeg har fått tolkens navn, men kan ikke huske om jeg har sett/brukt henne før. Når vi kommer fram til Haslum store kapell er jeg altså straks på utkikk etter «en kvinne som ser ut som tolk». Min kone skal på toalettet, så Atle hjelper henne å finne fram, mens jeg leter etter tolken. Vi er tidlig ute, men likevel er kapellet allerede nesten fullt. Jeg ser ikke tolken ved inngangen, men utenfor står en ung dame som KAN være tolken. Jeg ser på henne og gjør tegnet for tolk, men hun reagerer ikke.

Nå blir jeg litt redd for at vi ikke skal få sitteplass, så jeg går inn og sikrer meg tre plasser på venstre side. DA ser jeg tolken. Hun vinker til meg og kommer med en stol, som hun setter ved siden av meg. Helt proff! Hun har vært tidlig ute, har snakket med presten og har fått kopi av talen for avdøde! Nå spør hun om jeg bare vil lese talen, eller om jeg vil at hun skal tolke. – Jeg sier at jeg vil at hun skal tolke uansett, «for det er ofte at folk ikke følger manus…»

Tolken er «sørge-kledd» i svart fra tå til topp. Min kone og sønn kommer på plass. Kirkeklokkene hører jeg bra. Jeg merker meg at avdødes pårørende sitter på venstre side. I Bergen døvekirke er det fast ordning at de sitter på høyre side… Gudstjenesten går sin gang. Tolken gjør en fin jobb, og nå husker jeg det: Det er samme jenta som tolket i min fetters begravelse sist sommer i Strøm kirke i Sør-Odal!

Seremonien i kirken avsluttes med at barn og barnebarn legger roser på kisten, og så blir kisten båret ut og videre en ganske lang, men godt brøytet vei til graven, der avdødes mann har hvilt i ganske mange år. Det er høye brøytekanter. Snøen ligger tung på de høye trærne, og plutselig drysser snøen ned på følget, heldigvis ikke på kisten. – Etter jordpåkastelsen undrer jeg meg på hvordan vi skal komme oss til minnesamværet. Atle er så freidig at han spør noen damer som går foran oss, og vi er velkommen til å sitte på. De har plass, og alle er invitert.

Først skal vi kondolere den nærmeste familie. Avdødes datter, gift Bruland, sine svigerforeldre, er litt spesielle. Han var i mange år dirigent for Kringkastingsorkesteret, og da han fikk en døv sønnedatter, Eline, ble han sterkt engasjert i å få bedre tilbud for døve på TV. Han gjorde en kjempeinnsats, og han har nok en stor del av æren både for at vi har fått både «tegnspråk-kanal» og systemet med direkte-teksting av programmer. Hans kone har gått på flere tegnspråkkurs og er blitt riktig flink. Hun tok det svært seriøst at hun hadde fått et døvt barnebarn. – Jeg hilser også på Elines far. Han er veldig lett å snakke med, men han må dessverre tilbake på jobb, så han kan ikke delta i minnesamværet.

Damen som tilbød oss plass i bilen kan bare ta tre, så Atle tar plass i en annen bil. Jeg setter meg foran, min kone og tolken i baksetet. Jeg begynner å prate med «sjåføren», som sier at hun en gang lærte «fingerspråket», men har glemt det. På mitt spørsmål svarer hun at hun er fra Farsund, og da forteller jeg at jeg som ung delte hybel med en gutt fra Farsund. Hun spør hva han het, og da jeg svarer Kjølleberg, sier hun at det navnet husker hun som et sted i nærheten av Farsund. Vi prater om byen hennes, som Helge Kjølleberg skrøt av som verdens største skipsreder-by etter antall innbyggere. Ja, hun er med på det. Hun er overrasket over hvor mye jeg vet om hennes fødeby.

– Og dere er fra Bergen? sier hun. – Jeg bor der, men jeg er fra Sør-Odal. – Hun liksom smaker på det – Sør-Odal… – Ja, vet du hvor det ligger? – Og hun overrasker meg. Hun vet at det ligger «i nærheten av Kongsvinger», og hun har til og med noen venner der! Fantastisk!

Vi kjører. – Der borte er Grini, – sier hun og peker. – Å, der satt min far under krigen! – sier jeg. – Min far også! svarer hun. Så snakker vi om hva som var grunnen til at våre fedre ble tatt av tyskerne og satt i denne norske konsentrasjonsleiren. Rart å tenke på at kanskje hennes og min far traff hverandre der og at deres barn skulle treffe hverandre 64 år senere…

Minnesamværet er samme sted hvor vi var i bryllup da avdødes datter giftet seg. I bryllupet dengang var det bare glede, og lille døve Eline var litt av et midtpunkt blant oss, for det var så lett for henne å snakke med oss som kunne tegnspråk. – Nå er det minnesamvær, og alle er sørgekledde… Eline bor i Danmark, eller hun har flyttet derfra til Sverige…

Tolken får det uunngåelige spørsmålet om hun har lært tegnspråk fordi det er døvhet i hennes familie. Hun svarer nei, men så tilføyer hun: Men det var en mann langt tilbake i min slekt som kunnetegnspråk, nemlig Norges første døveprest! – Det gir meg anledning til å fortelle henne mye som hun ikke vet om Conrad Svendsen.

Så reiser tolken. Tiden jeg hadde bestilt for, er utløpt. Atle «tolker» resten av samværet, og så skal samværet fortsette, for de nærmeste, i hjemmet etter avdøde. Atle har en avtale og må dra, mens min kone og jeg blir med til hjemmet. Vi ser oss omkring. Over pianoet henger et bilde med teksten:Beethoven spiller for den blinde piken. – Jeg blir stående lenge og studere bildet. Hvordan har akkurat dette bildet havnet her? Og alle som gjennom årene har sett dette bildet, hva har de tenkt, hva har de visst om dette? For det refererer til en virkelig situasjon: Den verdensberømte komponisten Ludwig van Beethoven, som etter hvert var blitt så døv at han, når han dirigerte, ikke kunne høre applausen fra publikum, han satt slik en gang og spilte for en blind pike. En døv, som ikke kunne høre hva han spilte, satt og spilte «Måneskinnsonaten» for en eneste person, en blind, som ikke kunne se ham!

For mange år siden, da jeg var redaktør for juleheftet «Døves Jul», var det fineste i heftet nettopp skildringen av «Beethoven spiller for den blinde piken» i form av en illustrasjon og med dikt av Rolf Hiorth-Schøyen. Betagende vakkert! Diktet slutter med (Beethovens) beskrivelse av blindheten (som det store mørke) og døvheten (som den store stillhet):

Det store mørke – den store stillhet – de kjenner hverandre ei,

men møtes flyktig i måneskinnet… som du og jeg.

Read More